faen ta skjebnen

omslag: blæst | terese moe leiner

Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom.Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasient

en som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt.

Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg – så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.

«Kreftbøker suger», sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel og Gus.

Å bli berørt på så mange måter; le og gråte om hverandre mens man stadig forstår litt mer – det er litteratur når den er som aller, aller best.

Prestisjetunge Time Magazine kåret Faen ta skjebnen til beste roman utgitt i USA i 2012 – og det er første gang en ungdomsroman får denne gjeve utmerkelsen.

Romanen har toppet amerikanske bestselgerlister siden den utkom i januar 2012.

John Green er i dag en av verdens mest anerkjente ungdomsbokforfattere. Han har skrevet flere bøker, vunnet en rekke priser, har fast plass på bestselgerlistene og blir utgitt av forlag over hele verden.

John Greens Faen ta skjebnen (The Fault in Our Stars) var fjorårets største overraskelse i amerikansk ungdomslitteratur. Den er én av tre bøker noensinne som har oppnådd åtte såkalte «starred reviews» av amerikanske anmeldere. Entertainment Weekly utropte John Green til årets beste forfatter i 2012, og GoodReads stemte frem romanen til beste ungdomsbok i 2012 – med mer enn fire ganger så mange stemmer som neste på lista. «Tett på genial,» skrev Time Magazine. Og bokkjøperne var enig. Romanen har toppet bestselgerlistene siden den ble utgitt i januar. Og dét til tross for at boka handler om noe så alvorlig som kreft.

«Her er det ingen hekser, ingen vampyrer, ingen apokalypse. For John Green er kjærligheten magisk, og virkeligheten dystopisk nok. The Fault in Our Stars er en hjerteskjærende, dristig og rå roman som på innsiktsfullt, usentimentalt og mesterlig vis utforsker alle de morsomme, spennende og tragiske sidene ved å være i live og forelsket» new york times

«Jeg elsket denne boka. Elsket! Det er nok kanskje en av de beste bøkene jeg har lest noen gang, faktisk»forfatteren lisa bjärbo, bloggen onekligen

«Tett på genial […] Greens bok er et godt eksempel på hvorfor så mange voksne har fått lyst til at lese ungdomslitteratur […] Faen ta skjebnen er fryktløs, hardtslående, ukomplisert og full av ekte følelser»time magazine

«En blanding av melankoli, sødme, filosofi og humor. Green viser oss den sanne kjærlighet … og den er langt mere romantisk enn en solnedgang.» new york times book review

«John Green blander behendig det dypsindige med det helt dagligdags i denne rå, rørende gave til den menneskelige sjel.»washington post

foto

: ton

keo

ne

TIME Magazine’s #1 Fiction book of the year 2012.

Originalens tittel: The Fault in Our StarsCopyright © 2012 by John Green

Første gang utgitt av Penguin Group, Penguin Group (USA) Inc., 375 Hudson Street, New York, New York 10014, USA

All rights reserved.

Published by arrangement with Dutton Children’s Books, a division of Penguin Young Readers Group,

a member of Penguin Group (USA) Inc.

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2013

Omslagsdesign: BLÆST / Terese Moe LeinerSats: HS-Repro A/S

Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013

Innkjøpt av Norsk kulturråd

ISBN 978-82-05-42856-0

www.gyldendal.no

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

«There’s a certain Slant of light» av Emily Dickinson er oversatt av Kurt Narvesen.

Julius Caesar av William Shakespeare er oversatt av Erik Bystad.«The Love Song of J. Alfred Prufrock» er oversatt av Paal Brekke.

Walden – Life in the Woods av H.D. Thoreau er oversatt av Andreas Eriksen.Howl av Allen Ginsberg er oversatt av Olav Angell.

«The Red Wheelbarrow» av William Carlos Williams er oversatt av Jan Erik Vold.

Utdragene fra «Sonnet no. 55» av William Shakespeare og diktene av Archibald MacLeish, Robert Frost, W.H. Davies,

Wallace Stevens og Richard Hugo er oversatt av Stian Omland spesielt for denne boka.

Faen ta skjebnen.indd 4 07.01.13 10.20

JOHN GREEN

FAEN TA SKJEBNEN

ROMAN

Oversatt av Stian Omland, MNO


Da tidevannet kom rullende inn, snudde Den hollandske

tulipanmannen seg mot havet: «Forener gjensvar forgifter

skjuler avslører. Se på det, hvordan det stiger og synker

og tar alt med seg.»

«Hva da?» spurte jeg.

«Vann,» sa hollenderen. «Ja, og tid.»

PETER VAN HOUTEN, En keiserlig smerte


9

F O R O R D

Dette er ikke så mye et forord som en påminnelse om det som sto skrevet med små bokstaver for noen sider siden: Denne boka er en roman. Jeg har diktet den opp.

