AV SINDRE MEKJAN:

Liberty St. Roman. Tiden Norsk Forlag, 2003Fille fra Eventyrland. Barnebok. N.W. Damm & Søn, 2006

SINDRE MEKJAN

FLUKTEN FRA KORoman

© Cappelen Damm AS 2009ISBN 978-82-04-14051-7

1. opplag 2009

Omslagsdesign: Rune MarkhusForfatterfoto: Laxmi Akkaraju

Sats: Type-it AS, Trondheim 2009Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2009

Satt med 10,5/13,5 Sabon på 80 g Munken Pocket Cream 1,7

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den

utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale medKOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering

i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

FØRSTE DEL

1

Vanligvis ville jeg ikke brydd meg om brannalarmen,bare lukket øynene og klimpret videre på gitaren. Defire månedene jeg hadde sittet på Ishuset, hadde den sik-kert gått ti ganger. Minst. Og hver gang spratt de andreungdommene opp, løp gjennom gangene og skrek medskingrende stemmer: Det brenner! Det brenner! Slipposs ut!

Det funket aldri. Vaktene kunne alle knepene våre forlengst, skjønte at det bare var for at vi skulle komme ossut noen minutter, få litt frisk luft eller et glimt av sola.Eller aller helst: en mulighet til å rømme.

Men denne dagen var det noe som fikk meg til å leggehånden dempende over gitarstrengene. Det var ingen lik-somhysteriske skrik. Ingen vakter som ropte at alle måttevære stille, eller truet med å kaste dem på isolatet. Skrit-tene utenfor var raske, stemmene lave og nervøse. Ro-ger, sjefen for vaktene, sa noe om oppstilling og at allemåtte ut. Det hørtes nesten ut som om han var skremt.

Jeg begynte å bli redd. Likevel ble jeg sittende. Jeg lentemeg over gitaren og stirret mot døra i det lille rommethvor jeg hadde oppholdt meg nesten sammenhengendede siste månedene.

7

Det ble kalt Ishuset fordi de lagde is der i gamle da-ger. Etter at Samlingen overtok, ble det omgjort til etfengsel for ungdom. Noen hadde truet lærerne sine medkniv, andre hadde overfalt barn på vei til skolen og tattlunsjpengene deres. Kai hadde dratt fram en ladd revol-ver i klasserommet. Aisha hadde stukket ned fostermo-ren sin og tent på huset de bodde i.

Jeg hadde forsøkt å tømme kassa i en butikk nede vedstranda sammen med broren min, Raol.

Det var regler for alt på Ishuset. Vi måtte holde osslangt unna vinduer og ytterdører, selv om de var låst. Vifikk aldri lov til å gå ut, ikke engang i den inngjerdedebakgården. Alle måtte gå i de samme lyseblå pyjamas-aktige uniformene. Og i tøfler. (De trodde vel det skullevære vanskeligere for oss å stikke av når vi ikke haddeordentlige sko. Og lettere å finne oss igjen nede i byen ide blå pyjamasene.) Hver morgen klokka seks måtte vigå til gudstjeneste og høre en gammel prest snakke omGuds kjærlighet, før vi ble tvunget til å be om tilgivelsefor alt det gale vi hadde gjort. En gang i uka måttevi til psykolog og snakke om hvorfor vi var så sinte ogumulige. Resten av tiden kunne vi velge hvordan vi villekomme oss gjennom dagene: sitte i oppholdsrommet, sepå tv, spille kort eller være alene på rommene våre.

Jeg valgte stort sett det siste.Rommet mitt var omtrent så trist som et rom kan bli.

Ingen vinduer. Slitte betongvegger. Plakater var ikke lov.Men noen uker tidligere hadde jeg risset inn en tegningav Jimi Hendrix på veggen med en plastskje jeg haddesneket med meg etter middag. (Kniver og gafler fantesikke, etter at en jente stakk ut øyet på en vakt en gangfor flere år siden. Vi måtte spise alt med plastskjeer, til

8

og med de svidde kotelettene vi fikk på lørdagene.) Jegfikk to døgn på isolatet for kunstverket mitt, et rom ikjelleren som ikke var så ulikt det vanlige rommet. Barelitt mindre og mørkere. Det verste var at jeg ikke fikklov til å ta med meg gitaren.

