et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke stort, med grønn-
DESCRIPTION
Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke stort, med grønn- malte vindskier og en grønn dør og et stykke grønngrønn, grønn bakke rundt, der det vokste marinøkleblom, mandelblomst og tusenfryd i gresset. Syriner og kirsebærtrær var det også der, de blomstret - PowerPoint PPT PresentationTRANSCRIPT
Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke stort, med grønn-
malte vindskier og en grønn dør og et stykke
grønngrønn, grønn bakke rundt, der det vokste
marinøkleblom, mandelblomst og tusenfryd i gresset.
Syriner og kirsebærtrær var det også der, de blomstret
vilt, og rundt alt sammen gikk et steingjerde, et lite, grått
gjerde med lyserøde blomster på. Vi kunne hoppe over
det så lett som ingen ting, og da vi vel var innenfor
grinda, kjentes det som om det gjerdet skjermet mot
allting utenfor, det kjentes som at nå var vi hjemme og
helt for oss selv. Forresten Iå det to hus der, ikke bare
ett,
men det andre lignet mere på en stall eller noe slikt. De
lå i vinkel mot hverandre husene, og akkurat der de
møttes, stod en gammel benk som så ut til å være fra
steinalderen omtrent. En hyggelig benk og en hyggelig
krok var det i hvert fall. Vi fikk nesten lyst til å sette oss
der og tenke litt eller prate og se på småfuglene og
kanskje drikke saft eller noe sånt. «Her liker jeg meg,» sa
jeg til Jonatan. «Er det like fint inne?» «Kom, skal du se,»
sa han. Han stod alt i døra og skulle til å gå inn, men
akkurat da hørte vi knegging, ja det var virkelig en hest
som knegget, og Jonatan sa: «Jeg tror vi går til stallen
først!» Han gikk inn i det der andre huset, og jeg løp
etter, gjett om jeg løp etter! Det var min santen en stall,
akkurat som jeg hadde trodd, og der stod to hester, to
vakre, brune hester og snudde på hodene og knegget til
oss da vi kom inn. «Dette er Grim og Fjaler,» sa Jonatan.
«Gjett hvem av dem som er din!» «Nei, ikke tøys,» sa
jeg. «Prøv ikke å få innbilt meg at det fins en hest som er
min, for det tror jeg likevel ikke.» Men Jonatan sa at
ingen kunne klare seg i Nangijala uten hest. «Uten hest
kommer vi ingen steder,» sa han. «Og du skjønner
Kavring, at her trenger vi komme langt noen ganger.»
Det
var det beste jeg hadde hørt på lenge — at vi måtte ha
hester i Nangijala, ja, for jeg er så glad i hester. Og tenk
så myk mule de har, jeg skjønner ikke at noe kan være så
mykt! To sjeldent vakre hester var det, de der to på
stallen. Fjaler hadde hvit bliss i pannen, ellers var de helt
like. «Da er det kanskje Grim som er min,» sa jeg siden
Jonatan ville at jeg skulle gjette. «Der hugg du i stein,» sa
Jonatan, «det er Fjaler som er din.» Jeg lot Fjaler snuse
på meg, og jeg klappet ham og var ikke det spor redd,
enda jeg nesten aldri hadde tatt i en hest før. Jeg var
glad
i ham like fra begynnelsen, og han ble visst glad i meg
også, det tror jeg i hvert fall. «Vi har kaniner også,» sa
Jonatan. «I et bur bak stallen. Men dem kan du jo se på
siden.» Jo, det kunne han tro! «Jeg må se dem nå med
det samme,» sa jeg.
For jeg har alltid ønsket meg kaniner, og hjemme i byen
kunne jeg jo ikke ha noen Jeg tok en fort liten tur bak
stallen, og der satt det sannelig tre hyggelige små
kaniner i et bur og momset på noen løvetannblad. «Det
er rart,» sa jeg til Jonatan etterpå, «her i Nangijala får jeg
visst alt det jeg ønsker meg.» «Ja, men det er jo det jeg
har sagt også,» sa Jonatan. Og det var virkelig akkurat
det han hadde sagt da han satt hjemme på kjøkkenet
hos meg. Men nå fikk jeg se at det stemte også, og det
ble jeg glad for. Det fins tingen aldri glemmer. Aldri, aldri
noen sinne kommer jeg til å glemme den der første
kvelden i Ryttergården, så deilig den var—og å kunne
ligge og prate akkurat som før med Jonatan også! Nå lå
vi
på et kjøkken igjen, som vi alltid hadde gjort. Men dette
lignet ikke på kjøkkenet vårt hjemme i byen, nei, så mye
er sikkert. Kjøkkenet på Ryttergården, det var nok
eldgammelt, tror jeg, med store bjelker i taket og en
stor,
åpen peis. For en peis, den gikk nesten over hele den
ene veggen, og den som ville lage mat der, måtte gjøre
det rett over ilden, akkurat som i gamle dager. Midt på
gulvet stod det kraftigste bord jeg har sett i mitt liv, med
lange trebenker på hver side, ja, jeg tror sannelig at
minst et snes mennesker kunne sitte der og spise på en
gang, uten at det ble for trangt. «Det er like godt vi ligger
på kjøkkenet som vi pleier,» sa Jonatan, «så kan mor ta
stuerommet når hun kommer.» Et rom og kjøkken, det
var hele Ryttergården, men mer var vi jo ikke vant til og
mer trengte vi ikke. Det var likevel minst dobbelt så stort
som der hjemme. Der hjemme ja! Jeg fortalte Jonatan
om lappen jeg hadde lagt på kjøkkenbordet til mor. «Jeg
skrev til henne at vi ses i Nangijala. Men hvem vet når
hun kommer.» «Det kan godt vare en stund,» sa
Jonatan.
«Men et godt rom får hun med plass til ti symaskiner om
hun vil.» Gjett hva jeg liker godt! Jeg liker godt å ligge i
en rar, eldgammel sofabenk i et rart eldgammelt kjøkken
og prate med Jonatan, mens lyset fra peisen blafrer
rundt veggene, og se ut av vinduet på en kirsebærgren
som duver litt i kveldsvinden. Og så blir bålet på peisen
mindre og mindre, til bare glørne er igjen, og det
begynner å bli mørkt i krokene, og jeg blir søvnigere og
søvnigere, og jeg ligger der og hoster ikke og Jonatan
forteller for meg. Forteller og forteller, og til slutt hører
jeg stemmen hans bare som en sånn hvisking igjen, og
da sovner jeg. Og så morgenen etterpå. Da red vi. Jo,
jeg kunne ri, enda det var første gang jeg satt på en hest
— jeg skjønner ikke åssen det går til i Nangijala, det at
jeg kan allting, mener jeg. Jeg galopperte i vei som om
jeg aldri hadde gjort noe annet.Men å se Jonatan når
han red! Hun som syntes at bror min så ut som en
eventyrprins, hun skulle vært med når han kom farende
på hesten sin over engene i Kirsebærdalen, da hadde
hun fått se en eventyrprins, så hun aldri kom til å
glemme det. Å, når han kom i full galopp og satte over
elva i et eneste hopp, liksom bare fløy over så håret
flagret rundt ham, ja, da kunne hun virkelig trodd at han
var en eventyrprins.