Verken romaner eller deres lesere har nytte av forsøk på å gjette seg til om det skjuler seg fakta inni en histo-rie. Slike anstrengelser er et angrep på selve forestillingen om at oppdiktede historier kan bety noe, som på en måte er vår arts grunnleggende antakelse.

Jeg vil sette pris på at dere samarbeider med meg om dette.


11

K A P I T T E L 1

Langt utpå vinteren i mitt 17. år konkluderte moren min med at jeg var deprimert, antakeligvis fordi jeg sjel-den beveget meg ut av huset, tilbrakte ganske mye tid til sengs, leste den samme boka om og om igjen, og brukte en stor del av min overflod av fritid til å tenke på døden.

Hver gang du leser en kreftbrosjyre eller nettside eller noe sånt, nevner de alltid depresjon som en av bivirk-ningene av kreft. Men depresjon er egentlig ikke en bivirkning av kreft. Depresjon er en bivirkning av å skulle dø. (Kreft er også en bivirkning av å skulle dø.


12

Nesten alt er det, egentlig.) Men mamma mente at jeg trengte behandling, så hun tok meg med for å snakke med fastlegen min, Jim, som var enig i at jeg nærmest svømte rundt i en lammende og totalt klinisk depresjon, og at medisinene mine derfor skulle justeres og at jeg dessuten skulle være med i en ukentlig støttegruppe.

Støttegruppa besto av en stadig skiftende rollebeset-ning av folk som led av forskjellige former for svulst-fremkalt ufriskhet. Hvorfor besetningen stadig ble byt-tet ut? En bivirkning av å skulle dø.

Støttegruppa var, naturligvis, jævlig deprimerende. Den kom sammen hver onsdag i kjelleren i en episkopal kirke med steinvegger, formet som et kors. Vi satt i ring midt i korset, der hvor de to plankene ville ha møttes, der hvor hjertet til Jesus ville ha vært.

Jeg la merke til det fordi Patrick, støttegruppas leder og den eneste i rommet som var over 18, snakket om hjertet til Jesus i hvert eneste jækla møte, om hvordan vi, som unge som lever med kreft, satt midt i Jesu hellige hjerte og så videre.

Så dette er sånn det ble gjort i Guds hjerte: Vi seks eller sju eller ti kom gående/rullende inn, beitet litt på et sørgelig utvalg av kjeks og saft, satte oss i Tillitsringen, og hørte på at Patrick, for tusende gang, gjenfortalte den deprimerende begredelige livshistorien sin – om at han hadde kreft i ballene og at de trodde at han kom til å dø, men at han ikke døde og nå er han her, helt voksen


13

og i en kirkekjeller i den 137. hyggeligste byen i USA, skilt, avhengig av dataspill, for det meste venneløs, så vidt i stand til å tjene til livets opphold ved å utnytte sin egen kreftomenale fortid, og langsomt på vei mot en mastergrad som ikke kommer til å forbedre fremtids-utsiktene hans, mens han, som alle oss andre, venter på at damoklessverdet skal gi ham den befrielsen han unn-slapp for så mange år siden, da kreften tok begge nøttene hans, men sparte det bare de mest storsinnede av oss ville kalle et liv.

OG SÅ HELDIGE KAN DERE OGSÅ VÆRE!Så presenterte vi oss: Navn. Alder. Diagnose. Og

hvordan det går med oss i dag. Jeg heter Hazel, sa jeg da det ble min tur. 16. Skjoldbruskkjertel opprinnelig, men med en imponerende og for lengst inngrodd satellitt-koloni i lungene. Og det går ganske bra.

Så snart vi hadde tatt runden, spurte Patrick alltid om det var noen som hadde noe de ville dele med gruppa. Og så begynte den bedritne runddansen med støtte – alle snakket om å jobbe og kjempe imot og vinne og krympe og skanne. Det skal Patrick ha, han lot oss snakke om å dø også. Men de fleste var ikke døende. De fleste kom til å leve til de ble voksne, akkurat som Patrick.

(Som betydde at det var ganske stor konkurranse i gruppa, ettersom alle ikke bare ville vinne over selve kreften, men også de andre i rommet. Ja da, jeg skjønner


14

at det ikke er rasjonelt, men når du blir fortalt at du har, for eksempel, en tjue prosents sjanse for å leve i fem år til, da begynner matte å gjøre seg gjeldende og du begyn-ner å tenke at det betyr én av fem … og så ser man seg rundt og tenker, som ethvert sunt og friskt menneske ville ha gjort: Jeg må leve lenger enn fire av disse dritt-sekkene.)

