Innhold

i innledning

1. Skytevåpenet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ii smerte

2. De døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .3. De skadde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .4. De suicidale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

iii makt

5. Drapsmennene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .6. De kriminelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .7. Politiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .8. Militæret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

iv fornøyelse

9. De sivile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .10. Jegerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .11. Sex Pistols . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

v fortjeneste

12. Forhandlerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .13. Smuglerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .14. Lobbyistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .15. Produsentene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .16. De frie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

314865

79103120139

173194215

243270290316333

337380

i

Innledning

1

Skytevåpenet

Brasil – et mord i São Paolo – et barns sorg og en død mor – nedstig-

ning i politiets våpenlager – en åpenbaring – en planlagt reise – Leeds

i Storbritannia – et hemmelig museum og et møte med en ekspert

– til et sveitsisk kanton for å besøke et orakel.

Det begynte med et dødsfall.Femåringen hadde ligget alene med sin livløse mor hele natten,

sammenkrøpet ved hennes kalde føtter. Naboene hørte ikke guttensskrik før daggryets svake lys fordrev litt av mørket i rommet. Førstda forsto folk hva som hadde skjedd i de foregående solløse timene.

Kulen hadde trengt inn i venstre side av den unge kvinnens tin-ning, slått ut gjennom bakhodet og sendt en sprut utover den skitneveggen. Det hadde ofte foregått høyrøstede krangler i det trangehuset, men ingen hadde trodd det skulle gå så langt.

Da gutten ble funnet, innfant politiet seg fort. Men den morde-riske elskeren hadde allerede flyktet fra den brasilianske byen, og ilikhet med våpenet han hadde brukt, var han sporløst borte.

Innen vi ankom den stille boligen i veikanten, var også barnet blitttryllet bort, pakket inn i et teppe – ført bort fra sin mørke pietà ogbåret ut i lyset. Moren lå fortsatt der inne.

Biler kjørte forbi, ut av São Paolo og nordover, mens vi ble ståendeusikre og se dem fare. De senket farten for å se på oss også, enklynge politimenn og et dokumentarfilmteam sammenstimlet vedsiden av en hvit ambulanse som det aldri egentlig ble bruk for. En

11

hund bjeffet i det fjerne, og jeg tok fram videokameraet og gikkinn.

Den døde kvinnen hadde drevet en liten butikk på forsiden. Denvar full av pakker med fargerike godterier og lunkne flasker medselvlysende drikker. På disken sto et brett med katolske halssmykker,som hun hadde solgt til slitne lastebilsjåfører som pleide å stoppeder. Men disse plastikonene hadde ikke hjulpet henne den kvelden,og nå lå hun der, innenfor en støvete glassdisk, bortover en trangkorridor, midt i en kulp av stillhet.

De sier at døden lukter søtt. Det var det jeg tenkte da jeg steg inn isoverommet. En smaksfornemmelse streifet munnen og minnet megom de oransjefargede flaskene som sto oppstilt langs butikkens veg-ger, eller sitrus- og sjokoladetertene som lå sirlig utstilt i sine skin-nende små innpakninger. Luften var mettet av denne lukten. Det vargått tolv timer siden hun døde, og sommeren sto for døren.

Navnet hennes var Lucicleide, og hun var naken. Det hadde jegikke ventet, men døden bevilger oss sjelden verdighet, så brystenehang ned til siden, og resten av henne var ikke tildekket. Det varikke mye blod, bortsett fra en flekk over det sammenknepne, gustneansiktet. Jeg fant meg et hjørne, monterte det trebeinte stativet ogbegynte å jobbe. Politiet ba meg ikke slutte å filme, men på dettetidspunktet var jeg ikke engang sikker på hvorfor jeg gjorde dette.Opptakene mine kom aldri til å ende på kveldsnyhetene. Filmen jegholdt på å lage sammen med Ramita Navai – en engelsk-iransk jour-nalist som var vant til å se slike ting – handlet om voldens omfangi en av Brasils mest dødelige byer. Storbritannias Channel 4 Newsville aldri vise slike intime og morderiske detaljer.

Men det kjentes som om jeg var nødt til å gjøre noe.Så jeg fokuserte på de åpne hendene og nipsgjenstandene som sto

oppstilt oppå det medtatte skapet, og rettet linsen mot fjeset til enmørklilla bjørn som jeg forestilte meg at hun en gang hadde fått avsin elsker. Surringen av båndet i kameraet tok brodden av den uhyg-gelige stillheten i rommet. Jeg fortsatte å filme helt til åstedsgrans-kerne pakket henne inn i et tungt teppe. Det eneste jeg klarte å tenkeidet de løftet den tunge bylten, innpakket på samme måte som søn-

12

en væpnet verden

nen hadde vært, var hvor varmt det måtte være å ha et slikt teppe åsove under.

Vi fulgte liket ut i lyset og satte oss i bilen igjen. Så ventet vi påat rettsmedisinerens bil skulle trille av sted, før også vi svingte ut ogkjørte sørover, i kjølvannet av en patruljebil som somlet seg tilbaketil byens politihovedkvarter. Og ingen av oss sa noe.

