1

Folkehelseutvalgets rapport 2017

Helselagenes folkehelsearbeid:

Helsefremmende arbeid, sosial

inkludering og generasjonsmøter

«Enkeltmennesket må selv skyve på helse og

livskvalitet, men samfunnet bestemmer hvor bratt

livsveien blir» ref. Peter Hjort

Peter F. Hjort 1998

2

Innhold 1. Sammendrag av utvalgets vurdering og anbefalinger .................................................................... 3

2. Innledning ........................................................................................................................................ 4

2.1 Vårt felles grunnlag og verdier ...................................................................................................... 4

2.2 Mandat, arbeidsmåte og oppbygning av rapporten ..................................................................... 5

Folkehelseutvalgets mandat og sammensetning ............................................................................ 5

Fortolkning av mandat .................................................................................................................... 5

Utvalgets arbeidsmåte .................................................................................................................... 6

Oppbygning av rapporten ............................................................................................................... 6

3. Folkehelseutvalgets vurdering og anbefalinger .................................................................................. 7

3.1 Et synlig og fornyet lokalt folkehelsearbeid som er nyttig og relevant ......................................... 7

3.2 Støtte til helselagene fra Nasjonalforeningen sentralt ................................................................. 9

4. Hva er folkehelse og folkehelsearbeid .............................................................................................. 12

Samfunnstilnærming ......................................................................................................................... 12

Forebyggende eller helsefremmende ............................................................................................... 12

Befolkningsperspektivet .................................................................................................................... 13

Sosial ulikhet i helse .......................................................................................................................... 14

Mulighet til mestring ......................................................................................................................... 15

Tiltaksutforming ............................................................................................................................ 15

5. Lokalt folkehelsearbeid ................................................................................................................. 17

Fra «ovenfra og ned» sektoransvar til kommunalt helhetlig ansvar i lokalt folkehelsearbeid ..... 17

Folkehelseloven ............................................................................................................................. 18

Nasjonalforeningen for folkehelsens rolle med ny folkehelselov ................................................. 18

Helselagene og det kommunale folkehelsearbeidet ..................................................................... 19

6. Utvalgets vurdering av Helselagenes drøfting i regionmøter ....................................................... 21

Spørsmål 1: Hvem er helselagene viktige for i nærmiljøet (nå og i fremtiden)? .......................... 21

Spørsmål 2: Hva skal til for å gjøre helselagene mer kjent og synlig?........................................... 22

Spørsmål 3: Hvis du/dere skulle starte helselag i dag hva ville du/dere satset på? ..................... 22

Spørsmål 4: Har du/dere noen råd til Folkehelseutvalget? .......................................................... 23

Referanser ............................................................................................................................................. 24

3

1. Sammendrag av utvalgets vurdering og anbefalinger

Folkehelseutvalget (2017), ledet av Ellen Marit Berntsen, legger frem følgende vurderinger av de to

spørsmål som fremgikk av sitt mandat om å utrede helselagenes arbeid:

1) Hvordan kan vi synliggjøre, videreutvikle og fornye vårt lokale folkehelsearbeid og hvordan kan vårt

lokale folkehelsearbeid i dag gjøre mest nytte? Hvordan kan vårt arbeid få økt relevans i den aktuelle

folkehelsedebatten?

Med helse menes både fravær av sykdom og positive aspekter som mestring, trivsel og livskvalitet.

Vårt arbeid tar utgangspunkt i hvordan befolkningens helse påvirkes av det samfunn vi lever i. Gode

sosiale nettverk og sosial inkludering, gode levekår og mulighet for gode levevaner både fremmer

helse og forebygger sykdom.

Utvalgets vurdering er at:

Helselagenes viktigste innsats er helsefremmende arbeid

Sosial inkludering og generasjonsmøter bør være vårt varemerke

Alle aldersgrupper er aktuelle målgrupper for helselagene

Lokal tilhørighet er utgangspunktet for helselagenes engasjement

Helselagene kan bidra til å redusere sosial ulikhet i helse med aktiviteter som er åpne for alle

men hvor de gjør en aktiv innsats for å inkludere de som trenger det mest

Vi må styrke stolthet og synliggjøring gjennom aktivitetene i helselagene

De helselag som er nysgjerrige og åpne ut mot sine nærmiljøer og samarbeider med andre er

de som har størst mulighet til å fornye seg og være relevante over tid.

Nye medlemmer kommer til aktiviteter det er behov og interesse for i nærmiljøet

Helselagene kan være pådriver overfor kommunene i folkehelsearbeidet

2) Hvilken støtte trenger helselagene fra Nasjonalforeningen sentralt i videreutvikling av sitt arbeid?

Folkehelseutvalget mener det er viktig å legge til rette for å utvikle organisasjonen nedenfra og opp.

Nasjonalforeningen for folkehelsen bør dyrke sin identitet som medlemsorganisasjon med sterk lokal

forankring. Fordi lokal tilhørighet og det frivillige engasjement er grunnlaget for den lokale innsatsen,

bør det utvises fleksibilitet og hensyn til lokale forhold når det gjelder helselagenes aktiviteter og

utbredelse heller enn å strømlinjeforme organisasjonen.

Folkehelseutvalget anbefaler å:

Styrke synliggjøring av helselagenes arbeid

Styrke kompetanse i organisasjonen

Legge til rette for læring på tvers av helselag

Satse på regionale og lokale utviklingsprosjekter

Utvikle og tilby verktøy for helselagenes folkehelsearbeid

Etablere folkehelseuke

Videreføre tilskudd til lokale aktiviteter under navnet «tilskudd til lokale folkehelseaktiviteter»

Etablere folkehelsepris

4

2. Innledning

Nasjonalforeningen for folkehelsen ble etablert for over hundre år siden og består som en stor

medlemsorganisasjon (ca 28 000) medlemmer med aktive lokallag over hele landet og et høyt

aktivitetsnivå både lokalt og nasjonalt. Den viktigste forklaringen er at organisasjonen har hatt en

evne og vilje til å fornye seg i takt med samfunnsutviklingen og nye folkehelseutfordringer. En

hovedutfordring for organisasjonen når det gjelder å opprettholde medlemstallet og den lokale

aktiviteten, er å få nyrekruttering og generasjonsskifter i helselagene. Mange lokallag opplever at det

er vanskelig å finne folk som vil påta seg styreverv og rekruttere nye medlemmer.

Helselagene yter en uvurderlig innsats i sine lokalmiljøer, og er viktige møteplasser for de frivillige.

Ideen om lokal innsats for å fremme helse og trivsel er like god i 2017 som i 1910, selv om

utfordringene og arbeidsmåtene er veldig forskjellige. I denne rapporten vil Folkehelseutvalget legge

fram begrunnelser for hvorfor helselagenes innsats fortsatt er viktig og forslag til hvordan lagene kan

øke sin nytte og relevans i årene som kommer.

Et viktig budskap i denne utredningen er at vi kan lykkes med dette gjennom å ta vare på det gode i

den aktiviteten vi har i dag og vise hvordan vår organisasjon fortsatt kan være nyttig og relevant i det

lokale folkehelsearbeidet, samtidig som vi finner arbeidsmåter som appellerer til nye medlemmer.

Utredningen gir en faglig forankring av vårt gode helselagsarbeid.

2.1 Vårt felles grunnlag og verdier Formålsparagrafen vår lyder slik: «Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær og

landsomfattende organisasjon som arbeider med folkehelsearbeid i lokalsamfunnet, forskning og

forebygging av hjerte- kar – og demenssykdommer, og som er interesseorganisasjon for personer

med demens og deres pårørende.» (§ 2. pkt 1 i Nasjonalforeningen for folkehelsens lover)

Vi har to typer lokallag: helselag og demensforeninger. Lagene skal følge handlingsprogrammet og

lovene som landsmøtet har vedtatt, men står ellers fritt til å velge sine aktiviteter og arbeidsmåter.

Demensforeningene skal avspeile vår rolle som interesseorganisasjon for personer med demens og

deres pårørende, mens helselagene er lokalsamfunnsbaserte humanitære aktører.