Det eneste som var i nærheten av formildende ved støttegruppa, var en gutt som het Isaac, en fyr med langt ansikt og rett, lyst hår med luggen foran det ene øyet.

Og øynene hans var problemet. Han hadde en eller annen slags utrolig sjelden øyekreft. Det ene øyet var blitt skåret ut da han var liten, og nå brukte han sånne tykke briller som gjorde begge øynene hans (både det ekte og det av glass) unaturlig store, som om hele hodet hans egentlig bare besto av det kunstige og det ekte øyet som stirret på deg. Så vidt jeg kunne skjønne av de få gangene Isaac delte noe med gruppa, hadde et tilbakefall sørget for at det gjenværende øyet hans var i livsfare.

Isaac og jeg kommuniserte nesten utelukkende ved hjelp av sukk. Hver gang noen diskuterte anti-kreft-dietter eller å sniffe haifinnepulver eller noe sånt, pleide han å kaste et blikk bort på meg og gi fra seg et bitte lite sukk. Til svar ristet jeg ørlite på hodet og pustet ut.

Så støttegruppa var dødskjip, og etter noen uker hadde jeg fått en ganske sånn aldri-i-verden-innstilling til hele


15

greia. Det var faktisk sånn at den onsdagen jeg ble kjent med Augustus Waters, gjorde jeg alt jeg kunne for å slippe støttegruppa, mens jeg satt i sofaen med mamma midt i tredje etappe av en tolv timers maraton med for-rige sesongs America’s Next Top Model, som jeg i og for seg allerede hadde sett, men likevel.

Jeg: «Jeg nekter å være med i støttegruppa.»Mamma: «Et av symptomene på depresjon er mang-

lende interesse for aktiviteter.»Jeg: «Vær så snill å la meg få se på America’s Next Top

Model. Det er en aktivitet.»Mamma: «Tv-titting er passivt.»Jeg: «Åh, mamma, vær så snill.»Mamma: «Hazel, du er tenåring. Du er ikke noen

liten jente lenger. Du må få deg venner, komme deg ut av huset og leve livet ditt.»

Jeg: «Hvis du vil at jeg skal være tenåring, ikke send meg til støttegruppa. Kjøp falsk leg til meg så jeg kan gå på klubber, drikke vodka og ta pot.»

Mamma: «For det første, tar man ikke pot.»Jeg: «Der ser du, det er sånt jeg ville visst hvis du

hadde skaffet meg falsk leg.»Mamma: «Du skal i støttegruppa.»Jeg: «ÆÆÆÆÆÆÆSJ.»Mamma: «Hazel, du fortjener et liv.»Det fikk meg til å holde munn, selv om jeg ikke

skjønte hvordan det å gå i støttegruppa kunne ha noe


16

med et liv å gjøre. Men jeg gikk med på å gå – etter å ha forhandlet fram retten til å ta opp en og en halv epi-sode av ANTM som jeg ville gå glipp av.

Jeg gikk i støttegruppa av samme grunn som at jeg en gang i tiden hadde latt sykepleiere med bare halvan-net år med høyskoleutdanning forgifte meg med kjemi-kalier med eksotiske navn: Jeg ville glede foreldrene mine. Det er bare én ting her i verden som er mer be dritent enn å stryke med av kreft når man er 16, og det er å ha en unge som stryker med av kreft.

Mamma svingte inn i den runde oppkjørselen bak kirken klokka 16.56. Jeg lot som jeg fiklet med oksygenflasken min et øyeblikk, bare for å få tiden til å gå.

«Vil du at jeg skal bære den for deg?»«Nei, det går bra,» sa jeg. Den sylinderformede

grønne tanken veide bare et par kilo, og jeg hadde en liten ståltralle til å trille den etter meg på. Den ga meg to liter oksygen i minuttet gjennom et kateter, en gjen-nomsiktig slange som delte seg like nedenfor nakken min, gikk over ørene og møttes igjen i neseborene. Hele dingsen var nødvendig fordi lungene mine var elendige til å være lunger.

«Glad i deg,» sa hun da jeg gikk ut.«Og jeg i deg, mamma. Sees klokka seks.»«Få deg noen venner!» sa hun gjennom det nedrullede

vinduet da jeg begynte å gå.


17

Jeg ville ikke ta heisen, for det å ta heisen er en slags sistefase-aktivitet i støttegruppa, så jeg tok trappa. Jeg forsynte meg med en kjeks og skjenket litt saft i et plast-krus, før jeg snudde meg.