Bygningen var lav og bred, bygget i den stilen brasilianske arki-tekter elsker: betong og glass, sprosser og vinduslemmer. Urban ele-ganse som ble gjort betydelig mindre elegant av det bevæpnede poli-tiet som sto oppstilt bak den lange glassfasaden. Trinnene opp tilbygningen var brede og korte, de krummet seg i en bue og gjorde atturen opp til lovens dører tok sin tid.

Et bilde av São Paolo som en dystopisk by, noe i retning av enJudge Dredd-tegneserie, rant meg i hu. Dette var byens strenge hjerteav orden og rettslig forfølgelse, der politimenn sto og hegnet om sineglansløse, metalliske våpen. Likevel var årsaken åpenbar. På bare ettår skjedde det over tusen drap med skytevåpen i denne byen, i bøl-ger av kriminalitet som var så voldelige at skoler ble stengt og buss-ruter lagt om.1

Ikke rart at denne statlige bygningen var så illevarslende. Titallspolititjenestemenn var blitt drept i byen, ofre for de endeløse narko-krigene som herjet landet. Vaktene ved inngangen tok ingen sjanser.De var tungt bevæpnet – med politiets angrepsrifler hengende overopprørsbekledningen, skulderbeskyttere og skuddsikre vester.

Vi passerte skannere og saumfaring, og kom ut på den andresiden. Der ble vi møtt av oberst Luiz de Castro. Han var en kortmann med mørkt, kortklipt hår, stram hake og omhyggelig strøketskjorte, og så ut som om han var født til statlig tjeneste. Han hilstepå oss med et jerngrep og kom fort til grunnen til at vi var der: forå se São Paolos våpenlager.

«For noen år siden hadde vi et våpenamnesti,» sa han som omhan fyrte av en ordre, med en stemme som en stakkato trommevir-vel. «Her har vi rundt 20 000 beslaglagte eller innleverte våpen. Vitilbyr mellom 50 og 100 dollar for hvert av dem.»

Obersten spant rundt på hælen og førte oss i høyt tempo bortover

13

skytevåpenet

en korridor som var opplyst av utildekkede og grelle lysrør. De pus-sede veggene var nakne, gulvet slitt. Obersten førte an med støvlersom ga gjenlyd i rommet etter hvert som vi sakte steg ned i det byrå-kratiske beistets natriumfargede buk. Han stanset ved en grå dør ogvinket oss inn. Bak døren lå et lite rom der uniformerte tjenestemennsatt foran noen dataterminaler. De matet inn data og kikket opp påoss med øynene til mennesker som tilbringer livet i rom uten sollys.I den andre enden sto en gitterdør.

Obersten ropte noe, og et skyggefullt ansikt dukket opp. Nøklerble vridd om og døren svingte utover. Vi steg inn i halvmørket.

Bak døren lå tusenvis av våpen. Alle overflater var fylt av dem, ogveggene besto av smale trekasser som i et postsorteringskontor. Hveratskilte bås inneholdt et våpen med en tilhørende liten merkelapp.De hadde gått tom for plass for lenge siden, og våpnene lå strøddpå benker og trestoler rundt om på gulvet. En dør førte til et annetrom, og enda et, og tilstanden var den samme i dem alle.

Her var halvautomatiske våpen fra Nord-Amerika, jaktrifler fraKina, en 9 mm pistol fra Tyskland, en gammel muskedunder fra Eng-land. Her var hjemmelagde håndvåpen og høyteknologiske maskin-gevær. Svarte våpen som var så tæret av tidens tann at du så dem fordeg i hendene på slaveeiere på for lengst nedlagte plantasjer. Noenvar til og med merket Policia, for når brasilianske gjenger dreper enpolitimann, er belønningen den falne betjentens sidevåpen i tilleggtil hans liv.2

Så slo det meg at denne våpenkirkegården – i likhet med klisjeenom at du er seks ledd fra å kjenne hele verden – på sett og vis varmer betydningsfull enn det som kom til syne i de overfylte rom-mene. Hvert eneste våpen her inne var, enten ved sin fabrikant ellersitt offer, skytteren eller selgeren, på en eller annen måte knyttet tilen større historie. De var alle forbundet med verdenen utenfor på endypere og dunklere måte.

Her fantes revolvere kjøpt for skattebetalernes penger, og skytsfra for lengst glemte kriger. Politipistoler og håndvåpen fra hæren,sportsrifler og jakthagler fra hele verden, mange av dem skjem-met av morderiske ugjerninger. Livets mikrokosmos – lov og orden,

14

en væpnet verden

vold og hevn, fritid og forsørgelse – lå på utstilling blant skyggeneher.

På sett og vis var denne våpenhulen et symbolsk bilde på alle men-neskerettighetstragediene jeg hadde forsøkt å formidle som under-søkende journalist og menneskerettighetsreporter. Ideen til denneboken ble unnfanget i det øyeblikket – et ønske om å spore våpenetsløpebane fra dets metalliske krybbe til dets blodstenkte grav. En reisefor å avdekke våpenets livssyklus, for dermed å kunne forstå litt merav døden, og kanskje til og med litt av livet.