I «Prinsipprogram for frivillighet» som landsstyret i Nasjonalforeningen for folkehelsen vedtok i 2016

tas det utgangspunkt i følgende: «Nasjonalforeningen for folkehelsen er etablert ut i fra tanken om at

god folkehelse krever at vi løfter i flokk. Helse skaper vi i fellesskap. Alle har vi ansvar for egen helse,

men oppnår mer når vi står sammen og vi bryr oss om hverandre.»

Våre verdier er nedfelt i samme prinsipprogram:

Omsorg: vi bryr oss og viser nestekjærlighet i praksis

Solidaritet: vi ser alle mennesker som likeverdige og sidestiller oss med mennesker som

trenger hjelp og støtte

Trivsel: vi fremmer glede, mening og trygghet

Kunnskap: vi støtter utviklingen av kunnskap, tar i bruk og deler kunnskap

På landsmøtet i 2018 skal det vedtas et nytt handlingsprogram og denne rapporten vil gi innspill til

arbeidet med det kommende handlingsprogrammet.

5

2.2 Mandat, arbeidsmåte og oppbygning av rapporten

Folkehelseutvalgets mandat og sammensetning 12 mai 2016 vedtok sentralstyret (sak 14/16) å nedsette et utvalg for organisasjonsutvikling med

følgende mandat: Utvalget skal legge fram en utredning som kan munne ut i forslag til behandling i

landsmøtet 2018. Utvalget bes levere innstilling innen oktober 2017, og holde sentralstyret orientert

om arbeidet underveis. Utvalget skal avgrense sitt arbeid til å se på helselagenes funksjon og vurdere:

1) Hvordan kan vi synliggjøre, videreutvikle og fornye vårt lokale folkehelsearbeid og hvordan

kan vårt lokale folkehelsearbeid i dag gjøre mest nytte? Hvordan kan vårt arbeid få økt

relevans i den aktuelle folkehelsedebatten?

2) Hvilken støtte trenger helselagene fra Nasjonalforeningen sentralt i videreutvikling av sitt

arbeid?

Den 26 oktober 2016, (sak 35/16) vedtok sentralstyre følgende tilleggsoppdrag til utvalget: Utvalget

som skal vurdere fornyelse av det lokale folkehelsearbeidet i Nasjonalforeningen for folkehelsen bes

diskutere forslaget om en ny lokal pris og fremme en anbefaling i sammenheng med utvalgets

innstilling.

Utvalget, som har arbeidet under navnet «Folkehelseutvalget» har hatt følgende sammensetning:

Ellen Marit Berntsen, Hedmark – leder

Asborg Kjærvik, Sogn og Fjordane

Olaf Moen, Aust-Agder

Ingunn Øye, Møre og Romsdal

Per-Olaf Fure, fylkeskontoret Nordland og Troms

Elisabeth Skarderud, fylkeskontoret Hedmark og Oppland

Sekretær: Tone Poulsson Torgersen, fagsjef

Følgende øvrige personer har deltatt på utvalgsmøter for å understøtte utvalgets arbeid: Ninna

Gram, Camilla Øksenvåg, Stine Nordhagen og Lene Haugerud.

Fortolkning av mandat Utredningen har vært avgrenset til å omfatte helselagene. Til forskjell fra de lokale

demensforeningene er helselagene frivillige humanitære lokallag og ikke interesseorganisasjon for en

pasientgruppe. Utvalget ser det ikke som sin oppgave å lage en «liste» over hva som bør være de

lokale aktivitetene i det fremtidige folkehelsearbeidet. Kommuner og lokalsamfunn er forskjellige.

Lokale behov og det frivillige engasjementet der helselagene virker er deres viktigste kraft. Det må

derfor være rom for et mangfold av aktiviteter, men med felles kjennetegn. Utvalget vil få frem det

lokale arbeidets egenart og identitet, faglige forankring og konkretisere kjennetegn ved godt

helselagsarbeid.

I mandatets spørsmål 1) ligger kjernen i utredningsoppdraget og omhandler spørsmålene: hvordan

fornye, hvordan gjøre nytte og hvordan gi relevans. Utvalget legger følgende fortolkning til grunn for

disse tre grunnleggende spørsmålene:

a) Hvordan fornye: Det skal utvikles forslag som skal stimulere fornying. Utvalget vil bygge på

gode erfaringer og motivasjon i dagens helselag, men også åpent vurdere nye aktiviteter og

roller gitt våre rammer.

6

b) Hvordan gjøre nytte: Å gjøre nytte fortolkes

som at det skal legges vekt på å stimulere

aktiviteter som er basert på

folkehelsekunnskap. Folkehelsekunnskap

går ut over kunnskap på individnivå og

omfatter kunnskap på befolknings- og

gruppenivå, inkludert en helsefremmende

tilnærming. I begrepsavklaringer legger vi

oss opptil definisjoner i folkehelseloven.

c) Hvordan gi relevans: Å gi relevans

innebærer at utvalget må vurdere

aktiviteter og roller i lys av den konteksten

helselagene opererer i, det blir særlig

sentralt å se arbeidet i lys av kommunenes

nye rolle iht folkehelseloven

Mandatets spørsmål 2) omfatter hvordan hovedkontoret og de ni regionkontorene kan understøtte

det lokale arbeidet. Utvalget vil drøfte virkemidler innenfor dagens organisasjonsstruktur. Det tas

utgangspunkt i hva som fungerer godt i dag for å forsterke dette. I tillegg kan det legges frem nye

forslag til arbeidsmetoder og innhold.

Utvalgets arbeidsmåte Utvalget har avholdt 4 møter og rapportert til sentralstyret og landsstyret i hele utredningsperioden.

Utvalget har vært opptatt av å ha en bred prosess i organisasjonen og å lytte til helselagene.

Helselagenes folkehelsearbeid har derfor vært tema både for gågrupper på lokallagssamling 2016,

regionmøter våren 2017 og som tema på flere fylkessamlinger. Innspill fra helselagene er

gjennomgått av utvalget og preger utvalgets budskap. Helselagenes folkehelsearbeid har også vært

tema for fagdag med gruppearbeid for de ansatte i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

På Nordisk folkehelsekonferanse arrangerte Folkehelseutvalget en workshop om samarbeid mellom

frivillighet og det offentlige i folkehelseutvalget.

Oppbygning av rapporten Som underlag for hvert møte har det blitt lagt frem underlagsnotater om i) hva folkehelse og

folkehelsearbeid er, ii) om lokalt folkehelsearbeid og iii) sammenstilling av innspill fra helselagene.

Drøfting av disse tre hovedelementene har dannet grunnlag for utvalgets anbefalinger. I henholdsvis

kapittel 4, 5 og 6 finnes disse temaene bearbeidet etter diskusjon i utvalget. Underlagsnotatene har

blitt lagt frem for sentralstyret under utredningens gang.

Kapittel 3 er rapportens hovedkapittel hvor utvalgets vurdering og anbefalinger presenteres i

tiknytning til de to spørsmålene i mandatet.

a) Fornye ved å bygge på erfaring,

motivasjon og nye forslag i helselagene

c) Være relevant

lokalt i den kommunale hverdagen

(folkehelse-loven)

b) Gjøre nytte

basert på faglig

forankring i folkehelse-kunnskap

7

3. Folkehelseutvalgets vurdering og anbefalinger

3.1 Et synlig og fornyet lokalt folkehelsearbeid som er nyttig og relevant

Med helse menes både fravær av sykdom og positive aspekter som mestring, trivsel og livskvalitet.

Med folkehelse menes befolkningens helsetilstand

og hvordan helsen fordeler seg i befolkningen(1).

Vårt arbeid tar utgangspunkt i hvordan folkehelsa

påvirkes av det samfunn vi lever i. Befolkningens

helse påvirkes av årsaker fra grunnleggende forhold

som økonomi og levekår, via miljøfaktorer som

oppvekst- og arbeidsmiljø til sosial støtte og

risikofaktorer ved adferd. Gode sosiale nettverk og

sosial inkludering, gode levekår og mulighet for gode

levevaner både fremmer helse og forebygger hjerte-

og karsykdom.

En sentral utfordring for dagens og fremtidens folkehelsearbeid er sosial ulikhet i helse og

utenforskap.