En gutt stirret på meg.Jeg var nesten helt sikker på at jeg aldri hadde sett

ham før. Han var lang og muskuløs på en senete måte, og fikk den støpte barneskole-plast-stolen til å se knøtt-liten ut. Mahognibrunt hår, rett og kort. Han så ut til å være på min alder, kanskje et år eldre, og han satt med halebeinet helt ute på stolkanten, med aggressivt dårlig holdning og den ene hånden halvveis nedi lomma på de mørke jeansene.

Jeg så bort, plutselig oppmerksom på de tusen ting-ene som ikke var bra nok med meg. Jeg hadde på meg gamle jeans, som en gang hadde vært trange, men som nå var posete på rare steder, og en gul T-skjorte med bilde av et band jeg ikke engang likte lenger. Og håret mitt: Jeg hadde en sånn pasjefrisyre, og jeg hadde ikke engang giddet å børste den eller noe. Og dessuten hadde jeg latterlig oppblåste kinn, en bivirkning av behand -lingen. Jeg så ut som en person med normal kropp og ballonghode. Bortsett fra at leggene mine var så tykke at det så ut som jeg ikke hadde ankler. Men likevel – jeg kastet et veldig kort blikk på ham, og han satt fortsatt og så på meg.

Det slo meg hvorfor det kalles øyekontakt.


18

Jeg gikk inn i ringen og satte meg ved siden av Isaac, to stoler bortenfor gutten. Jeg kikket igjen. Han holdt fortsatt øye med meg.

Okay, jeg sier det bare rett ut: Han var kjekk. Stirrer en ikke-kjekk gutt på deg uten å gi seg, så er det, i beste fall, pinlig, og i verste fall nesten som et overgrep. Men en kjekkas … hm.

Jeg fant fram mobilen og trykket for at den skulle vise klokka: 16.59. Ringen fyltes opp av de uheldige tolv-til-attenåringene, og så satte Patrick oss i gang med Sinnsrobønnen: Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen. Fyren stirret fortsatt på meg. Jeg følte i grunnen at jeg rødmet.

Til slutt bestemte jeg meg for at den beste strategien var å stirre tilbake. Gutter har tross alt ikke monopol på Stirring. Så jeg tok et overblikk over hele fyren mens Patrick erkjente sin balleløshet osv., og snart var det blitt en stirreduell. Etter en stund smilte gutten, og til slutt gled de blå øynene hans unna. Da han så på meg på nytt, løftet jeg på øyebrynene for å si: Jeg vant.

Han trakk på skuldrene. Patrick fortsatte, og så ble det omsider tid for presentasjonene. «Isaac, kanskje du har lyst til å begynne i dag. Jeg vet at dette er en ekstra krevende tid for deg.»

«Jo,» sa Isaac. «Jeg heter Isaac. Jeg er sytten. Og det ser ut som jeg må opereres om et par uker, og etterpå


19

kommer jeg til å være blind. Ikke for å klage eller noe, for jeg vet at mange her har det verre, men, ja, det er jo litt kjipt å bli blind. Men kjæresten min hjelper meg. Og venner som Augustus.» Han nikket mot gutten, som hadde fått et navn. «Så, jo,» fortsatte Isaac. Han så på hendene sine, som han hadde flettet sammen, som top-pen av en tipi. «Det er ingenting å gjøre med det.»

«Vi er her for deg, Isaac,» sa Patrick. «La Isaac få høre det, folkens.» Og så sa vi alle sammen, med monoton stemme: «Vi er her for deg, Isaac.»

Michael var nestemann. Han var tolv. Han hadde leukemi. Han hadde alltid hatt leukemi. Det gikk bra. (Sa han, i hvert fall: Han hadde tatt heisen.)

Lida var 16, og pen nok til å lokke til seg blikket til den kjekke gutten. Hun var fast medlem – i langvarig bedring etter blindtarmskreft, som jeg ikke engang hadde visst at fantes. Hun sa – som hun hadde sagt alle de andre gangene jeg hadde vært i støttegruppa – at hun følte seg sterk, noe jeg syntes hørtes ut som skryt, der jeg satt med oksygensildrende knotter som kilte i nesen.

Fem til før vi kom til ham. Han smilte litt da det ble hans tur. Stemmen hans var dyp, hes og dødssexy. «Jeg heter Augustus Waters,» sa han. «Jeg er sytten. Jeg hadde et snev av osteosarkom for halvannet år siden, men i dag er jeg her bare fordi Isaac ba om det.»

«Og hvordan har du det?» spurte Patrick.«Å, helt strålende.» Augustus Waters smilte med den


20

ene munnviken. «Jeg er på en berg-og-dal-bane som bare går oppover, min venn.»

Da det ble min tur, sa jeg: «Jeg heter Hazel. Jeg er seksten. Skjoldbrusk med spredning til lungene. Det går bra.»