Jimi Hendrix var favorittmusikeren til faren vår. Førhan reiste fra oss, til fastlandet og krigen som raste der,lovte faren vår å lære meg noen Hendrix-sanger. Jegskulle få spille med bandet hans på mandagsøvingeneogså. Men faren vår kom aldri tilbake. Han ble tatt avopprørssoldater og hengt fra et eiketre. Etterpå gikk mo-ren vår mer eller mindre i frø. Greide ikke jobbe. Spisteikke. Sov knapt om natten. Snakket ustanselig om at hunskulle ønske hun også var død. Til slutt ble hun lagt innpå et sykehjem.

Huset vårt ble solgt og vi havnet hos en fosterfamilie.Raol og jeg holdt ut i en uke før vi tømte safen deres ogstakk. Vi fant et rom i en nedlagt fabrikk, helt nede vedelva, hvor vi var rimelig sikre på at ingen ville finne oss.

Vi ble boende i rommet i litt over et år, til jeg ble tatt.Den første tiden jeg satt på Ishuset, besøkte Raol megnesten hver dag. På fjortenårsdagen min kom han medkassegitaren til faren vår. Vaktene undersøkte den lengefør de ga den til meg.

Det satt alltid en vakt sammen med oss på besøks-rommet og passet på. Men de var ikke spesielt obser-vante. Stort sett stirret de sløvt ned i gulvet mens Raolfortalte meg om dyr som hadde blitt fanget, men greideå komme seg fri og dro ut i skogen hvor de traff igjenfamiliene sine. Det Raol selvfølgelig sa, var at jeg måtterømme. At jeg måtte dra ut til småbruket vårt, hvor hanville vente sammen med moren vår og Tilgor, som hadde

9

vært bestevennen til faren vår og gudfaren til Raol, ogsom bodde der ute nå.

Den siste gangen Raol besøkte meg, var han for opp-kavet til å snakke i koder. Han lente seg mot meg og hvis-ket at han skulle dra samme kveld. Roger, som satt inneog passet på oss, så opp fra linoleumen og ba oss holdeopp. Men Raol stanset ikke. Og mens Roger dro hambaklengs ut av besøksrommet, ropte Raol at jeg måttekomme meg ut av dette drittstedet så fort som mulig.Etter dette holdt vaktene et spesielt godt øye med meg,ble strengere og kjipere.

Det var to måneder siden.Fottrinnene i gangen forsvant. Stemmene ble fjernere.

Vaktene måtte ha samlet de andre ungdommene i opp-holdsrommet, eller kanskje gått ut allerede. Alarmenfortsatte å kime. Jeg la fra meg gitaren på senga og reistemeg. Hadde de glemt at jeg var der? Ville de la meg sitteigjen her, hvis det virkelig var brann?

Jeg var i ferd med å løpe mot døra, da Noor komstormende inn til meg. Han var den eneste vakten jegfaktisk likte.

«Opprørerne skal angripe!» ropte han. Ansiktet hansvar rødt. Han var andpusten og gravalvorlig. «Samlin-gen evakuerer hele Solbyen. Du må skynde deg! Bussenstår klar utenfor.»

Jeg var sju år da Samlingen tok over makten. Først påfastlandet, og deretter på øya vår, som heter Ko. Detvar desember og himmelen var grå, husker jeg. Jeg gikki andre klasse og Raol i fjerde. Men vi hadde fellestimeog satt ved siden av hverandre ved vinduet da tre sol-dater kom inn. To av dem dro med seg læreren vår ut.

10

Den tredje smilte og spurte om vi ikke syntes skolen varfryktelig kjedelig. Så fikk han oss til å kaste bøkene våreut av vinduet og ned i skolegården. Vi var for skremtetil å synes det var gøy. Etterpå tvang de vaktmesterentil å skuffe bøkene sammen med traktoren. Vi satt i vin-duskarmen og så på mens de helte bensin over haugenog tente på.