Helselagenes viktigste innsats er helsefremmende arbeid

Nasjonalforeningen for folkehelsen bør legge en bred folkehelseforståelse til grunn for

folkehelsearbeidet i helselagene. Helselagene har hjerte- og karsykdom som innsatsområde, men det

viktigste arbeidet helselagene bidrar med er primærforebyggende gjennom å fremme helse og

forhindre at sykdom i det hele tatt oppstår. Like viktig som det forebyggende er det helsefremmende

arbeidet. Gode møteplasser som gir tilhørighet er ofte like viktig for helsen som selve innholdet i

aktiviteten.

Sosial inkludering og generasjonsmøter bør være vårt varemerke

Helselagene gjør allerede i dag en god innsats for folkehelsen. I figuren har vi samlet eksempler på

eksisterende aktiviteter. Helselagene har mange aktiviteter både mot eldre og barn og unge.

Aktiviteter for å inkludere de som er utenfor av en eller annen årsak og aktiviteter på tvers av

generasjoner kan ses som en rød tråd. Tiltak på tvers av generasjoner vil være en nøkkel i

folkehelsearbeid overfor en befolkning hvor en stadig større andel er eldre.

8

Alle aldersgrupper er aktuelle målgrupper for helselagene

Alle aldersgrupper kan være målgrupper for helselagene. Både kommuner og helselag er forskjellige.

Det er behovet i nærmiljøet som bør være avgjørende for hvilke grupper helselagene retter sine

aktiviteter mot.

Lokal tilhørighet er utgangspunktet for helselagenes engasjement

Lokal tilhørighet og det frivillige engasjement er vår kraft. Vi må ta utgangspunkt i hva det enkelte

laget kan. Aktivitetene må passe inn både ut fra lokale folkehelsebehov og den frivillige motivasjonen

i helselagene.

Helselagene kan bidra til å redusere sosial ulikhet i helse med aktiviteter som er åpne for alle men hvor

de gjør en aktiv innsats for å inkludere de som trenger det mest

Vi er en organisasjon som ikke bruker pekefinger mot enkeltmennesket. Vi sidestiller oss med

mennesker som trenger støtte og retter innsats mot lokalmiljø, sosiale nettverk og aktiviteter som er

inkluderende og skaper trivsel og livskvalitet. Helselagene bør bidra til inkludering og bekjempe

utenforskap med aktiviteter som ikke stigmatiserer. I praksis kan dette gjennomføres med aktiviteter

som er tilgjengelig for alle samtidig som en aktivt inviterer inn de som trenger det mest eller er

«utenfor» av en eller annen årsak.

Vi må styrke stolthet og synliggjøring gjennom aktivitetene i helselagene

Mange lag har gode aktiviteter, men er for beskjedne på egne vegne. Det viktigste for synligheten til

Helselagene er aktivitetene de holder på med.

De helselag som er nysgjerrige og åpne ut mot sine nærmiljøer og samarbeider med andre er de som

har størst mulighet til å fornye seg og være relevante over tid.

Samarbeid og åpenhet skaper både bedre tiltak for folkehelsa og gir innflytelse og fornyelse.

Folkehelseloven krever at kommunen samarbeider med frivilligheten som må møtes på egne

9

premisser. Selv om enkeltaktiviteter kan synes små, kan de utgjøre en stor forskjell i det samlede

lokale folkehelsearbeidet.

Nye medlemmer kommer til aktiviteter det er behov og interesse for i nærmiljøet

Lagene må ville fornye seg dersom de skal få det til. Medlemsrekruttering er ikke et ensidig mål for

aktivitetene. Motivasjonen ligger i å få mange til å delta og å gjøre en forskjell. Det er en bonus hvis

det også gir nye medlemmer. Når nye medlemmer kommer til bør disse også få innflytelse og slippe

til med sine ideer og sitt engasjement.

Helselagene kan være pådriver overfor kommunene i folkehelsearbeidet

Med folkehelseloven skal hele kommunen jobbe med folkehelse og kommunen er pålagt å

samarbeide med frivilligheten. Frivilligheten og helselagene kan nå mennesker på en likeverdig måte.

Helselag bør både høres i hvordan de vurderer behov og muligheter i kommunen og inviteres med i

samarbeid om aktiviteter.

3.2 Støtte til helselagene fra Nasjonalforeningen sentralt

Folkehelseutvalget mener det er viktig å legge til rette for å utvikle organisasjonen nedenfra og opp.

Nasjonalforeningen for folkehelsen bør dyrke sin identitet som medlemsorganisasjon med sterk lokal

forankring. Fordi lokal tilhørighet og det frivillige engasjement er grunnlaget for den lokale innsatsen,

bør det utvises fleksibilitet og hensyn til lokale forhold når det gjelder helselagenes aktiviteter og

utbredelse heller enn å strømlinjeforme organisasjonen. Der kan stimuleres til å etablere helselag i

kommuner der det ikke er helselag i dag.

Synliggjøre helselagenes arbeid

Nasjonalforeningens hovedkontor bør styrke synliggjøring av helselagenes arbeid. Gode aktiviteter

lokalt bør trekkes frem i lyset. Det kan bidra til å bygge stolthet innad i organisasjonen og vise utad at

vi gjør en forskjell lokalt.

Styrke kompetanse i organisasjonen

Nasjonalforeningens hovedkontor og fylkeskontor bør styrke sin kompetanse innen bredt

folkehelsearbeid. Bedre forståelsen for hvordan samfunnsforhold påvirker folkehelse og sosial

ulikhet i helse, vil gi skape en bedre faglig forankring for det lokale arbeidet. Det er også viktig å

styrke kunnskap og kompetanse om hvordan folkehelsearbeidet fungerer lokalt. Dette er blant annet

viktig å støtte Helselagenes samarbeid med andre organisasjoner og kommunen slik folkehelseloven

legger opp til. Tilsvarende bør Nasjonalforeningen sentralt være pådriver for at kommuner

samarbeider med små lokale lag og foreninger på lokallagenes premisser.

Legge til rette for læring på tvers av helselag

Organisasjonen må legge til rette slik at helselag kan lære av hverandre, både ved møteplasser hvor

vi utveksler erfaringer direkte i møte med hverandre og gjennom organisasjonens

kommunikasjonsflater. Det er viktig at informasjon og opplæring kommer fra andre som har fått det

til selv. Nasjonalforeningen sentralt bør vurdere å legge til rette for at personer som har gjennomført

en aktivitet i et helselag kan få besøk av andre som vil lære eller at de selv reiser til andre helselag og

deler sine erfaringer.

10

Satse på regionale og lokale utviklingsprosjekter

Regionale og lokale utviklingsprosjekter kan også bygge kapasitet og bidra til å fornye vårt arbeid på

lokale premisser. Organisasjonen bør i større grad søke om prosjektstøtte hos ExtraStiftelsen eller

andre tilskuddsordninger for regionale og lokale utviklingsprosjekter.

Utvikle og tilby verktøy for helselagenes folkehelsearbeid

Lokalt folkehelsearbeid foregår i samspill med andre aktører i kommune og lokalsamfunn.

Helselagene bør få verktøy og støtte i hvordan en kan bli en åpen og aktiv aktør i samspill med andre.

Eksempler på oppgaver det kan utvikles verktøy for er: metoder for idedugnader, samarbeid med

folkehelsekoordinator/kommunen og andre organisasjoner, politisk påvirkning, kommunikasjon,

rekruttering og aktuelle folkehelsetiltak. Gode verktøy utvikles best når mennesker møtes, deler

kunnskap og prøver ut nye metoder sammen. Vi foreslår at det arrangeres verksted for folkehelse i

organisasjonen.

Mange av de viktigste aktivitetene for de lokale helselagene er de aktiviteter helselaget vurderer

viktig i sitt nærmiljø. Tiltak eller aktivitetskonsepter som utvikles sentralt bør være et tilbud og ikke

pålegges.

Etablere folkehelseuke

Med denne utredningen gid folkehelseutvalget en styrket faglig begrunnelse for bredden av

aktiviteter helselagene gjør for helse, trivsel og livskvalitet i sine lokalsamfunn. Det har lenge vært et

mål med hjerteuka at Helselagene skal synliggjøre seg selv med hele bredden av sine aktiviteter.