Timen gikk raskt: Beretninger om kamp, slag vunnet i kriger som var dømt til å tapes, man klamret seg til håp, familier ble både feiret og anklaget, det var enighet om at venner bare ikke skjønte det, det ble felt tårer og tilbudt trøst. Verken Augustus Waters eller jeg tok ordet mer, før Patrick sa: «Augustus, kanskje du vil dele med gruppa hva du er redd for.»

«Redd for?»«Ja.»«Jeg er redd for glemselen,» sa han uten å nøle et

øyeblikk. «Jeg er redd for den slik den blinde er redd for mørket.»

«For tidlig,» sa Isaac og smilte så vidt.«Var det ufølsomt?» spurte Augustus. «Jeg kan være

ganske blind for andres følelser.»Isaac lo, men Patrick løftet en streng pekefinger og

sa: «Augustus, vær så snill. La oss gå tilbake til deg og dine utfordringer. Du sa at du er redd for glemselen?»

«Ja, det gjorde jeg,» svarte Augustus.Patrick så ut som han ikke hadde peiling. «Er det,

øh, er det noen som har lyst til å si noe om det?»Jeg hadde ikke gått på ordentlig skole på tre år. For-


21

eldrene mine var de to beste vennene mine. Den tredje beste vennen min var en forfatter som ikke visste at jeg fantes. Jeg var ganske sjenert av meg – ikke typen som rakte opp hånden.

Men likevel, denne ene gangen, bestemte jeg meg for å si noe. Jeg rakte hånden halvveis opp og Patrick, syn-lig begeistret, sa med en gang: «Hazel!» Han trodde helt sikkert at jeg skulle til å åpne meg. Bli En Del Av Gruppa.

Jeg kikket bort på Augustus Waters, som så tilbake på meg. Man kunne nesten se gjennom øynene hans, så blå var de. «Før eller siden,» sa jeg, «kommer vi til å være døde, alle sammen. Alle. Før eller siden kommer det ikke til å være igjen mennesker som husker at det noen gang har eksistert mennesker eller at arten vår noen gang gjorde noe. Det kommer ikke til å være igjen noen som husker Aristoteles eller Kleopatra, for ikke å snakke om deg. Alt vi har gjort og bygd og skrevet og tenkt og oppdaget kommer til å være glemt, og alt dette» – jeg slo ut med armen – «vil ha vært forgjeves. Dette kan skje snart, eller om millioner av år, men selv om vi overlever at sola vår kollapser, kommer vi ikke til å overleve for alltid. Det fantes en tid før organismene våre fikk bevisst-het, og det kommer en tid etterpå. Og hvis menneskenes uunngåelige glemsel bekymrer deg, anbefaler jeg deg å ignorere det. Gudene skal vite at alle vi andre gjør det.»

Jeg hadde lært det av min tidligere nevnte, tredje


22

beste venn, Peter Van Houten, den folkesky forfatteren av En keiserlig smerte, boka som var det nærmeste jeg kom en bibel. Peter Van Houten var den eneste jeg noen gang hadde funnet som så ut til (a) å forstå hvordan det er å være døende, og (b) ikke ha dødd.

Etter at jeg var ferdig, ble det stille en god stund, mens jeg så et smil bre seg i hele ansiktet til Augustus – ikke det skjeve lille smilet til en gutt som prøvde å være sexy mens han stirret på meg, men det ekte smilet hans, som var for stort for ansiktet. «Det var som bare,» sa Augustus stille. «Du er jammen meg noe for deg selv.»

Ingen av oss sa noe i resten av støttegruppa. Til slutt måtte vi holde hverandre i hendene, og Patrick ledet an i bønn. «Herre Jesus Kristus, vi er samlet her i Ditt hjerte, bokstavelig talt i Ditt hjerte, som mennesker som lever med kreft. Du og bare Du kjenner oss slik vi kjen-ner oss selv. Vis oss vei til livet og Lyset i denne våre prøvelsers tid. Vi ber for Isaacs øyne, for Michael og James’ blod, for Augustus’ knokler, for Hazels lunger, for James’ strupe. Vi ber om at Du skal helbrede oss og om at vi skal få kjenne Din kjærlighet, og Din fred, som overgår vår forstand. Og i våre hjerter minnes vi dem vi kjente og elsket som har vendt hjem til Deg: Maria og Kade og Joseph og Hayley og Abigail og Angelina og Taylor og Gabriel og …»

Lista var lang. Verden inneholder mange døde. Og mens Patrick messet videre, leste opp lista fra et ark fordi


23

den var for lang til at han kunne huske alle navnene, satt jeg med lukkede øyne og prøvde å tenke bønnetan-ker, men mest forestilte jeg meg dagen da navnet mitt ville finne veien inn på lista, helt mot slutten, når alle hadde sluttet å høre etter.