Det finnes nesten en milliard våpen i verden – flere enn noensinne.Det anslås at tolv milliarder kuler blir produsert hvert år. Overhundre land har sin egen våpenindustri, og tjue stater opplevde nyligat barn bar våpen i konflikter. I dag kan en AK-47-rifle kjøpes forså lite som 50 dollar.3

Dette er harde fakta som har enda hardere konsekvenser. Og like-vel, på tross av hvor sjokkerende disse tallene er å høre, var de faktajeg ikke kjente til før jeg begynte å utforske våpnenes verden. Kan-skje det kommer av at våpen altfor ofte blir glemt i mediene og pånyhetene. I løpet av karrieren hadde jeg ofte laget reportasjer omskadene skytevåpen forårsaker, men egentlig aldri om våpnene somsådan. Det var litt som med det ondes ansikt: Du visste at det varder, men du følte deg litt tåpelig når du nevnte det. Med andre våpenvar det annerledes. «En kjøkkenkniv? Ble han halshugd? Herregud,så fryktelig.» Men med et skytevåpen var det mer: «Selvfølgelig vardet et skytevåpen.» Våpen bare var der, bemerkelsesverdige, menubemerkede.

I Luciciledes skyggefulle soverom hadde jeg sett ett av våpnenesansikter: måten de kunne ta et liv på. I São Paolos politihovedkvar-ter hadde jeg sett et annet: måten politiet prøvde å holde tilbakeog kontrollere skytevåpen på. Men dette var isolerte bilder, spredtepuslespillbrikker. Å se dem hver for seg, besvarte ikke spørsmål som:Hvem har laget disse våpnene? Hvordan endte disse politipistoleneopp med å bli brukt til drap? Hvem tjente på salget av disse Uziene?

Jeg kunne noen av svarene. Oppdragene og felttogene jeg hadde

15

skytevåpenet

jobbet med, hadde vært varierte nok til det. Krigskorresponden-ter er som regel bare vitne til skadene våpen forårsaker. Våpenhan-delaktivister konsentrerer seg ofte bare om den verden umoralskemyndigheter opererer i. Undersøkende journalister prøver å avslørekorrupte våpenselgere. Jeg hadde tjent til livets opphold i alle disserollene, og hadde dermed fått innblikk i slike ting og mer til. Jeghadde laget reportasjer om menneskehandel med kvinner i det øst-lige India, filmet slummen i Buenos Aires, sett virkningene av voldeni Mexicos grenseland og dokumentert den anspente, fastlåste diplo-matiske situasjonen mellom Kina og Taiwan. Jeg hadde sett våp-nene i deres mange forskjellige fargenyanser. Men det fantes huller.Jeg kjente lite til jaktens verden. Jeg hadde aldri møtt en snikskytter.Aldri vært i en våpenfabrikk. Det jeg ville, var å sette disse delenesammen – å se helheten, våpenet som summen av sine mange deler.

Et slikt foretagende var naturligvis ambisiøst. Folk trakk pustenskarpt når jeg fortalte dem hva jeg ønsket å gjøre. Det var helt klartglobalt. Mediedekningen var altfor fiksert på USAs forhold til våpenog bare dét, men jeg ville innta et globalt perspektiv. Våpen i USAvar for meg bare toppen av et blodig isfjell.

Dette var med andre ord en reise født av både hukommelsen ognye erfaringer. En reise der jeg måtte se gjennom slitte notisbøker pånytt, i tillegg til å slepe meg gjennom forstemmende flyplasser på veitil nok et drap. På den måten ville jeg flette en fullstendig billedvevom våpnenes innvirkning på vår verden – der tråden fra et øyeblikklevd i én by, uventet kunne vise seg å være forbundet med et plan-lagt besøk til en annen, langt unna.

Perspektivet jeg søkte var absolutt for stort til å overskues utenen plan, så jeg bestemte meg for å dele granskningen inn i områdenevåpnene hadde innvirkning på. Det fantes de som ble direkte skaddav skytevåpen – de døde, de sårede, de suicidale; de som brukteskytevåpen for å utøve en form for makt – mordere og kriminelle,politi og væpnede styrker; folk som brukte våpen som fritidssyssel– hobbyskyttere og jegere; og de som søkte å tjene penger på salg avvåpen – forhandlere, smuglere, lobbyister og, til sist, produsentene.Jeg planla å ta kontakt med hvert område etter tur og forene minner

16

en væpnet verden

og intervjuer, nye reiser og research, for å fullt ut forstå hvordan detvar å leve og dø i våpnenes skygge.

Men aller først ville jeg forstå litt mer om skytevåpnene i seg selv– se deres historiske plass i verden, måten de har utviklet seg på ogpåvirket historiens gang. Dermed la jeg ut på en reise fra hjemmetmitt i London og nordover, til den største museumssamlingen avvåpen i verden – The Royal Armouries (Det kongelige våpenkam-mer) i den engelske byen Leeds.