Utvalget mener at Helselagene med god grunn kan være mer stolte og framsnakke alle sine gode

aktiviteter. Ved å gi hjerteuka navnet folkehelseuka, mener utvalget det kan gis et signal om at

helselagene bør synliggjøre alt sitt helsefremmende arbeid i denne uka og ikke utelukkende

aktiviteter som er tett knyttet til hjerte kar-sykdom. Samtidig tar vi et større eierskap til folkehelse i

en organisasjon som bærer folkehelse i sitt navn. Dette innebærer ikke på noen måte et signal om at

en skal tone ned hjerteaktiviteter som hjertemarsj og hjerteaksjon. Utvalget mener vi bør fortsette

med disse gode aktivitetene der det er lokal motivasjon for dette.

Videreføre tilskudd til lokale aktiviteter under navnet «tilskudd til lokale folkehelseaktiviteter»

Hvert år har lokallagene i Nasjonalforeningen kunnet søke om tilskudd til lokale hjerteaktiviteter. Det

har årlig blitt utdelt ca 400 000 kroner. Utvalget foreslår at ordningen omdøpes til «tilskudd til lokale

folkehelseaktiviteter». Dette innebærer ikke en dreining bort fra hjerteaktiviteter det i dag gis

tilskudd til. Men det kan gi et signal om at det kan søkes om tilskudd til allsidige aktiviteter for alle

aldersgrupper i sine nærmiljø som bidrar gode møteplasser, trivsel og god livskvalitet og som dermed

både fremmer helse og forebygger hjertesykdom.

Etablere folkehelsepris

Folkehelseutvalget ønsker at det etableres en folkehelsepris. En folkehelsepris kan være med på å

synliggjøre Nasjonalforeningen for folkehelsen som en viktig folkehelseaktør lokalt, og ikke minst gi

helselagene et løft og noe ekstra å være stolt av. Nasjonalforeningen for folkehelsen har allerede en

godt etablert demenspris med velfungerende kriterier, og det er naturlig at folkehelseprisen utvikles

etter samme modell.

Utvalget mener at folkehelseprisen skal bidra til å understøtte retningen for helselagenes framtidige

folkehelsearbeid, og bør derfor i sine overordnede kriterier legge vekt på at prisen gis til noen som:

11

… bidrar til helsefremmende og forebyggende arbeid

… bidrar til sosial støtte, nettverk og aktivitet som skaper trivsel og livskvalitet

… bidrar til gode nærmiljøer

… bidrar til inkludering og bekjempelse av utenforskap

… skaper aktiviteter på tvers av generasjoner

… har hatt stor betydning for folkehelsa og sosiale forhold i nærmiljøet

Som med demensprisen er det meningen at folkehelseprisen skal gis til en hverdagshelt som kan

være en enkeltperson, en gruppe mennesker eller en enhet. Folkehelseprisen skal være en honnør til

en innsats utenom det vanlige, og kan gå til både frivillige, offentlige og private aktører. Med dette

som bakgrunn legges det opp til rom for lokalt skjønn i forhold til hvem som skal hedres.

Utvalget har også diskutert praktiske hensyn og mener at folkehelseprisen kan deles ut når det

foreligger gode kandidater, og maksimalt en gang pr år. Fordi det er etablert praksis at demensprisen

deles ut på høsten, mener utvalget at folkehelseprisen bør deles ut på våren og gjerne i forbindelse

med hjerteuka (som foreslås omdøpt til å hete folkehelseuka) hvis det er mulig. Folkehelseprisen skal

ikke erstatte den allerede eksisterende ordningen med Fortjenestenål, Hedersmerke og Æresdiplom

som tildeles Nasjonalforeningen for folkehelsens tillitsvalgte internt. Dette vil si at folkehelseprisen

ikke kan tildeles våre egne nåværende tillitsvalgte, og at disse i stedet vurderes for organisasjonens

egne hedersbevisninger. Tidligere tillitsvalgte kan motta prisen.

Utvalget foreslår at folkehelseprisen deles ut på fylkesnivå, men at helselag kan bidra til å dele ut

prisen. Materielt uttrykk for prisen må det jobbes videre med.

Øvrige kriterier bør konkretiseres og utformes over tilnærmet samme lest som kriteriene for

demensprisen.

12

4. Hva er folkehelse og folkehelsearbeid

Helse er ikke bare fravær av sykdom. Professor Dr. med. Peter Hjort, som var formann i

Nasjonalforeningen for folkehelsen i perioden 1975-1981, omtalte helse som overskudd og mestring i

forhold til hverdagens krav (2). Dette er en beskrivelse av helse som står seg også i dag. Med helse

menes både fravær av sykdom og positive aspekter som mestring, trivsel og livskvalitet.

Folkehelse handler om hvordan det står til i befolkningen eller grupper av befolkningen. Folkehelse

kan defineres som befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i befolkningen (1, 3).

Samfunnstilnærming Folkehelseloven definerer folkehelsearbeid som «samfunnets innsats for å påvirke faktorer som

direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom,

skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av

faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen» (1).

Folkehelsearbeidet baseres på kunnskapen om

hvordan miljø og samfunn påvirker

befolkningens helse. En mye brukt modell –

den sosiale helsemodellen – illustrerer hvordan

en rekke forhold påvirker folkehelsen:

Modellen viser ulike lag av forhold som

påvirker folkehelsen og våre store dødsårsaker.

Befolkningens helse påvirkes av overlappende

årsakskjeder som spenner fra grunnleggende

forhold som økonomi og levekår, via

miljøfaktorer som oppvekst- og arbeidsmiljø til

sosial støtte og risikofaktorer ved adferd (4).

Peter Hjort lagde en figur som har blitt stående som en svært anerkjent illustrasjon av forholdet

mellom individets ansvar og samfunnets ansvar i

folkehelsearbeidet. Hjort beskrev figuren med

følgende ord: «Enkeltmennesket må selv skyve på

helse og livskvalitet, men samfunnet bestemmer hvor

bratt livsveien blir» (5). Kjernen i vårt

folkehelsearbeid er å bidra til å gjøre menneskenes

livsveier mindre bratt.

Forebyggende eller helsefremmende I folkehelsearbeidet brukes ofte begrepsparet forbyggende og helsefremmende arbeid.

Forebyggende arbeid om å redusere faktorer som påvirker helsa negativt, mens helsefremmende

arbeid handler om å styrke faktorer som virker positivt på helsa. Helsefremmende arbeid er

beskrevet som prosesser som gjør mennesker i stand til å øke kontroll over og forbedre egen helse

(9). Dette innebærer et fokus langt ut over individuell adferd og omfatter en rekke sosiale og

miljørettede tiltak. I praksis er forholdet mellom forebyggende og hemsefremmende arbeid ofte

overlappende og to sider av samme sak eller faktor. Det å være fattig gir risiko for sykdom mens

13

trygg økonomi er en ressurs, ensomhet gir helserisiko mens sosial støtte er en helseressurs,

inaktivitet gir risiko mens aktivitet er en helseressurs. Når en bruker begrepet helsefremmende

arbeid i dagligtale er dette ofte et uttrykk for at ønsker å rette innsats inn mot positive og

ikkemedikamentelle forhold som styrker mestring og helse heller enn å fokusere på sykdommer og

individuell risiko ved høyt blodtrykk, kolesterol etc.

Befolkningsperspektivet Noen av kjernetrekkene ved

folkehelsearbeid er at det er en

samfunnsoppgave, at det er gruppe-

og befolkningsrettet og at det utøves

gjennom påvirkning av faktorer som

har positive eller negative virkninger

på befolkningens helse. Folkehelse tar

altså utgangspunkt i et

befolkningsperspektiv (7). Det er

mange årsaker til at enkeltindivider

blir syke. I folkehelsearbeidet forsøker

en å ta tak i de faktorene som

påvirker hele befolkningen eller

grupper av befolkningen. I

folkehelsearbeidet søker en å fremme

helse og forhindre at sykdom i det

hele tatt oppstår, før en i det hele tatt

har fått økt risiko eller det er noe

behov for behandling.

Verdenskommisjonen for sosial ulikhet i helse sa det på følgende måte: «hvorfor behandle

mennesker og sende dem tilbake til de omstendighetene som gjorde dem syke i utgangspunktet» (8).

Vi må også gjøre noe med disse omstendighetene.

Sentrale strategier i folkehelsearbeidet er å styrke helseressurser som levekår, miljø, sosiale nettverk

og tilrettelegging for gode levevaner, samt å svekke faktorer som påvirker folkehelsen negativt.

