en søster for lite

Click here to load reader

Post on 28-Jul-2016

219 views

Category:

Documents

4 download

Embed Size (px)

DESCRIPTION

Den 23. januar 2009 blir Kristin Kjelstrup (40) fra Tromsø skutt og drept av ekskjæresten, politimannen Rolv Are Pettersen. Straks etter skyter han seg selv. Tilbake står blant andre Kristin sin nesten jevngamle søster og nære venninne, Ingrid. Den psykiatriske sykepleieren er knust av sorg og savn, men også skremt over det hun opplever som en svært tilfeldig og mangelfunn oppfølging av støtteapparat og samfunn i tiden etterpå. Hun spør seg blant annet om det er slik at hendelsen oppleves for sensitiv til at enkelte tør nærme seg den på grunn av sakens spesielle karakter. Og hun prøver å finne svar på hvordan en kan forebygge at noe lignende skal hende igjen. “En søster for lite” er Ingrid Kjelstrup sin personlige og sterke fortelling om en blid, sjarmerende og dyktig søster, mor, datter, student og venninne, som ble revet bort så alt for tidlig.

TRANSCRIPT

  • Forglemmegei Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as

    ISBN: 978 82 93407 16 4

    Trykk / Innbinding: Wittusen & JensenPapir: Multiart Silk 130 g

    Forsidefoto: Kristin og Ingrid p fjelltur. Foto: familien.Maleri omslag: Kristin Kjelstrup

    Omslagsdesign: jummel designstudioGrafisk form / Satt av: jummel designstudio

    Satt med Sabon LT Std 11,5

    Alle foto er i familiens eie, de fleste avfotografert av Kai Mrk Mortensen.

    Det m ikke kopieres fra denne bok i strid med ndsverkloveneller inngtte avtaler om kopiering.

    2016

    HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

  • En sster for liteIngrid Kjelstrup

  • Innhold

    Forord 7

    Forfatterens takk 9

    I 11Kristin og meg 13

    Tatt av vinden 28

    En ny start 33

    Situasjonen tilspisser seg 39

    En spesiell sndag 46

    II 53Den siste uka 55

    Mandag 19. januar 2009 55

    Tirsdag 20. januar 2009 59

    Onsdag 21. januar 2009 60

    Torsdag 22. januar 2009 61

    Fredag 23. januar 2009. Dagen da livet blir snudd p hodet 64

    Sorgen og etterarbeidet 68

    Besk p stedet lrdag 24. januar 71

    Dagene som gikk 76

    Kristin begraves 30. januar 80

  • III 89Sorg og bearbeidelse 91

    I huset til Kristin for siste gang 95

    Politietterforskningen 98

    Oppmerksomhet fra mange kanter 106

    Tankene kommer til meg 112

    Hvem var drapsmannen, og hvorfor handlet han som han gjorde? 116

    Kampen etterp 120

    Bearbeiding, media og savnet av oppflging 126

    finne mening i det meningslse 129

    Veien videre 131

    Mestringen etterp 135

    Kan hendelser som dette forebygges? 139

    Livet i dag, seks r etterp 143

    Kilder / Litteraturliste 149

    Etterord 151

  • Forord

    Den 23. januar 2009 ble min sster, Kristin Kjelstrup, skutt og drept

    av ekskjresten sin, politimannen Rolv Are Pettersen, med et tjeneste-

    vpen han hadde tatt fra en kollega. Dette skjedde ved parkeringsplassen

    p skolen hvor hun var i praksis, p Kvalysletta i Troms. Like etter at

    skuddene mot min sster falt, rettet Pettersen vpenet mot seg selv. Han

    dde etter fire dager p sykehus.

    Iflge politiets talsmann, Arne Johannessen, hadde ikke lignende

    skjedd i Norge fr, det at en politimann med overlegg hadde drept noen

    utenfor tjeneste. Tilbake sto familier og venner som store sprsmlstegn.

    Jeg fikk et stort behov for samle fakta og detaljer om det som

    hadde skjedd. For skape oversikt og ta igjen kontrollen i en kaotisk og

    uoversiktlig tid, begynte jeg skrive ned alt sammen. Hver gang jeg les-

    te saksdokumentene, ble ikke bare flere detaljer belyst, men jeg merket

    at jeg ikke opplevde noen form for forsoning med det som hadde skjedd.

    Sprsmlene hopet seg mer og mer opp. Jakten p den ytre rammen ble

    betydningsfull for meg og mtte vre mest mulig korrekt, derfor startet

    jeg med skrivearbeidet veldig tidlig. Ingenting skulle bli glemt! Skrivin-

    gen ble nesten som en rapport, nrmest fra minutt til minutt, om alt hva

    som hadde skjedd denne dagen, i alle etatene. Jeg var jo vant fra mitt

    arbeid i helsevesenet rapportere og dokumentere.