Våpensamlingen ved British National Firearms Centre (Det britiskevåpensenteret) ble påbegynt for nesten fire hundre år siden. Den bleopprinnelig initiert av kong Karl I, en uheldig monark som ønsket åinnføre en viss enhetlighet i kongerikets anskaffelser av våpen. Sidenden tid har århundrene sørget for at samlingen vokste, og i dag kanvåpenkammeret fremvise det største antallet unike rifler og håndvå-pen samlet under ett tak. Om det fantes ett sted å innlede en dypereforståelse av våpnenes verden, måtte det være her.

En stormfull vårdag avtalte jeg dermed å møte sjefskonservatorMark Murray-Flutter utenfor inngangen til det offentlige museet.Han var en stor og overstrømmende mann, og hilste på meg medenergiske fakter og brede smil. Han holdt fram den venstre håndenfor å trykke min høyre, og det forvirret meg. Jeg kikket ned. I ste-det for hud så jeg en protese. Tidligere militær, tenkte jeg, prisenen mann betaler for å oppholde seg for tett på våpen. Han oversåansiktsuttrykket mitt.

Uten å forklare hvor vi skulle, snudde Mark og førte meg medraske skritt og et flagrende slips bort fra den grå, offentlige byg-ningen. Vi fulgte en forblåst vei under tunge, tefargede skyer, oginnenfor en ubemannet og umerket dør gikk vi inn i et vindusløstrom kledd i stål og betong. I den bortre enden sto en metalldetek-tor og en bevæpnet vakt, som gjennom et skuddsikkert vindu baom å få se passet mitt. Deretter ble jeg kroppsvisitert. Til slutt kom

17

skytevåpenet

vi inn i en dyp og rommelig avdeling som publikum sjelden oppsø-ker.

«Her er det,» sa Mark med et smil som bredte seg i ansiktet. «Ste-det der alt er.»

Skytevåpen. Tusenvis av dem. De fylte det enorme rommet somkrumme metallinsekter i søvn før et blodig daggry – sammenkrøpne,tause og demoniske. Under det kromgule lyset syntes rad på rad avalle tenkelige typer skytevåpen. Der lå de, oljede og farlige på gulv-flaten. Der, sirlig og polert i reolene sine. De hang i støtter på veggen,lå hensatt i hyller, stuet vekk dypt inne i skjulte skuffer. Det var somJorge Luis Borges’ beryktede bibliotek, men dette var våpen, ikkebøker – mer enn 14 000 av dem, i stål, tre og messing.4 Og her vardet, i motsetning til i politiets våpenlager i Brasil, orden og system– våpnenes anarkistiske potensial var under kontroll.

Det luktet historie: våpenolje og rester av korditt. Disse våpnenevitnet om tidligere kriger og for lengst glemte konflikter. Konserva-torene hadde prøvd å slå kloa i alle typer våpen som noen gang varprodusert, innenfor rimelighetens grenser. Da britene masseprodu-serte rifler, sendte de prototypen – førsteutgaven – til våpenforrå-dene. Der ble de copyright-stemplet med et tjukt lag forseglingsvoksog lagret. Andre steder satte maskiner i gang og spydde ut millio-ner av kopier, og prototypens avkom fant veien til lavbergene rundtHimalaya og Afrikas dampende jungler, etter hvert som den lillekremmernasjonen handlet og slaktet til seg et imperium.

Opprinnelsen til all denne voldelige skammen og blodige historienkunne beskues her – og dette var bare Storbritannias våpensamling.Det fantes andre også. Her hadde vi våpnenes FN – det var nestenbare spørsmål om å nevne et land, så kunne et våpen manes framderfra.

«Den beste måten å forestille seg dette stedet på, er som et biblio-tek, men i stedet for bøker har du våpen,» sa Mark og tilbød megen kopp te. Han var en fornuftig og elskverdig mann, og interesserteseg ikke for våpen, forklarte han. I hvert fall ikke for hva de var somsådan. Denne skadde vitenskapsmannen var snarere opptatt av detde representerte. Han var sosialhistoriker, fascinert av hvordan sky-

18

en væpnet verden

tevåpen passet inn i samfunnet. Om han hadde én interesse, var detutsmykningen deres, den dekorative appellen. I så henseende betrak-tet han seg selv som en godhjertet kurator – ikke en mann som for-bandt dette rommet med våpenkontroll, med antall liv som var tattog antall friheter som var blitt forsvart. Han var snarere interesserti deres mening.

«Jeg er fascinert av bruken av skytevåpen som statussymbol, somdiplomatiske gaver, som tegn på kjærlighet,» sa han med dannelsei stemmen. «Hvordan de kan vise folk at du har ankommet. Dettegjelder i høy grad for de som eier hagler – jo høyere opp du kommerpå denne økonomiske stigen, desto mindre handler det om kostnadog desto mer om prangende utforming. De russiske oligarkene og demeksikanske gjengene som forgyller våpnene sine, prøver å vise atde er allmektige.»