Da Patrick var ferdig, sa vi et teit motto sammen – Å LEVE VÅRT BESTE LIV I DAG – og så var det slutt. Augustus Waters skjøv seg opp fra stolen og kom bort til meg. Han gikk like skjevt som han smilte. Han raget over meg, men holdt seg på litt avstand, så jeg ikke måtte strekke hals for å se ham inn i øynene. «Hva heter du?» spurte han.

«Hazel.»«Nei, hele navnet ditt.»«Eh, Hazel Grace Lancaster.» Han skulle akkurat til

å si noe mer, da Isaac kom bort. «Et øyeblikk,» sa Augus-tus, hevet en pekefinger og snudde seg mot Isaac. «Det var faktisk verre enn du fikk det til å høres ut.»

«Jeg sa at det var sørgelige greier.»«Hvorfor gidder du?»«Jeg vet ikke. Fordi det hjelper litt?»Augustus bøyde seg fram så han trodde at jeg ikke

kunne høre ham. «Er hun fast?» Jeg hørte ikke hva Isaac sa, men Augustus svarte: «Det kan du trygt si.» Han grep Isaac i begge skuldrene og tok et halvt skritt bort fra ham. «Fortell Hazel om klinikken.»

Isaac støttet en hånd på snacksbordet og fokuserte det


24

enorme øyet på meg. «Jo, jeg var på klinikken i morges, og jeg sa til kirurgen at jeg heller ville blitt døv enn blind. Og han sa: ’Det fungerer ikke på den måten’, og jeg sa: ’Nei da, jeg skjønner at det ikke fungerer på den måten – jeg sier bare at jeg heller ville blitt døv enn blind, hvis jeg hadde hatt noe valg, som jeg er klar over at jeg ikke har’, og da sa han: ’Vel, den gode nyheten er at du ikke kommer til å bli døv’, og jeg bare: ’Tusen takk for at du forklarer at øyekreften min ikke kommer til å gjøre meg døv. Jeg føler meg utrolig heldig med at en intellektuell kjempe som deg er villig til å nedlate seg til å operere meg.’»

«Han høres ut som et funn,» sa jeg. «Jeg tror jeg skal prøve å få meg litt øyekreft, så jeg kan få bli kjent med fyren.»

«Ja, lykke til. Men jeg må dra. Monica venter på meg. Jeg må få sett på henne så mye som mulig mens jeg kan.»

«Motkupp i morgen?» spurte Augustus.«Definitivt.» Isaac snudde seg og løp opp trappa, to

trinn av gangen.Augustus Waters snudde seg mot meg. «Bokstavelig

talt,» sa han.«Bokstavelig talt?»«Vi befinner oss bokstavelig talt i Jesu hjerte,» sa han.

«Jeg trodde vi var i en kirkekjeller, men vi er bokstavelig talt i Jesu hjerte.»

«Noen burde si fra til Jesus,» sa jeg. «Altså, det må jo være farlig, å lagre barn med kreft i sitt eget hjerte.»


25

«Jeg skulle gjerne sagt fra til ham selv,» sa Augustus, «men jeg er dessverre fanget inni hjertet hans, så han kan ikke høre meg.» Jeg lo. Han ristet på hodet og bare så på meg.

«Hva?» spurte jeg.«Ingenting,» sa han.«Hvorfor ser du sånn på meg?»Augustus smilte svakt. «Fordi du er vakker. Jeg liker

å se på vakre mennesker, og for en stund siden bestemte jeg meg for ikke å nekte meg tilværelsens enklere gleder.» Det oppsto en kort, beklemt taushet. Augustus pløyde gjennom den: «Ja, altså, spesielt i og med at alt dette, som du så lekkert påpekte, kommer til å ende med glem-sel og greier.»

Jeg fnøs litt eller sukket eller pustet ut på en måte som lignet litt på et host, og så sa jeg: «Jeg er ikke vakk…»

«Du er som en Natalie Portman etter tusenårsskiftet. Som Natalie Portman i V for Vendetta.»

«Som jeg ikke har sett,» sa jeg.«Mener du det?» spurte han. «Nydelig jente med

småpønkete hår misliker autoriteter og kan ikke unngå å falle for en gutt hun vet er trøbbel. Så vidt jeg kan se, er det selvbiografien din.»

Hver stavelse flørtet. Skal jeg være ærlig, ble jeg litt tent av det. Jeg visste ikke engang at gutter kunne tenne meg – ikke i virkeligheten, i hvert fall.


26

En yngre jente gikk forbi oss. «Hallo, Alisa,» sa han. Hun smilte og mumlet: «Hei, Augustus.»