Kunnskapsspørsmål i folkehelsearbeid er:

- Hva er utbredelse og fordeling av sykdom, helse og livskvalitet i befolkningen?

- Hvilke samfunnsforhold (risikofaktorer eller positive ressurser) påvirker sykdom, helse og

livskvalitet i befolkningen eller befolkningsgrupper?

- Hvordan kan vi påvirke samfunnsforhold og risikofaktorer som har betydning for sykdom,

helse og trivsel?

Forebyggingsparadokset

«Innen forebygging kan en skille mellom tiltak som retter

seg mot individer med høy risiko for en sykdom og

befolkningsrettede tiltak som når alle. Forebygging rettet

mot individer med høy risiko (for eksempel oppfølging fra

helsepersonell hos fastlege eller på frisklivsentral) kan ha

stor effekt på de menneskene det gjelder, men det har en

begrenset totaleffekt i befolkningen, fordi det dreier seg

om relativt få individer. De befolkningsrettede tiltakene

derimot, som kanskje bare utgjør en liten endring for

enkeltmennesket, kan ha stor effekt i befolkningen som

helhet. Dette fremstår paradoksalt og kalles derfor

forebyggingsparadokset. Forklaringen er at det ikke er i

gruppen med høyest risiko at de fleste sykdomstilfeller

oppstår. De fleste tilfellene kommer fra gruppen med

middels høy risiko. Dette fordi denne gruppen er så mye

større.» (6)

14

Sosial ulikhet i helse Med sosial ulikhet i helse (10, 11, 12) menes

helseforskjeller som varierer systematisk med sosial

posisjon i samfunnet enten vi måler denne posisjonen

med yrkesklasse, inntektsnivå eller utdanningslengde. Vi

finner sosial ulikhet i nær sagt alle faktorer som påvirker

helse og nær sagt alle sykdommer og dødsårsaker. Det er

ikke slik som en kanskje kunne tro at det kun er de

fattigste eller de nederst på rangstigen som har dårligere

helse enn resten av befolkningen. Helsen fordeler seg som

et trappetrinnsmønster gjennom hele befolkningen. For

hvert trinn opp på «rangstigen» en gruppe befinner seg, jo

bedre helse har de. Mellom enkeltindividene er det

selvsagt store variasjoner, men statistisk sett ser vi bedret helse hele veien opp i det sosiale

hierarkiet.

De grunnleggende årsakene til

sosial ulikhet i helse er det sosial

ulikhetene i seg selv. Årsakene til

sosial ulikhet i helse finner vi i den

sosialt ulike fordelingen av

ressurser eller risikofaktorer som

påvirker helsen i befolkningen.

Årsakene kan fremstilles som en

årsakskjede i en pilfigur hvor helsen

er endepunktet i en årsakskjede

hvor grunnleggende sosiale forhold

som utdanning og økonomi

sammen med miljøforhold, levevaner og, til slutt, helsetjenester påvirker helsen.

Vi finner store sosiale ulikheter i levevaner som fysisk aktivitet, kosthold og særlig røyking. Det at

disse levevanene danner så tydelige sosiale mønstre viser i seg selv at dette også har sine

bakenforliggende årsaker. Gener påvirker individers helse, men det er ingen genetiske årsaker som

forklarer de helseforskjellene som systematisk følger størrelsen på lommeboka til ulike

befolkningsgrupper. Økonomi, boforhold og både det fysiske og sosiale miljøet rundt oss påvirker

våre levevaner. Med god økonomi kan en bo i de beste bomiljøene og ha penger til å delta på

aktiviteter som mennesker rundt oss får ta del i. Når vi har jobb, får vi inntekt og rytme i livet. Når de

sunne matvarene er lettest tilgjengelig spiser vi mer av disse. Når vi har turmuligheter, møteplasser i

nærmiljøet og lett tilgjengelige aktiviteter, benytter vi oss i større grad av dem.

Sunne valg er også på mange måter et spørsmål om overskudd. Og vi vi finner sosiale forskjeller i de

hverdagsbelastningene som setter dette overskuddet på prøve. Ser vi på hjerte- karsykdommer, som

samlet sett fortsatt er den sykdomsgruppen som fører til flest dødsfall i Norge, er de viktigste

risikofaktorene tobakksrøyking, usunt kosthold, manglende fysisk aktivitet og høyt alkoholinntak.

Enkeltmennesket kan gjennom sine egne valg gjøre mye for egen livsstil og helse. Samtidig påvirkes

dette mulighetsrommet av de en rekke faktorer i det samfunnet vi lever.

15

Mulighet til mestring Materielle goder, gode levekår og økonomi gir muligheter til helsefremmende liv gjennom å kunne

vokse opp og bo på gode steder, arbeide i rette mengder og i

gode miljø, være med på aktiviteter m.m. Mulighet eller evne

til å mestre våre liv oppstår i sammenhengen mellom

individuelle forutsetninger og omgivelsenes forventninger og

krav. Dette omtales ofte som psykososiale mekanismer og tar

utgangspunkt i hvordan individet påvirkes både fysisk og

psykisk av gjentatte opplevelser av ikke å mestre

hverdagslivets utfordringer, noe som kan gi uheldig stress.

Økonomiske bekymringer, isolasjon og ensomhet,

utfordringer i familien eller skole- og arbeidssituasjon kan skape negativt stress. Vedvarende stress

påvirker evne til konsentrasjon og problemløsning. Det kan bidra til lavere livskvalitet og til utvikling

av psykiske plager og lidelser. Helsen påvirkes også rent fysisk gjennom nedsatt immunforsvar,

anspenthet og større risiko for muskelsmerter og forstyrret søvn. Det er dokumentert at stress øker

risiko for hjerte- karsykdom. Stress kan dessuten føre til endring i mestringsstrategier og medvirke til

et høyere inntak av alkohol og manglende overskudd til gode helsevaner som fysisk aktivitet og godt

kosthold.

På samme måte som uheldig stress virker negativt inn på helsen, kan positive opplevelser og støtte

virke helsefremmende. Sosial støtte, nettverk, tilhørighet og trivsel på livets arenaer styrker mestring

og virker positivt inn på helse i tillegg til at det kan bufre mot konsekvenser av negative opplevelser.

Dette er et viktig kunnskapsgrunnlag for helselag som driver inkluderende arbeid gjennom å skape

møteplasser og nettverk og aktiviteter som gir støtte, livskvalitet og tilhørighet (13,14) (mrk. Figur om

stress er forenklet modell fra referanse 14).

Tiltaksutforming Når forskerne innen ulikhetsfeltet gir sine råd om innretning av tiltak, har de to hovedbudskap. For

det første må tiltak for å bedre helse og utjevne helseforskjeller settes inn på alle leddene i

årsakskjeden presentert over. Individuelle livsstilstiltak er ikke nok. En må også rette innsats mot

samfunnsforholdene.

Det andre budskapet går ut på at målrettet innsats rettet

inn mot sårbare grupper alene, ikke er tilstrekkelig.

Universelle tilta må kombineres med de målrettede. Brede

befolkningsrettede tiltak (universelle) forebygger at

mennesker havner i risiko, er ofte treffsikre overfor utsatte

grupper, og treffer hele fenomenet av ulikhet gjennom

befolkningen. Begrepet «proporsjonal universalisme» blir

brukt (15). Dette handler om at selv om tiltaket er rettet

mot alle må en sikre at de som har størst behov, får mest av

godet. Når en driver lokale aktiviteter som er til for alle, bør det settes inn ekstra innsats for å få med

de som trenger det mest. (mrk. mangler originalkilde for figur)

Når en skal jobbe for å redusere sosiale ulikheter i helse med forebyggende og helsefremmende

aktiviteter, kan dette være viktige spørsmål å stille seg:

Hvem når vi med tiltaket?

16

Når vi de som trenger det mest?

Krever det penger eller andre ressurser som f.eks. sosialt nettverk eller kulturforståelse?

Hvor plasserer vi tiltaket - er det i nærheten av de som trenger det mest?

17

5. Lokalt folkehelsearbeid

Som grunnlag for vurderingen av hvordan helselagene kan være relevante i det lokale arbeidet, tar

folkehelseutvalget utgangspunkt i den kommunale virkeligheten etter ikrafttredelse av ny

folkehelselov i 2012.