Vi snakket om fakta. Men da Mark skulle gi en generell innfø-ring i våpen, fantes det på sett og vis ikke så mye å si. I denne ver-denen lå djevelen i detaljene. Hvilket kaliber, hvilken modell – dettevar presisjonsnivået mange våpenentusiaster konsentrerte seg om,men slikt opptok ikke meg. Jeg klarte ikke å hisse meg opp overfinjusteringer som ble utført på et håndvåpen for å selge en nyere,dødeligere versjon. Jeg var mer interessert i hva disse våpnenegjorde.

Det var kanskje like godt, for når det gjaldt skytevåpenets grunn-leggende konstruksjon, sa Mark at ting i grunnen ikke hadde for-andret seg stort siden 1300-tallet. Det eneste et skytevåpen trenger,forklarte han, er et løp, et prosjektil, en utskytningsmetode, en formfor antenning og en retning å sikte i. All utvikling siden disse prin-sippene først ble unnfanget, dreide seg stort sett om å perfeksjonereprosessen.

«De er kanskje lettere og mer kompakte, men de er i bunn oggrunn de samme,» sa han og bøyde seg over kruset. «To storeomveltninger har funnet sted i utviklingen av skytevåpen. Utviklin-gen av den selvstendige patronen tidlig på 1800-tallet, og av våpensom skyter automatisk – oppfunnet av britene, av Hiram StevensMaxim.» Kanskje var dette årsaken til skytevåpnenes vedvarende

19

skytevåpenet

popularitet, tenkte jeg. At det finnes en forlokkende enkelhet i måtende fungerer på.5

Mark drakk opp teen sin, reiste seg fra bordet og ba meg bli med.Han ga meg et par hvite hansker, før vi som ondsinnede pantomime-artister steg inn blant hyllene. Der begynte han å rekke meg rifleetter rifle, med urovekkende likegyldighet.

Nærmest oss sto et Gardner-gevær – et femløpet, hånddrevetmaskingevær som ble matet av et vertikalt magasin. Når man vredpå sveiven, forklarte han, ble en kule ladet inn i kammeret, slutt-stykket lukket og geværet avfyrt.6 Det var en del av et viktig lande-merke i våpnenes utvikling. Det fantes til og med mennesker somså sivilisasjonens ansikt i denne mekaniserte funksjonen, simpelthenfordi Gardner-geværet fungerte ut ifra prinsippet om serieproduk-sjon. I den forstand ble maskingeværet av enkelte betraktet som pro-duktet av en rasjonell kultur. Omvendt ble kulturer som var ute avstand til å skape et slikt drapsvåpen, betraktet som mindre siviliserte,og kunne dermed underkastes det britiske imperiets styre.

Slike mennesker ville latt seg imponere her, for i dette befestedekammeret var veggene fulle av maskinpistoler. Det sto også noenluftvernkanoner ute på venstre side, opprinnelig konstruert for åbekjempe luftballonger i den amerikanske borgerkrigen. Til høyresto kinesisk-produserte DShK-er, kanoner på hjul med det hengivnekallenavnet Sweetie. Disse sto ved siden av en lav rekke med rekyl-frie rifler som en gang ble brukt mot stridsvogner. Og der, i enden,hadde de russiske rifler som kunne skyte under vann. Sivilisasjonensfremgang utstilt i dødelig metall.

Alle disse våpnene fortalte en historie på sin egen måte. Defortalte hvordan rifler og pistoler hadde snudd historiens gang.Hvordan mordet på erkehertug Ferdinand i Sarajevo utløste førsteverdenskrig. Hvordan drapet på Martin Luther King drev USA nær-mere likestilte raserettigheter. De fortalte hvordan våpen har bidratttil fremskritt i industrielle produksjonsmetoder og utvikling avmoderne medisin. Og de vitnet alle om død.

Der, på den borteste veggen, inneholdt et stativ en velkjent form:det lange, krumme magasinet, trekolben, jernsiktet. Et skytevåpen

20

en væpnet verden

som kunne avfyres automatisk som et maskingevær, eller med enkleskudd, som en snikskytterrifle; som kunne slenges ut i en elv og sle-pes gjennom gjørme uten å gå i vranglås; et så populært våpen attitalls millioner av det var produsert. Det var en Kalasjnikov, eller enAK-47, det mest berømte og dødeligste skytevåpenet i verden. Dethar vist seg å være så praktisk og morderisk i moderne konflikterat det til og med figurerer på våpenskjoldet til Zimbabwe, BurkinaFaso og Øst-Timor. Det finnes statuer tilegnet det på Sinaihalvøya iEgypt og de støvete slettene utenfor Bagdad i Irak. Det har fått opp-kalt en cocktail etter seg, og er også et drikkevaremerkenavn, solgtpå flasker støpt i geværets ikoniske form. Så omfattende har våpe-nets globale tiltrekningskraft vært, at enkelte foreldre endog har kaltsitt barn «Kalasj».

Mark strakte fram en hvit behansket hånd og løftet ned et fraKina.