Da vi kom hjem, hadde foreldrene våre pakket detaller nødvendigste i sekker. Ryktene svirret. Den gamleregjeringen skulle bombe Solbyen sønder og sammen.Bombeflyene var allerede på vei. Det lå krigsskip uten-for kysten.

Den kvelden var veiene ut av byen fulle av mennes-ker med trillevogner og store sekker, av nedlessede bilerog hester med møbler surret til ryggen. Alle prøvde åkomme seg bort. Tilgor møtte oss ved utkanten av byen.Vi gikk gjennom jungelen hele natten, til småbruket somfaren vår og Tilgor hadde kjøpt sammen mange år tid-ligere.

Vi ble der i en uke, uten at det kom noen bombean-grep. Så flyttet vi tilbake. Da skolen åpnet igjen, fikk viutdelt en tykk bok hver, full av bitte små bokstaver ogikke et eneste bilde. Lærerne, som vi syntes var ille nok,ble erstattet med gamle prester. De tvang oss til å puggetekstene utenat. Hvis vi ikke greide å huske dem, ble vistraffet med flere lekser, noen ganger til og med slått.

Det var ikke bare på skolen Samlingen gjorde livet surtfor oss. De innførte alle slags nye lover. De sensurerte ra-diostasjonene, forbød rockemusikk og fjernet nesten allefilmer fra kinoene. Barer og restauranter måtte stengeklokka ti, og faren vår mistet flesteparten av spillejob-bene sine.

11

Ingen jeg kjente likte det nye styret, og da opprøret motSamlingen startet på fastlandet, feiret folk i gatene halvenatten. Faren vår satt klistret foran tv-en hele kveldensammen med et par av musikerkompisene sine. På ny-hetene viste de bilder av lederen for opprøret. En mannsom het Sendir. Han stirret rett inn i kameraet med etrolig, men samtidig intenst blikk og en boaslange rundthalsen. En prest fortalte at Sendir hjernevasket tilhen-gerne sine så de var villige til å dø for ham. Presten saat slangen symboliserte djevelen, og at Sendir ville styrteSamlingen for å lage et samfunn uten lover og regler, etanarkistisk kaos hvor folk stjal og drepte som de ville.

Ingen av oss trodde på det. Vi var sikre på at det barevar propaganda. Vi så på Sendir som en blanding av enpopstjerne og Robin Hood. Hver gang vi hørte at opp-rørerne hadde kidnappet en prest et sted på fastlandet,eller sprengt en kirke, jublet vi i det stille.

Så brøt det ut full krig på fastlandet og opprørerneendret taktikk. De begynte å ri ned fra fjellene om nat-ten og ta hele landsbyer. Folk måtte velge: la seg vervesom opprørssoldat og bli med og slåss mot Samlingen.Eller bli solgt som slaver til plantasjeeiere og gruvesel-skaper i Øst-Drovania. De som lot seg verve, fikk brentinn en speilvendt S på håndbaken. Da var man opprø-rer for livet. Hvis man prøvde å stikke av eller nektetå adlyde ordre, ble man skutt.

Jeg hadde mareritt om opprørerne nesten hver natt.I drømmene mine tvang de meg ut i krigen. Jeg var forredd til å slåss, så jeg la meg ned og lot som om jeg vardød. Men de skjønte det, og pirket borti meg med ba-jonettene sine til jeg ikke greide å ligge stille lenger. Såskjøt de meg.

12

Prestene på skolen virket plutselig ikke så ille lenger.Jeg følte meg lettet og trygg når jeg møtte Samlingssol-dater på patrulje i gatene. Alt virket bedre enn å havnei klørne til opprørerne.