    Den frstehndsoppflgingen vi etterlatte hadde hatt behov for,

    uteble, og dette gjorde sitt til at det ble naturlig og helt ndvendig for

    meg gjre noe. Skriften ble en slags erstatning, en form for terapi. Etter

    7

  • 8hvert presset den indre historien seg mer og mer frem, med tanker og

    flelser om min sster og hennes utrolige og altfor korte liv.

    Som tre r eldre enn Kristin, hadde jeg alltid hatt en slags beskyt-

    tende rolle overfor henne, og det at jeg n skriver hennes historie, er p

    ingen mte for avslre hennes indre liv. Det har jeg ingen som helst rett

    til. Samtidig fler jeg at jeg har en plikt og jeg har et brennende nske om

    et mer pnere samfunn. Det er kun p den mten verden kan g frem-

    over, det nytter ikke tie om grusomhetene. Men jeg er ogs forberedt

    p motstand. Det er mange involverte. Samtidig er jeg er livredd for at

    historien om det som skjedde, skal glemmes. Det m understrekes at

    historien er fortalt av meg, Kristins sster. Sett og observert, i hovedsak,

    fra mitt ststed. dele min historie med ukjente lesere, men ogs med

    kjente lesere, er skummelt. Andre involverte i tragedien hadde kanskje

    skrevet en annen historie enn den jeg har. Det er ogs litt vanskelig og

    ubehagelig skulle utlevere s mye av meg selv. Mange grenseoppganger

    skal balanseres og inspiseres for at det skal bli en troverdig helhet. Det

    er ndvendig vre nr, rlig og personlig for f frem hvordan det

    oppleves st i sorg og finne mening i det meningslse. P den andre

    siden m det ikke bikke over i bli s spesielt, internt eller sentimentalt

    at fortellingen mister sin kraft.

    Jeg ser ogs utfordringer knyttet til personvern og etikk ved for-

    telle en historie om noen som ikke er her mer, og etterstreber derfor

    fortelle historien mest mulig slik jeg og mine opplevde det som prr-

    ende. nsket mitt er ikke henge ut noen eller finne syndebukker, men

    jeg mener det er viktig g innom omrder rundt for eksempel hjelpe-

    apparatet, som for oss ikke ble den positive opplevelsen det burde ha

    vrt. Ikke minst synes jeg dette er viktig fordi vi vet at tragedier skjer,

    og p nytt vil komme til ramme, dessverre.

    Jeg nsker at vi alle kan lre noe av Kristin og hennes liv, p alle

    mter.

  • 9Forfatterens takk

    Skriveprosessen har vedvart over forskjellige faser, mest intenst de fr-

    ste rene, 2009-10, s lagt bort i fire-fem r for deretter bli tatt frem

    igjen 2015.

    I den frste srbare tiden vil jeg takke gode kollegaer p Akutt-

    posten og Akutteamet, srlig spesialergoterapeut Merethe Arvidsdatter,

    som gjentatte ganger hadde manuset mitt til gjennomlesning da jeg gikk

    meg blind for en noks ensidig fokusering. Ved hjelp av disse drftin-

    gene kom jeg videre.

    En varm takk til spesialsykepleier og familieterapeut Anneli Gretel

    Lapvetelinen for gode samtaler i denne tiden, da hun ogs var opptatt

    av, og holdt p med, sin forskning rundt temaet partnerdrap.

    Takk til psykiater Per Rrvik p Sikkerhetspsykiatri, for varme og

    trst da jeg trengte gode rd, da spesielt i forhold til kvinner som fin-

    ner menn som ikke er snille. Han hjalp meg til forst at jeg ikke helt

    kunne flge mine egne fastlste oppfatninger av dette.

    Takker ogs overlege Mads Gilbert for at han s selvflgelig og

    pent tok imot meg p sitt lille kontor p anestesiavdelingen p UNN,

    da jeg hadde behov for drfte hvordan krisehndteringer br vre for

    mennesker som har opplevd sterke hendelser. Han ga en konkret inn-

    fring i hvordan deres retningslinjer var. Dette ga meg mot til g videre

    i min sak i forhold til den hjelpen vi skulle hatt.

    Jeg vil ogs trekke frem lesesirkelen Bokringen som jeg var blitt en

    del av p denne tiden, spesielt en takk til kloke ord fra lrer Merethe

  • 10

    Saga Lnnum som gikk manuset etter i smmene, da hun har erfaring

    med skriving selv. Uavhengig av hverandre, og uten vite om det, skrev

    vi bker om samme tema, dog i ulike litterre sjangere.

    Endelig vil jeg takke for tlmodighet og sttte over s lang tid, til min

    egen familie. Til mine barn som n har blitt store, Kenneth og Isabel.

    Til min kjre mann Kai, med sin tillit og styrke, samt sans for praktisk

    hjelp p alle mter, bde som fotograf og bistand ellers.

    Katten Silver Zibelius har gitt meg den roen jeg trengte i tunge

    stunder for orke fortsette med prosjektet.

    Mamma har hjulpet meg med huske episoder fra barndom og

    oppvekst. Hun var en stor del av Kristins liv ogs i voksenlivet, spesielt

    fordi hun var mye sammen med datteren som hun hentet p skolen og

    de tilbrakte dermed mye tid i lag ellers.