Det lokale folkehelsearbeidet har endret seg gjennom tiden. Opprinnelsen til lokalt folkehelsearbeid

eller samfunnsmedisinsk arbeid kom med Sundhetsloven av 1860 da koleraepidemien herjet i Norge.

Sundhetskommisjoner fikk i oppgave å (§ 11) å «have sin Opmærksomhed henvendt paa hva der kan

tjene til Sundhedstilstandens Fremme og Fjernelse af de Omstændigheder, som især befordre

Udvikling af Sygelighed og Udbredelse af Sygdom.” Innholdet i Sundhetsloven hadde mange

likhetstrekk med dagens folkehelselov. Da, som nå, skulle folkehelsearbeidet lokalt ha

oppmerksomhet rettet mot det som fremmer helsetilstanden i befolkningen arbeide for å fjerne de

faktorer som fører til utvikling av sykdom og sykdomsutbredelse. Levekår, boforhold, hygiene og

kosthold var sentrale utfordringer. Analyser av helsetilstand og faktorer som påvirker befolkningens

helse har alltid vært utgangspunktet for folkehelsearbeidet. Samtidig har arbeidsformer og

forankring av arbeidet endret seg betraktelig.

Fra «ovenfra og ned» sektoransvar til kommunalt helhetlig ansvar i lokalt folkehelsearbeid I over hundre år var det lokale folkehelsearbeidet ledet av statlig ansatte leger. På 1980-tallet

skjedde store endringer. Sunnhetskommisjoner og etter hvert helseråd ble til kommunal

helserådstjeneste med egne regler for miljørettet helsevern. Legene gikk fra å være ledere til

rådgivere i folkehelsearbeidet. Ansvaret ble lagt til kommunene ved sin helsetjeneste. Dette skjedde

samtidig med den såkalte «epidemiologiske overgangen» fra tuberkulosebekjempelse til økt

forekomst av kroniske sykdommer og da særlig hjerte- karsykdom.

Da hovedutvalgsmodellen ble opphevet på 80-tallet og kommunene ble gitt frihet til egen

organisering. Staten måtte rette sin kommunikasjon til kommunene og ikke direkte til helsetjenesten.

Fordi folkehelsen i stor grad påvirkes av forhold utenfor helsetjenesten selv, skulle helsetjenesten

samarbeide ut mot en rekke samfunnssektorer. I kommunehelsetjenesteloven av 1982 het det at:

«Helsetjenesten skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer

hvis virksomhet har betydning for helsetjenestens arbeid. Slik medvirkning skal skje blant annet

gjennom råd og uttalelser og ved deltakelse i plan- og samarbeidsorganer som blir opprettet.»

Det lokale arbeidet ble i hovedsak styrt gjennom statlige satsninger, forventninger og krav til det

lokale arbeidet. På 90-tallet ble det lokale arbeidet styrt av nasjonale tematiske satsninger,

belastningslidelser, astma- og allergi, kreft etc. Det ble satt nasjonale mål som kommuner skulle

arbeide for å oppnå.

Det ble sett på som en utfordring at ansvaret for folkehelsearbeidet lå i helsetjenesten, mens de

tiltak som skulle til for å bedre folkehelsen i all hovedsak lå utenfor helsetjenestens ansvarsområde.

Eksempler er sunne bo- og oppvekstmiljøer, trygge veier, tilrettelegging for aktivitet, gode og

helsefremmende skoler og barnehager, møteplasser i nærmiljøet, tilta for å inkludere marginaliserte

grupper m.m. Mange kommuner gikk foran i arbeidet med å legge ansvaret på et høyt nivå i

kommunen, hos politikere og hos alle aktørene utenfor helsetjenesten som burde ta et ansvar. Men

det var ikke før folkehelseloven kom i 2011 at ansvaret formelt ble lagt på kommunen som helhet,

dvs ikke bare knyttet til en sektor (7).

18

Folkehelseloven Den nye folkehelseloven (1,7) bryter med en helsesektortilnærming og en «ovenfra-og-ned-modell»

for styring av lokalt arbeid. Med folkehelseloven er det gjort klart at det er de lokale utfordringene

som skal være utgangspunktet for folkehelsearbeidet i kommunen. Fordi kommunene er forskjellige,

står de også overfor forskjellige utfordringer. Utfordringene i Oslo er ikke de samme som i Førde

eller på Andøya. Det lages fortsatt nasjonale handlingsplaner innen enkelttema som kosthold og

psykisk helse, men utgangspunktet for kommune er at de skal ta tak i folkehelseutfordringene som er

viktigst i sin egen kommune.

Hovedmålet med folkehelseloven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og

utjevner sosiale helseforskjeller. Under vises en forenklet fremstilling av folkehelseloven. Kommunen

skal identifisere sine folkehelseutfordringer (§ 5). Oversikten over folkehelseutfordringene skal være

et grunnlag kommunal planlegging. Dette betyr at kommunene skal ha en lokal folkehelsepolitikk

med mål, strategier og tiltak. Kommunen skal ivareta hensynet til folkehelse i all sin virksomhet. Det

er et krav i loven at kommunene skal samarbeide med frivilligheten.

Med loven blir det lagt større vekt på påvirkningsfaktorer og tiltak i alle sektorer («helse i alt vi gjør»).

Med ikkesmittsomme sykdommer som største utfordring fra 60-tallet og utover hadde

folkehelsearbeidet delvis dreid seg i en sykdoms- og individrettet retning. Folkehelseloven løfter igjen

frem et tydelig påvirkningsperspektiv. Sykdomsperspektivet tok utgangspunkt i bestemte sykdommer

som kreft, hjerte kar mv. mens påvirkningsperspektivet retter oppmerksomheten mot faktorer som

påvirker helsen. Dette fordi hver påvirkningsfaktorer har betydning for flere sykdommer, det tar lang

tid fra endring av påvirkningsfaktor til det slår ut i endret sykdomstilstand i befolkningen. Men det

synliggjør også andre sektorers betydning og dermed ansvar for helse. Loven omfatter både faktorer

som påvirker folkehelsen positivt og negativt. Økt bevissthet om sosiale helseforskjeller gjorde også

at utjevning av sosiale helseforskjeller kom tydelig frem av formålet ved loven.

Nasjonalforeningen for folkehelsens rolle med ny folkehelselov Det finnes likehetstrekk mellom endringene i det offentlige folkehelsearbeidet og innsatsen i

Nasjonalforeningen for folkehelsen. Nasjonalforeningen var en stor kraft i bekjempelsen av

19

tuberkulosen. Med det epidemiologiske skiftet gikk organisasjonen løs på de store utfordringene som

kom med hjerte- karsykdom.

Måten Nasjonalforeningen har jobbet på har kanskje også delvis speilet utviklingen i norsk

folkehelsearbeid. Den humanitære organisasjonen identifiserte tuberkulosen som den

folkehelseutfordringen organisasjonen skulle bidra til å bekjempe. Organisasjonen var opprinnelig

«sentralstyrt og legestyrt».

Samtidig har Helselagene en lang tradisjon for å ha sin innsats rettet mot levekår gjennom

helsefremmende arbeid. I følge et foredrag av tidligere generalsekretær dr. Gedde-Dahl i 1946 hadde

behovet for bredde i det lokale arbeidet vær påpekt helt fra organisasjonens grunnleggelse: «Jeg vil

så omtale enkelte punkter vedkommende Nasjonalforeningen. Da overlæge Klaus Hanssen holdt sin

første tale i Nasjonalforeningen ved dens stiftelse i 1910, så sa han: at vi må være oppmerksomme på

at her trengs ikke bare arbeid direkte mot tuberkulosen, men her trengs omfattende arbeid for å

bedre folkets og hjemmenes hygiene i det hele tatt. Han angav straks Nasjonalforeningens bredere

kurs. Den skulle ikke bare gå til kamp mot tuberkulosen, men den skulle gå til kamp for å bedre

folkets hygieniske kår. Derfor har Nasjonalforeningens lokalavdelinger det meste av tiden vært

helselag, som til dels har arbeidet også med andre oppgaver enn den direkte kampen mot

tuberkulosen eller den direkte hjelp til tuberkuløse.»