Da jeg ble kastet på Ishuset, hadde ikke krigen kom-met til Ko for alvor. Men vi visste at det bare var etspørsmål om tid før opprørerne ville angripe. De haddehatt treningsleirer i fjellene i flere år, og det gikk rykterom at det var hemmelige opprørsgrupper nede i selveSolbyen. En natt noen måneder før jeg ble arrestert, såRaol og jeg en mann med langt hår og et lilla tørkle påhodet ved elva. Da vi passerte, løftet mannen hånden ogklødde seg liksom tilfeldig på haken, så vi kunne se denspeilvendte S-en på håndbaken hans.

«Vi er de siste. Det er ingen igjen i byen,» sa Noor. Hantok tak i armen min og trakk meg mot døra. «Opprø-rerne kan komme når som helst.»

Jeg stanset og så meg tilbake.«Det er ikke tid til å pakke.»Akkurat det bekymret meg ikke stort, for jeg hadde

ikke noe jeg brydde meg om, annet enn gitaren. Noorskjønte det. «Ok,» sa han og nikket mot senga. «Ta denmed, men fort deg.»

Da vi kom ut i gangen, hørte jeg at det ikke bare varbrannalarmen som durte, men en flysirene fra et stedoppe i byen også. De andre ungdommene sto oppstilt,rettere enn noen gang.

Til og med Kai og Aisha sto som førsteklassinger medarmene langs siden, uten å lire av seg en eneste kom-mentar. De tåpelige uniformene fikk dem til å se ut somsmåbarn. Spydighetene deres hadde vært mye lettere å

13

takle enn å se dem stå der, tause og redde. Jeg skulle nes-ten ønske de hadde slengt med leppa.

Vet du hva helvete er? Å ligge på en reimseng og lyttetil Sara spille gitar i all evighet. Ha, ha.

Jeg stilte meg bakerst.«Hvor skal vi?» spurte jeg Noor.«Fastlandet. En ungdomsanstalt i Portola. Eller i nær-

heten,» sa han idet vi ble ført gjennom den første sikker-hetsslusen og ut døra. Vi marsjerte over gresset, underden knallblå himmelen. Det var som om noen hadde de-tonert en fargebombe over byen siden sist gang jeg varute, den dagen jeg ranet butikken sammen med Raol.

Bussen som skulle kjøre oss ned til brygga, sto klar påparkeringsplassen. Derfra ville vil bli overført til fergenog fraktet over til Portola. Men jeg kunne ikke bli medtil fastlandet. Raol, moren vår og Tilgor ventet på megpå småbruket, her på Ko. Hvis jeg ble med over havet,ville jeg kanskje aldri greie å komme meg tilbake. Jeg varnødt til å stikke av på en eller annen måte, finne veiengjennom jungelen til småbruket. Opprørerne ville aldrita oss der.

Jeg så mot de grønne trærne på åsryggen sør for byen.Ingen røykskyer eller andre tegn til opprørere. Jeg snuddemeg og så nordover. Alt så fredelig ut der også. Opprø-rerne måtte fortsatt være langt unna. Hvis jeg bare kommeg ut av byen og inn i jungelen, ville jeg være trygg. Ikveld allerede ville jeg sitte på småbruket sammen medde andre.

Det sto en Samlingssoldat på hver side av døra til bus-sen. Begge hadde geværer. I tillegg sto Roger der. Hvisjeg plutselig løp mot veien, ville jeg sikkert få noen me-ters forsprang. Men jeg visste ikke om de ville skyte etter

14

meg. Eller om de ville ta meg igjen. Da ville de sikkertgi meg en måned på isolatet, på det nye stedet. Hvis deikke overførte meg til et ordentlig voksenfengsel.

Jeg måtte prøve likevel. Nå! Bare ta sats og sprintei vei så fort jeg kunne. Det var den eneste muligheten.Hvis jeg ventet til vi kom til brygga, ville det sikkert væreumulig, enda flere vakter og ingen smug å løpe ned.

Men jeg turte ikke. Jeg fikk ikke beina mine til å be-vege seg. Jeg var for redd.

«Du kan ikke ta med deg den der!» ropte Roger ogpekte på gitaren. Det var min tur til å gå på bussen. Ro-ger skrek. Likevel var det bare så vidt jeg kunne høreham over sirenene.