«Dette er en type 56,» sa han og la løpet mot ansiktet. «Ja da,det er fra en nordlig provins. Den sammenleggbare kolben var ny.»Det kom fra Statsfabrikk 66 og var bare ett av 15 millioner makneprodusert der siden 1950-årene. Han trakk fram et annet, fra 1981,sa han, også kinesisk. Han strøk fingeren over de to første sifrenei serienummeret. «Det finnes rundt nitti varianter av denne typen,»sa han og pekte på en uhyggelig, svart versjon – med hard, sammen-leggbar metallkolbe. «Østtysk.» Han hadde ikke behøvd å si mer.Det så østtysk ut. Det hadde ikke noe morsomt ved seg.

Man kunne se nasjonale særtrekk i mange av disse våpnene, selvom de var subtile. Den finske versjonen hadde en viss eleganse overseg – en rørformet kolbe som fikk en til å tenke på nordeurope-iske skoger og stearinlys. Den egyptiske hadde et lite tre preget inn,og var spesiallaget av Maadi-selskapet med gamle, importerte rus-siske maskiner. Den nord-koreanske så billig og selvmedlidende ut– med en liten kommuniststjerne nederst. De unge rødegardistene,en styrke bestående av femten år gamle koreanske studenter, bruktedenne modellen. Den var i hvert fall lett nok for de underernærtekroppene deres. Så var det AK-er fra Pakistan, fra Russland, fra Kina– noen ganger et dusin fra bare ett land. De hadde til og med et gam-

21

skytevåpenet

melt Vietcong-eksemplar – riflen som skulle vise seg å bli den maksi-male utjevner på slagmarken mot den mektige amerikanske hæren.

Men geværet som fanget blikket mitt, var gyllent: en glitrende,forgylt AK utformet til minne om slutten på Iran-Irak-krigen i 1988.Saddam Hussein delte dem ut som gaver – en slags oljefyrt bling-stasi begrenset opplag.

«Den må jeg få holde,» sa jeg. Noe i meg følte historiens sug, detenestående ved hele situasjonen. Jeg ville bli tatt bilde av med gevæ-ret, iført digre solbriller og skjorten åpen i halsen.

«Veldig arabisk,» sa Mark, tok den forsiktig fra meg og la den til-bake på hyllen.

Han førte meg til en annen reol. Her fant vi en libanesisk halv-automatisk M16 – denne var laget av amerikanske Colt. Ved sidenav den lå en M16 beslaglagt fra IRA – med nedslipt serienummerog det hele. Bortenfor den lå en rad med futuristiske og flate, svartebelgiske FN F2000-er – et våpen som var høyt skattet av oberstGaddafis morderiske styrker. Alle hadde de noe oppfinnsomt vedseg – etter hvert som man flyttet seg langs raden, oppdaget man atmange hadde små modifiseringer som forbedret dem i forhold til deforrige.

«Hvis jeg finner en ny måte å beskytte meg på, vil du finne en nymåte å forhindre det på,» sa Mark.

Så trakk han, med en viss ærbødighet, fram en 1805-modell avBaker-riflen – brukt på Waterloos slagmarker i 1815. Den veideomtrent det samme, sa han, som den britiske hærens SA80-rifle idag: bortimot fem kilo. Jeg fikk holde den, og så for meg en reddsyttenårig menig som knuget trekolben med barnehender og fryktetalt som skulle komme.

Vi beveget oss fra militære våpen og videre til et stativ med jakt-våpen, bemerkelsesverdige for sin opprinnelse og pris. Mark trakkfram en jaktrifle – en Rigby .375 Magnum – båret av en av presidentRoosevelts ledsagere under en afrikansk jaktekspedisjon i 1909. Enliknende rifle gikk for nesten 32 000 dollar på en auksjon. Ved sidenav sto en M30 Luftwaffe Sauer & Sohn Drilling, verdens dyresteoverlevelsesvåpen. Det var en treløpet hagle med hakekors og det

22

en væpnet verden

hele, konstruert for at det tyske Luftwaffes piloter skulle unngå å blitatt til fange. Man kunne se Hermann Görings besettelse for skjønn-het og godt håndverk i dette elegante og totalt upraktiske våpenet.Og idet jeg tenkte at nå kunne det ikke bli dyrere, viste Mark megdet mest kostbare våpenet i samlingen: en arabisk spesialbestillingav en Smith & Wesson Model 60, utført i kruttblå farge og belagtmed 984 diamanter. Den kostet over 120 000 pund.

Men det var ikke denne overfloden som vekket oppmerksomhetenmin. Skjult blant en rad aldrende rifler, lå prototypen til MagazineLee Enfield-riflen fra sent på 1800-tallet. I hærens terminologi hetden MLE, eller Emily, riflen som tusener på tusener av britiske sol-dater knuget i sine hender da de marsjerte i døden under første ver-denskrig, og en av de første av de mange millionene som ble laget.Det var den som hadde gitt meg min første innføring i våpnenes ver-den – den jeg lærte å skyte med i Army Cadet-styrken.