Med skiftet til Hjerte- karsykdom drev organisasjonen fortsatt et bredt arbeid rettet mot en rekke

forhold som påvirket folkehelsen lokalt. For eksempel hadde handlingsprogrammet fra 1997-2001

følgende satsninger: Hjerte & kar, Barn og familie, Eldre, Belastningslidelser og Tuberkulose. Etter

2010 ble handlingsprogrammet mer avgrenset og spisset. Dagens avgrensningen til to sykdommer og

demensarbeid i lokale demensforeninger og bekjempelse av hjerte- karsykdom i lokale helselag, har

blant mange helselag blitt sett på som en for smal ramme for det lokale arbeidet. Faglig sett er det

ingen grunn til å tolke arbeidet med hjerte- karsykdommer som et for avgrenset område. Selv om

Nasjonalforeningens fokus er hjerte og hjerne, er det behov for et bredt engasjement for folkehelse.

Både innsats for gode levekår og sosiale støtte, forebygging av ensomhet, sosiale møteplasser, og

tiltak for livskvalitet er gode investeringer for å redusere hjerte- kar sykdom.

En arbeidsmetode opp gjennom de siste tiårene er at hovedkontoret utvikler konsepter for å

understøtte lokalt arbeid innenfor alle de ulike satsningsområdene opp gjennom tidene (samlivskurs,

petter puls, smart på mat etc). Mange lokallag har tatt i bruk slike verktøy som er utviklet sentralt.

Samtidig tar mange lokallag egne initiativ der de ser behovet lokalt. En rekke ulike tiltak med

betydning for folkehelsen, ofte med vekt på inkludering og møteplasser og aktivitet, foregår i dag

rundt om i det ganske land.

Det er viktig for identitet, fellesskap og målrettet innsats med fellessatsinger på tvers av alle helselag.

Samtidig må lokallagene stå fritt til å gå inn på oppgaver de opplever det er behov for i sitt spesifikke

nærmiljø og som de selv er motivert til å gjennomføre. Det er grunnleggende for frivilligheten at det

skal være lystbetont og drevet av eget initiativ til å drive humanitært arbeid. Mange helselag er

beskjedne på egne vegne i det arbeidet de gjennomfører ut fra behovet lokalt. De kunne med god

grunn heve stoltheten ved sitt arbeid.

Helselagene og det kommunale folkehelsearbeidet Etter innføring av folkehelseloven, som så sterkt vektlegger de lokale utfordringene, er det lokale

handlingsrommet i frivillige organisasjoner kanskje viktigere enn noensinne. Kommunene står i en ny

situasjon hvor de selv skal analysere sine utfordringer, legge planer og gjennomføre tiltak ut fra

behovet lokalt. I dette arbeidet skal de samarbeide med frivilligheten (1). Enkelte kommuner

20

inviterer frivilligheten aktivt inn som partner i folkehelsearbeidet, mens mange steder er koblingen til

frivillighetene svak.

Frivilligheten står i en særstilling ved at de kan nå mennesker på en likeverdig måte. Helselag bør

både høres i hvordan de opplever utfordringer og muligheter i nærmiljøet og inviteres med i

samarbeid om aktiviteter.

Det er en utfordring at små lokale organisasjoner kan føle seg fremmedgjort i møte med komplekse

planprosesser og kommunale styringssystemer. Skal kommunene få et godt samarbeid de små

organisasjoner, må det skje på frivillighetens premisser og bidra til at de lokale frivillige aktørene ser

seg selv i en større sammenheng uten at de selv må være eksperter på kommunale prosesser.

Kommuner som ser verdien av, og forplikter seg til, dialog og samarbeid har mulighet til å etablere

samarbeidsarenaer slik at også små aktører blir tatt med og kan se hvordan sitt arbeid utgjør en del

av et samlet arbeid for bedre folkehelse og redusert sosial ulikhet i helse lokalt. Aktiviteter som hver

for seg kan synes små kan samlet utgjøre en stor forskjell i kommunens folkehelsearbeid. Med ulike

aktiviteter, enten det er turgrupper, kafetilbud, basarer, aktiviteter for innvandrerkvinner, eller annet

bidrar de frivillige organisasjonene samlet til en kraft i det lokale folkehelsearbeidet.

Lokallag kan være frimodige overfor kommunene og etterspørre samarbeid. Ved å være utadvendt

kan de bidra til brobygging mellom kommunen og frivilligheten lokalt. «Samskaping» er et stikkord

for kommuner som ser verdien av dialog og samarbeid. Samskaping handler om å mobilisere

kompetanser, ideer, engasjement i både i kommune, blant innbyggere, lokale virksomheter og

frivilligheten for å styrke helsefremmende ressurser og løse felles oppgaver, problemer og

utfordringer (16).

21

6. Utvalgets vurdering av Helselagenes drøfting i regionmøter

I forkant av regionmøtene våren 2017 sendte folkehelseutvalget ut følgende spørsmål for diskusjon

1. Hvem er helselagene viktige for i nærmiljøet (nå og i fremtiden)?

2. Hva skal til for å gjøre Helselagene mer kjent og synlig?

3. Hvis du skulle startet helselaget i dag, hva ville du satset på?

4. Har du noen råd til folkehelseutvalget?

De daglige lederne oppsummerte diskusjonene skriftlig og sendte dette til utvalget. Sekretariatet for

utvalget gikk gjennom alle innspillene, gruppert dem og trakk ut hovedbudskapene som ble

presentert på utvalgsmøtet. Utvalget gikk gjennom hvert enkelt hovedbudskap, drøftet dem, og tok

stilling til hva som var utvalgets vurdering av innspillet. Utvalgets vurderinger refereres fortløpende

etter svarene på hvert av de 4 spørsmålene:

Spørsmål 1: Hvem er helselagene viktige for i nærmiljøet (nå og i fremtiden)?

Oppsummert innspill fra regionmøtene:

På alle regionmøtene kom det frem at helselagene både er og bør være viktige for hele bygda. Det er

gjennomgående fra alle regionmøtene at de mener at alle aldersgrupper kan eller bør være

målgrupper for helselagene. Noen oppsummerer det kort og godt ved å si «Hele bygda, fra vugge til

grav er vår målgruppe». Andre ramser opp eldre, barn og unge, voksne, småbarnsfamilier,

innvandrere osv. Spesielt eldre og barn og unge trekkes fram på alle regionmøtene. Mange nevner

også ensomme eller de som er utenfor av ulike årsaker.

Utvalgets vurdering:

Utvalget er enig i at alle bør kunne være målgruppe for helselagene. Det er behovet i nærmiljøet som

bør være avgjørende for hvem helselagene retter sine aktiviteter mot. Både kommuner og lag er

forskjellige og aktivitetene må være lokalt tilpasset.

De som får mye til i dag er de helselagene som samarbeider med andre. Godt helselagsarbeid

handler om å samarbeide med andre og synliggjøre seg selv i samarbeidet. I møte med kommunen

og andre organisasjoner er det viktig at samarbeidet foregår med respekt for partene.

Skal en få nye medlemmer, må en drive med aktiviteter det er behov og interesse for i nærmiljøet.

Lagene må ville fornye seg dersom de skal få det til. Medlemsrekruttering ikke et ensidig mål for

aktivitetene. Motivasjonen ligger i å få mange til å delta og å gjøre en forskjell. Det er en bonus hvis

dette også gir nye medlemmer.

Livskvalitet og trivsel og sosial inkludering er et viktig mål for helselagene. Dette fremmer helse og

forebygger sykdom.

Utvalget drøftet spesielt innspillet om å ha en spesiell rolle i forhold de som er utenfor eller i forhold

til sosial ulikhet i helse og trivsel. Utvalget mener at helselagene bør ta en slik rolle, men er skeptisk

til å tenke egne målrettede aktiviteter for mennesker som er ensomme e.l. Dette kan fort ende opp

22

som stigmatiserende. Helselagenes aktiviteter bør være til for alle, men det bør gjøres en ekstra

innsats for å få med de som trenger det mest. Dette er i samsvar med faglige råd mht hvordan jobbe

for redusert sosial ulikhet og for inkludering. En bør gå bredt ut (universelt)mot for eksempel unge

eller eldre, men rette en ekstra innsats for å inkludere de som trenger det mest.

Spørsmål 2: Hva skal til for å gjøre helselagene mer kjent og synlig?