«Kjente fra Memorial,» forklarte han. Memorial var det store forskningssykehuset. «Hvor går du?»

«Barnesykehuset,» sa jeg, med en stemme som var mindre enn jeg hadde forventet. Han nikket. Det virket som samtalen var over. «Ja vel,» sa jeg og nikket så vidt mot trappa som førte oss ut av Jesu Bokstavelige Hjerte. Jeg vippet trallen opp på hjulene og begynte å gå. Han haltet ved siden av meg. «Da sees vi kanskje neste gang?» spurte jeg.

«Du burde se den,» sa han. «V for Vendetta, mener jeg.»«Ja vel,» sa jeg. «Jeg skal prøve å få tak i den.»«Nei. Sammen med meg. Hjemme hos meg,» sa han.

«Nå.»Jeg stoppet. «Jeg kjenner deg nesten ikke, Augustus

Waters. For alt jeg vet, kan du være en øksemorder.»Han nikket. «Sant nok, Hazel Grace.» Han gikk forbi

meg, med skuldre som fylte den grønne pologenseren, med rak rygg og steg som så vidt hadde slagside til høyre der han gikk støtt og selvsikkert på det jeg hadde kom-met til at var en protese. Beinkreft tar noen ganger en arm eller et bein, bare for å smake på deg. Så, hvis den liker deg, tar den resten.

Jeg fulgte etter ham opp trappa, og ble hengende stadig lenger etter, ettersom trapper ikke er noe lungene mine kan sies å være ekspert på.


27

Og så var vi ute av Jesu hjerte og på parkeringsplas-sen, med vårluft som var ørlite for kald til å være perfekt og et himmelsk sårende ettermiddagslys.

Mamma var ikke kommet ennå, noe som var uvan-lig, fordi mamma nesten alltid sto og ventet på meg. Jeg kikket meg rundt og så at en høy brunette med mye former hadde presset Isaac mot kirkens steinvegg og kysset ham ganske aggressivt. De var nær nok til at jeg kunne høre de rare lydene munnene deres laget mot hverandre, og jeg hørte at han sa: «Alltid,» og at hun svarte: «Alltid.»

Plutselig sto Augustus ved siden av meg, han hvisket: «De har stor tro på å gi offentlig uttrykk for sin hen-givenhet.»

«Hva betyr det med ’alltid’?» Slurpelydene ble enda sterkere.

«Alltid er deres greie. De skal alltid elske hverandre og sånn. Et forsiktig overslag er at de har sendt hveran-dre meldinger med ordet alltid fire millioner ganger det siste året.»

Et par biler til kom kjørende, og hentet Michael og Alisa. Nå var det bare meg og Augustus som så på Isaac og Monica som fortsatte i samme tempo, som om de ikke sto lent mot et gudshus. Hånden hans lette etter puppen hennes utenpå genseren og knadde den stille med håndflaten, mens fingrene beveget seg. Jeg lurte på om det var godt. Virket ikke som det kunne være det,


28

men jeg bestemte meg for å tilgi Isaac siden han holdt på å bli blind. Sansene måtte få nyte mens sulten ennå fantes og sånn.

«Tenk deg å kjøre til sykehuset for siste gang,» sa jeg stille. «Den aller siste gangen du skal kjøre en bil.»

Uten å se bort på meg, sa Augustus: «Nå tar du skikke lig rotta på godfølelsen her, Hazel Grace. Jeg prø-ver å observere ung kjærlighet i all sin mangesidige klosset het.»

«Jeg tror hun får vondt i puppen,» sa jeg.«Ja, det er ikke lett å avgjøre om han prøver å gjøre

henne opphisset eller utføre en brystundersøkelse.» Så stakk Augustus Waters hånden i lomma og dro fram, av alle ting, en røykpakke. Han knipset den opp og stakk en røyk i munnen.

«Fleiper du?» spurte jeg. «Synes du det der er kult? Å, herregud, nå har du klart å ødelegge hele greia.»

«Hvilken hele greie?» spurte han og snudde seg mot meg. Røyken dinglet utent i den usmilende munnviken hans.

«Hele den greia med at en gutt som ikke er frastø-tende eller dum eller på noen som helst annen måte uakseptabel, stirrer på meg og påpeker feil bruk av ’bok-stavelig talt’ og sammenlikner meg med skuespillere og ber meg hjem for å se en film. Men det finnes selvfølge-lig alltid en hamartia, og din er at du, å, herregud, at selv om du fankern meg HAR HATT KREFT, gir pen-


29

ger til et selskap i bytte mot en mulighet til å skaffe deg ENDA MER KREFT. Å, herregud. Jeg kan uten noen som helst tvil love deg at det med ikke å få puste? SUGER. Utrolig skuffende. Utrolig.»