Før jeg rakk å bli for distrahert, førte Mark oss til en liten og ube-stemmelig kiste med skuffer – et kuriosakabinett. Han åpnet skuffetter skuff med diskrete skytevåpen brukt av de hemmelige tjenes-tene. Jeg fikk se den berømte pistolen til James Bond, en Walter PPK,9mm;7 en Parker pennepistol; en «ermepistol» laget for å bæres i etjakkeerme; skytevåpen forkledd som lightere, ringer, personsøkere,beltespenner og pennekniver. Alle sammen tilsynelatende harmløse,og alle i stand til å drepe.

«Som små ekorn,» var Marks kommentar. De appellerte i hvertfall til fantasien – hemmelige agenter og honningfeller, og en eim avklamme møter i Øst-Berlins tåke. Vi fortsatte, og alle rifler som fan-get Marks oppmerksomhet, ble tatt fram, undersøkt og beundret.Slik gikk tiden i dette rommet uten sol- eller retningslys. Det kjen-tes som om vi befant oss i et enormt mausoleum – en våpengrav. Enklaustrofobisk følelse tok form i meg, og de summende lysene i taketbegynte å gjøre vondt i øynene. Så var det plutselig på tide å ta far-vel.

Jeg hadde et siste spørsmål. Jeg spurte Mark om hånden hans.«Mistet du den i en skyteulykke?»

«Nei,» svarte han. «Jeg var thalidomidbarn.» Sent i 1950-årene

23

skytevåpenet

forårsaket en pille som ble foreskrevet mot morgenkvalme, at hund-revis av barn ble født med lyter. Den kunstige hånden hadde ingen-ting med skuddskader å gjøre. Han smilte og tok avskjed, og etteren ny kroppsvisitering for å sjekke at ingen hemmelige pennepistolerhadde endt opp i lommen min, forlot jeg stedet.

Mørket falt på, og jeg gikk fra dette hemmelige hvelvet med sittmorderiske innhold, ut i duskregnet i den dunkle, nord-engelskebyen. Et thalidomidbarn, tenkte jeg og trakk opp kragen. Sånn gårdet når du tar ting for gitt.

Jeg våknet til lyden av en krangel. Daggryet hadde nettopp nåddfortauene i Genève, og horene hadde vært oppe hele natten, men dehadde fortsatt ikke skaffet seg en god natts inntekt. Den slags kanvære en prøvelse for noen hver.

Jeg skjøv opp vinduet og kikket ned. Det rosa neonlyset til LePlayer’s sexklubb vibrerte i det tidlige morgenlyset. De transseksu-elle, som hadde stått og viftet med sine lange bein mot forbipasse-rende menn, hadde forlatt fortauet foran World’s Elite flere timertidligere, men damene fra Kongo var der fortsatt. De visste hvaarbeid egentlig var, og plystret og nappet i ermene til mennene somsøkte trøst utpå morgenkvisten. De bar søt parfyme og var harde iansiktet.

Etter Leeds hadde jeg dratt hit til Sveits for å få klarhet i hvormange skytevåpen det fantes i verden. Kvelden før hadde jeg lest atdet i 2007 ble anslått at det fantes omtrent ett skytevåpen for hversjuende person i verden, at politistyrker hadde rundt 26 millionerskytevåpen, hærer 200 millioner8 og sivilister resten: 650 millioner.9

Disse tallene kom fra The Small Arms Survey, en organisasjonbasert i Sveits som lå en drøy kilometer fra der jeg bodde, og somvar målet for mitt neste besøk.

Jeg hadde et møte med sjefen, Eric Berman, denne formiddagen.Det fantes nesten en milliard våpen der ute, og jobben hans var å gi

24

en væpnet verden

dem et skinn av statistisk orden. Han var på sett og vis et verdens-omspennende orakel for fakta og tall om våpen. Absolutt en manndet var verdt å treffe. Jeg kledde på meg og forlot hotellet, passertede plystrende damene og bega meg ut i Genèves våknende gater.Small Arms Survey lå i Avenue Blanc, og området kunne ikke vært

mer sveitsisk. Organisasjonens kontor lå bortgjemt i samme bygningsom delegasjonene til Myanmar, Kapp Verde og Tanzania. Ved sidenav lå en sjokoladebutikk med en forvokst kakaokanin i vinduet. Bor-tenfor den igjen lå en handelsskole, et legesenter og revisjonsfirmaetSwiss Audit & Fiduciary Services Company. Det hele hadde en auraav sterilitet og orden som var fjernt fra våpenvoldens blod og gørr.

Jeg ringte på klokka. Eric ble budsendt. Mens jeg ventet, bladdejeg i tidsskriftene på venterommets bord: Defense News Internatio-nal, Security Community, Asian Military Review – våpenrelatertetitler med en bitter undertone. Det samme kunne sies om fotografi-ene på veggene. Et av dem viste kulehullene i et vindu med utsikt motet skittent industriområde i La Vela Gialla, et italiensk strøk somble styrt av mafiafamilien Camorra. Et annet var av en narkolangershånd i Brooklyn som knuget en Colt Python .357 Magnum sammenmed ti femdollarspakker med crack-kokain. Et annet bilde, også deti svart/hvitt, var av liberiske ungdommer med Kalasjnikov-aktigegeværer i hendene og bandanaer på hodet. De glodde biskt inn i denurokkelige linsen. Skytevåpen og deres mange ansikter rundt om iverden.