Oppsummert innspill fra regionmøtene:

Alle nevner medier og spesielt sosiale medier som facebook. Samtidig er de opptatte av å profilere

eget lag, ved f.eks bruk av profiltøy, dele ut brosjyrer, stå på stand osv. Flere nevner spesifikt at de

må være mer stolte av seg selv og sitt arbeid. Mange er også opptatt av å nå ut til lokalbefolkningen,

gjennom ulike aktiviteter, være inkluderende og rett og slett bare prate med folk. Noen nevner også

at vi bør samarbeide med andre aktører, f.eks kommunen, andre organisasjoner, frisklivssentraler

osv.

Utvalgets vurdering:

Utvalget støtter innspillene fra de lokale helselagene. Det viktigste for synligheten til lokallagene er

aktivitetene og det vi gjør. Når vi gjør noe, må vi være stolte og framsnakke det vi gjør. Utvalget

diskuterte profilutstyr og det var delte meninger om hvor strengt en bør oppfordre til bruk av dette i

mange sammenhenger. På den ene sidn er det viktig å være synlig som organisasjon gjennom

profiltøy, på den andre siden ble det påpekt at ikke alle føler seg vel med profilutstyr.

Spørsmål 3: Hvis du/dere skulle starte helselag i dag hva ville du/dere satset på?

Oppsummert innspill fra regionmøtene:

Helselagene vil fortsette med de aktivitetene de erfarer fungerer godt, for eksempel innen kosthold

og fysisk aktivitet. Men de vil også gjerne satse på nye aktiviteter. Mange spiller inn at utenforskap og

ensomhet er store folkehelseutfordringer, og her ønsker helselagene å gjøre en innsats. Mange

ønsker å skape aktiviteter som er attraktive for barn, unge, småbarnsforeldre, nyankomne og den

voksne befolkningen. Det trenger ikke nødvendigvis være for å få medlemmer i helselaget, men for å

lage aktiviteter for nye grupper. Noen fremhever at helselagene kan drive aktiviteter som knytter

generasjonene sammen.

Utvalgets vurdering:

Utvalget mener at innspillene fra regionmøtene er gode og støtter disse. Innspillene samstemmer

godt med utvalgets drøfting av spørsmål 1. Utvalget mener at det å skape «generasjonsmøter» kan

være en rød tråd i helselagenes aktiviteter.

Det ble diskutert hvordan utvalget kan presentere sine vurderinger av godt helselagsarbeid i

sluttrapporten. Det kan være mulig å konkretisere «kriterier» eller kjennetegn ved godt

helselagsarbeid, som for eksempel: hele bygda/nærmiljø som målgruppe, samarbeider med andre,

skaper møteplasser og generasjonsmøter, er utadvendt og vurderer behovet i nærmiljøet etc.

23

Spørsmål 4: Har du/dere noen råd til Folkehelseutvalget?

Oppsummert innspill fra regionmøtene:

Helselagene ber om at utvalget lytter til «grasrota». Helselagene er forskjellige. Det er viktig å være

klar over nyansene. Lagene vil ikke tvinges til bestemte aktiviteter, men vil gjerne idébanker. De

etterlyser hjelp til hvordan helselagene kan få en sterkere og tydeligere identitet og hjelp til å «tenke

nytt».

Utvalgets vurdering:

Budskapene om å lytte til grasrota og å anerkjenne lokal variasjon er i samsvar med utvalgets egne

vurderinger. Innspillene fra helselagene bør også ses på som en tilbakemelding til organisasjonens

hovedkontor.

Det er mye bedre å tilby ideer til aktiviteter heller enn «pålegg». Når forlag til aktiviteter presenteres,

bør de komme med en enkel beskrivelse av fremgangsmåte eller «oppskrift». Det bør legges til rette

for erfaringsdeling mellom lagene når det gjelder gjennomføring av aktiviteter. Det er viktig at

informasjon og opplæring kommer fra andre som har fått det til selv. Et forslag er at organisasjonen

legger til rette for at personer som har gjennomført en aktivitet i et helselag kan reise til andre

helselag og dele sine erfaringer.

Det ble også diskutert om Hjerte og hjerne kan bidra mer til erfaringsdeling mellom lagene. Et

konkret forslag er å ha en fast spalte i bladet med et eksempel på en helselagsaktivitet. Dette kan

bygges opp på følgende måte:

- Reportasje hvor eksempelet presenteres

- En kort punktvis presentasjon av hvordan helselaget gikk frem i arbeidet (oppskrift)

- Navn på ressursperson som andre helselag kan kontakte for å høre nærmere om tiltaket.

- Informasjon om at det er mulig å søke om midler til å dekke reise for å få denne

ressurspersonen på besøk dersom det er mulig/aktuelt.

24

Referanser 1. Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven), LOV-2011-06-24-29, som trådte ikraft 01.01.2012

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29 2. Peter F. Hjort (1982), Helsebegrepet, helseidealet og helsepolitiske mål. Tanum-Norli.

3. Helsedirektoratet (2010), Folkehelsearbeidet - Veien til god helse for alle https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/651/Utviklingstrekkrapport-2010-folkehelsearbeidet-veien-til-god-helse-for-alle-engelsk-IS-1846-bokmal.pdf

4. Dahlgren G, Whitehead M. (1991). Policies and Strategies to Promote Social Equity in Health.

Stockholm, Sweden: Institute for Futures Studies. oppdatert versjon 2006: http://www.who.int/social_determinants/resources/leveling_up_part2.pdf

5. NOU 1998: 19 Fleksibel pensjonering, vedlegg 3 ved Peter F. Hjort https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1998-19/id116542/sec3

6. Helsedirektoratet (2014), Samfunnsutvikling for god folkehelse https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/311/Samfunnsutvikling-for-god-folkehelse-IS-

2203.pdf 7. Prop 90L (2010-2011): Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven), Oslo: Helse- og

omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-90-l-20102011/id638503/

8. CSDH (2008). Closing the gap in a generation: health equity through action on the social

determinants of health. Final Report of the Commission on Social Determinants of Health.

Geneva, World Health Organization http://www.who.int/social_determinants/thecommission/finalreport/en/

9. WHO (1986) The Ottawa charter for health promotion: First International Conference on

Health Promotion, Ottawa, 21 November 1986 http://www.who.int/healthpromotion/conferences/previous/ottawa/en/index.htm

10. Sosial- og helsedirektoratet (2005), Sosial- og helsedirektoratets handlingsplan mot sosiale

ulikheter i helse. Gradientutfodringen. https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/280/Gradientutfordringen-sosial-og-

helsedirektoratets-handlingsplan-mot-sosiale-ulikheter-i-helse-IS-1229.pdf

11. Elstad, Jon Ivar (2005), Sosioøkonomiske ulikheter i helse - teorier og forklaringer, utgitt av

Helsedirektoratet. https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/318/Sosiookonomiske-

ulikheter-i-helse-teorier-og-forklaringer-IS-1282.pdf 12. Espen Dahl, Heidi Bergsli og Kjetil A. van der Wel (2014) Sosial ulikhet i helse: En norsk

kunnskapsoversikt. Høgskolen i Oslo og Akershus. http://www.hioa.no/Forskning-og-utvikling/Hva-

forsker-HiOA-paa/Forskning-og-utvikling-ved-Fakultet-for-samfunnsvitenskap/Sosialforsk/Sosiale-ulikheter-i-helse

13. Helsedirektoratet (2014) Psykisk helse og trivsel i folkehelsearbeidet, IS 2263 https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/891/Psykisk-helse-og-trivsel-i-folkehelsearbeidet-

IS-2263.pdf 14. Bell Ruth (2017) Psychosocial pathways and health outcomes: Informing action on health

inequalities, Public Health England and UCL Institute of Health Equity http://www.instituteofhealthequity.org/resources-reports/psychosocial-pathways-and-health-outcomes-

informing-action-on-health-inequalities/psychosocial-pathways-and-health-outcomes.pdf

15. Marmot (2010) Fair Society, Healthy Lives http://www.parliament.uk/documents/fair-society-healthy-

lives-full-report.pdf

16. Torfing J, Sørensen E, Røiseland A. (2016) Samskapelse er bedre og billigere. Stat og styring,

2016, 1, 10-14