«En hamartia?» spurte han, fortsatt med røyken i munnviken. Den fikk ham til å stramme kjeven. Dess-verre hadde han en fantastisk hake.

«En tragisk feil,» forklarte jeg og snudde meg bort fra ham. Jeg tok et skritt mot fortauskanten og vendte ryggen til Augustus Waters, og så hørte jeg en bil starte borti gata. Det var mamma. Hun hadde ventet på at jeg skulle få meg en venn eller noe.

Jeg kjente en rar blanding av skuffelse og sinne presse seg opp inni meg. Jeg vet ikke engang hva slags følelse det var, egentlig, bare at det var mye av den, og at jeg hadde lyst til å fike til Augustus Waters og dessuten bytte ut lungene mine med lunger som ikke var elendige til å være lunger. Jeg sto med Converse-skoene helt ute på fortauskanten, lenket til oksygen-droget på trallen, og akkurat idet mamma kom kjørende inn foran meg, kjente jeg en hånd gripe tak i min.

Jeg rev meg løs, men snudde meg mot ham.«De dreper ikke hvis man ikke tenner dem,» sa han

da mamma stanset ved fortauskanten. «Og jeg har aldri tent en. Det er nemlig en metafor: Du stikker det som dreper rett inn i kjeften, men du gir det ikke makt til å drepe.»


«Det er en metafor,» sa jeg, tvilende. Mamma sto der på tomgang.

«Det er en metafor,» sa han.«Du velger altså handlinger basert på metaforisk gjen-

klang …» sa jeg.«Å ja.» Han smilte. Det digre, dustete, ekte smilet.

«Jeg har stor tro på metaforer, Hazel Grace.»Jeg snudde meg mot bilen. Dunket på vinduet. Det

gled ned. «Jeg skal se en film med Augustus Waters,» sa jeg. «Vær så snill å ta opp de neste episodene av ANTM-maratonen for meg.»


omslag: blæst | terese moe leiner

Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom.Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasient

en som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt.

Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg – så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.

«Kreftbøker suger», sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel og Gus.

Å bli berørt på så mange måter; le og gråte om hverandre mens man stadig forstår litt mer – det er litteratur når den er som aller, aller best.

Prestisjetunge Time Magazine kåret Faen ta skjebnen til beste roman utgitt i USA i 2012 – og det er første gang en ungdomsroman får denne gjeve utmerkelsen.

Romanen har toppet amerikanske bestselgerlister siden den utkom i januar 2012.

John Green er i dag en av verdens mest anerkjente ungdomsbokforfattere. Han har skrevet flere bøker, vunnet en rekke priser, har fast plass på bestselgerlistene og blir utgitt av forlag over hele verden.

John Greens Faen ta skjebnen (The Fault in Our Stars) var fjorårets største overraskelse i amerikansk ungdomslitteratur. Den er én av tre bøker noensinne som har oppnådd åtte såkalte «starred reviews» av amerikanske anmeldere. Entertainment Weekly utropte John Green til årets beste forfatter i 2012, og GoodReads stemte frem romanen til beste ungdomsbok i 2012 – med mer enn fire ganger så mange stemmer som neste på lista. «Tett på genial,» skrev Time Magazine. Og bokkjøperne var enig. Romanen har toppet bestselgerlistene siden den ble utgitt i januar. Og dét til tross for at boka handler om noe så alvorlig som kreft.

«Her er det ingen hekser, ingen vampyrer, ingen apokalypse. For John Green er kjærligheten magisk, og virkeligheten dystopisk nok. The Fault in Our Stars er en hjerteskjærende, dristig og rå roman som på innsiktsfullt, usentimentalt og mesterlig vis utforsker alle de morsomme, spennende og tragiske sidene ved å være i live og forelsket» new york times

«Jeg elsket denne boka. Elsket! Det er nok kanskje en av de beste bøkene jeg har lest noen gang, faktisk»forfatteren lisa bjärbo, bloggen onekligen

«Tett på genial […] Greens bok er et godt eksempel på hvorfor så mange voksne har fått lyst til at lese ungdomslitteratur […] Faen ta skjebnen er fryktløs, hardtslående, ukomplisert og full av ekte følelser»time magazine

«En blanding av melankoli, sødme, filosofi og humor. Green viser oss den sanne kjærlighet … og den er langt mere romantisk enn en solnedgang.» new york times book review

«John Green blander behendig det dypsindige med det helt dagligdags i denne rå, rørende gave til den menneskelige sjel.»washington post

foto

: ton

keo

ne

TIME Magazine’s #1 Fiction book of the year 2012.

faen ta skjebnen

Documents