Jeg snudde meg for å se etter Noor, men kunne ikkese ham.

«Legg fra deg gitaren!» brølte Roger.Så stanset plutselig sirenene. Alt var stille igjen. De

andre ungdommene stirret på meg fra bussen. Roger bameg enda en gang om å legge den fra meg. Jeg svarteikke, tok bare et fastere grep rundt gitarhalsen. Rogerså rett på meg, la hodet litt på siden. Overleppa hanskrøllet seg opp idet han tok et skritt fram, rev gitaren utav hånden min og dæljet den i bakken. Da jeg så kas-sen sprekke og hørte den skingrende lyden, var det somom noe sprakk inni meg også.

Jeg snudde meg og la på sprang nedover veien.Roger satte etter meg sammen med en av soldatene.

Lyden fra den ødelagte gitaren runget fortsatt i hodet.Sollyset skar meg i øynene. Roger skrek at jeg skullestanse. Jeg hørte at han var sliten allerede og skjøntejeg kanskje kunne greie å komme meg unna. Jeg spar-ket av meg tøflene og løp barbeint nedover den varme

15

asfalten. Forbi de rosa, grønne og gule bygningene i ho-vedgata. Så smatt jeg inn et smug og ned en sidegate.

Da jeg så meg tilbake, var de borte. Jeg løp over en li-ten bakketopp og ned mot elva. Ned mot rommet Raolog jeg hadde okkupert. Jeg måtte få på meg noen skoog noen ordentlige klær. Det ville ta hele dagen å gå tilsmåbruket, så jeg måtte ha mat og vann og helst en knivogså. Hvis jeg var heldig, hadde Raol lagt igjen en sekkmed proviant til meg.

Den eneste inngangen til rommet vårt var gjennomet vindu mot elva, så man måtte vasse gjennom strøm-men og trekke seg opp langs veggen med et tau. Jeg løpde siste meterne langs den røde mursteinsbygningen oghoppet uti vannet.

Det året vi bodde der, fant vi det meste av det vitrengte i containere – noen madrasser, et par sakkosek-ker, et vaffeljern. Til og med en gammel tv. Raol stektecheeseburgere i vaffeljernet nesten hver dag. Om kvel-dene satt vi foran tv-en i hver vår sakkosekk og prøvdeå late som om vi var hjemme.

Tauet hang der, akkurat som før. Jeg trakk meg opp,dyttet opp lemmen og svingte meg inn. Da jeg så rom-met, ble jeg sittende skrevs over vinduskarmen og barestirre.

Bordet var knekt. Madrassene og sakkosekkene varskåret opp så små, hvite kuler lå strødd utover gulvet.Hendrix-plakaten jeg hadde kjøpt for dyre dommer ien samlerbutikk ved stranda, var revet i to, så ansiktetvar delt på midten. Tv-en lå veltet i hjørnet med knustskjerm. Klærne var dratt ut av skapet og lå slengt ut-over.

De som hadde vært her, ville tydeligvis gi oss en ad-

16

varsel. Å knuse en sånn tv-skjerm er ikke enkelt. Raolog jeg hadde prøvd det noen ganger, bare for gøy, nårvi klatret rundt i containere og lette etter ting.

Jeg satt som i transe til jeg hørte stemmer utenfor. Såhoppet jeg inn og kikket forsiktig ut igjen. Det var Ro-ger. Han gikk raskt oppover gangveien på motsatt sideav elva.

«Hun er borte. Vi må dra tilbake,» ropte han motNoor, som kom gående nedover mot ham.

Noor stanset, så seg rundt og ropte navnet mitt et parganger. Han ventet noen sekunder før han løp etter Ro-ger oppover mot bussen. Idet de forsvant, oppdaget jegarket som var slått opp på innsiden av veggen, ved si-den av vinduet.

ETTERSØKT, sto det øverst. Under var det en bly-anttegning av en gutt. Det var ikke noe tvil om hvemdet skulle forestille.