Eric dukket opp, tok meg i hånden og førte meg inn i et møte-rom. Vi satte oss, og jeg begynte å forklare at jeg skulle skrive denneboken om en væpnet verden, og at …

«Du trenger ikke å godsnakke med meg,» sa han og overrasketmeg. Jeg trodde dette skulle bli en hyggelig samtale. Han så hyggeligut – slank, middelaldrende, velstelt. Han minnet meg om en av disseforsiktige redaktørene du treffer i britiske aviser: dyktig uten å væreeksentrisk, oppmerksom uten å bikke over i det besettende.

«The Small Arms Survey har mange synspunkter på skytevåpen,»fortsatte han og besvarte et spørsmål jeg ikke hadde stilt. «Vi harikke ett enkelt synspunkt. Mine personlige grunner til å gjøre dette,

25

skytevåpenet

er veldig annerledes enn mine kollegers …» Så begynte han å for-klare at organisasjonen verken er for bevæpning eller imot skytevå-pen. Han stoppet opp, så på meg og sa: «Still meg et konkret spørs-mål.»

Så da gjorde jeg det. «Hvor mange skytevåpen finnes det i ver-den?»

Men det går ikke an å bare komme med et tall, sa han. Til slutt,etter å ha fortalt meg at organisasjonen gjennomgår 193 av FNsmedlemsstater og sagt hvor vanskelig det er når man ikke har til-gang til pålitelige data, ga han meg tre rapporter: «875 millioner vardet globale anslaget.» Deretter sa han at antallet kunne være høyere– dette tallet var sju år gammelt. Han snakket om at tallene fra mili-tære styrker og politistyrker er omgitt av hemmelighold, at organisa-sjonen måtte anslå antallet skytevåpen som de enkelte militære styr-kene har ved å se på antallet soldater en nasjon har på høyden avsin makt, for når hærstyrkene reduseres, blir våpnene ofte bare lagtpå lager. Dette var utfordringen ved å skaffe seg et samlet overblikk.Men én ting var sikkert, sa han: Flere våpen blir produsert globalthvert år enn de som destrueres.

Jeg spurte ham om telling av antall våpen i de forskjellige mili-tærstyrkene kunne bidra til å fremme et våpenkappløp mellom lan-dene.

«Det er et lettvint argument,» sa han med et glimt av irritasjondypt inne i øynene. Jeg ble nysgjerrig på hvor defensiv han var, ogsa det til ham.

«Det er vanskelig å gi deg konkrete svar,» sa han og la armene ikors.

«Det finnes ikke noe klart forhold mellom mengden skytevåpenpå et gitt sted og voldsnivået der,» sa han. «Det går godt an å vriargumentene til fordel for eller imot våpenkontroll. Du kan velge ogvrake. Du må være svært forsiktig med dette spørsmålet, ettersomdet så lett kan manipuleres og misbrukes. Enkelte mennesker forstårbare ikke hvor komplisert det er.»

Han så at jeg stirret tilbake på ham over notisboken, og slapp utpusten. Du må bare være varsom, sa han. «Journalister kan ta en

26

en væpnet verden

liten bit av det du har sagt for å fremme en viss dagsorden, og dethar jeg ikke lyst til å bli innblandet i.»

Mens han snakket, gikk det opp for meg at denne newyorkeren,som hadde et kart på veggen over en haikerute han for flere år sidenhadde fulgt i Kongo, og som hadde bodd i Israel, Kenya, Mexicoog Kambodsja, ikke var helt ulik meg selv. Skytevåpen hadde sendtham verden rundt, og hans syn på dem var like omskiftelig som densandholdige grunnen av faktiske forhold han trådte på.

Jeg hadde håpet å møte en guide – en som kunne ha viste meg enintellektuell og faktabasert vei inn i våpnenes verden. Men jeg haddetruffet en som nektet å la seg fastholde av én mening, og som i stedettil enhver tid valgte de omskiftelige fortolkningene som kunne utle-des av omskiftelige tall. Han fortalte meg at våpnenes verden haddeforandret ham, at han nå ser annerledes på informasjon og må væremer varsom i ordvalget når han skal beskrive organisasjonens funn.Skytevåpen er i seg selv åpenbart et politisk tema, og han bestrebetseg på en bevisst nøytral stemme.

Han slappet gradvis av, og viste meg kontoret sitt. Det var fylt avmykere ting: menneskeheten i form av nipsgjenstander som haddelite med våpen å gjøre. En brevpresse fra Den sentralafrikanskerepublikk, en gravstøtte fra Gabon, et frimerke fra RepublikkenGuinea, surrealistisk nok med et bilde av Carrot Man fra filmenLostin Space. En uåpnet flaske kasakhstansk vodka sto på en hylle.

«Sørg for å skrive at den er uåpnet.» Og det gjorde jeg, for i våp-nenes verden må du tydeligvis være forsiktig med fakta.

Det er tross alt et spørsmål om liv og død.

skytevåpenet