    Pappa og jeg var gjentatte ganger p besk hos advokaten i byen.

    Det var ikke bare enkelt komme gjennom der. Vi mtte sitte der en og

    en og lese gjennom dokumentene. Vi var opptatt av politiets hndtering

    av saken, og mye om hvorvidt gjerningsmannen hadde planlagt dette. Vi

    gikk hverandre i smmene forut for hendelsen for finne ut om der var

    noen tegn vi hadde oversett.

    Lillesster Elisabeth har innimellom stilt meg kritiske sprsml, i

    forhold til at konseptet skulle vre en historie om vr ssters levde liv,

    p en troverdig mte.

    Sommeren 2015 gjenoppdaget Elisabeth Berg Hass manuset mitt, og

    hadde s stor tro p prosjektet, at dette bare mtte ut. Slik begynte mlla

    g igjen. Jeg var nr ved gi ut boka for fem r siden. Jeg er henne svrt

    takknemlig for den positive, dyktige og snartenkende personen hun er.

    Til slutt vil jeg takke Forlagshuset i Vestfold som trodde p at ma-

    nuset var godt nok, med lokal redaktr Lene E. Westers, som god rd-

    giver mot slutten av prosessen.

  • I

  • 12

  • 13

    Kristin og meg

    Vi kom til denne verden med omtrent tre rs mellomrom. Jeg i novem-

    ber 1964 og Kristin i november 1967, begge i Troms. Jeg skriver dette

    fordi den ene av oss, Kristin, ikke er blant oss mer. Hun ble s vidt 40 r.

    Iflge henne fikk jeg regjere i hele tre r alene med foreldrene vre.

    Da ble freden brutt, for jeg fikk ei lita sster. I oppveksten krangla og

    sloss vi, men var stort sett enige p bunn. Ogs ble vi jo strre.

    Skal vi g og synge i dessa? var ofte sprsml oss imellom. Ja, det

    ble sanger av ABBA, eller fra platene fra Treff-serien med p den tiden

    kjente norske artister. Med huskatten Musti snikende omkring i omrdet

    sang vi av all kraft. Vi sparte ikke p stemmen. Det gikk i mange ulike

    sanger.

    Waterloo, Mamma Mia, SOS, Ring Ring, Money Money Money.

    Inger Lise Rypdals Det var en spennende dag for Josephine og Fru John-

    sen. Ogs Stein Ingebrigtsens Landevei, Bor i byen, Jobb fra ni til fem,

    Har en hybel som jeg kaller hjem ... Anne Mette Torps Im gonna Knock

    on Your door og Gro Anita Schnn med En enkel sang om frihet. Anita

    Hegelands barneplate var populr med Jeg vil ha en liten hund. Dyrene

    i Hakkebakkeskogen sang vi til plata ble svrt hakkete. Vi kunne den

    utenat. Bjrnen Colargol som kan synge i dur og moll var med, samt

    Dizzie Tunes.

  • 14

    Vi var i det hele tatt veldig glade i musikk og sang og vokste opp

    med bde trekkspill, gitar og orgel i hjemmet, og vi nsket oss ofte mu-

    sikk i gaver til jul og bursdager, og vi fikk det som regel. Onkel ge, som

    bodde rett over veien, hadde alltid nye plater p bensinstasjonen sin.

    Disse var svrt ettertraktet. Det var ikke en dag uten at platespilleren

    sto p eller at en sang l p lur. Musikk og sang var det frste vi omga

    oss med nr vi kom hjem fra skolen i totiden.

    I helgene var hele familien samlet og vi dro med mamma og pappa

    p campingturer rundt omkring p innlandet og i yriket. Det gikk i

    brturer, fjellturer og turer med bt. Vi var veldig mye p tur, vi satt

    ikke mye inne og s i vret, nei det var f p seg klr i all slags vr,

    vinter og sommer. Om vinteren var vi oftest p Kilpis med camping-

    vogna, og da var det p med skiene og av grde p flotte vidder, av og til

    med snscooter, noen ganger med reinslede. Det kunne bli svrt kaldt

    med mange minusgrader der, ned imot minus 30 kuldegrader, men det

    var alltid en vogn ske ly i. Vi var heldige og hadde mange venner som

    ogs var p tur ved grensen til Finland.

    Vi var veldig glade i dyr. Srlig var det Kristin som dro dyr med seg

    hjem, og der ble de som regel. Vi vokste landlig opp i 70-tallets Norge,

    p Kvalysletta, p Kvalya utenfor Troms.

    I julegave et r fikk vi Anettedukke og Anitadukke, noe som var veldig

    populrt p den tiden. De kom via postordre fra store butikker srp,

    tror jeg, de fantes ikke i Troms. Mamma hadde bestilt de i god tid slik

    at de kom trygt frem til jul. Vi fant dem i en katalog, men vi trodde de

    var altfor dyre for oss. De hadde klr og sko p seg pluss batteri med

    plate i ryggen. Min dukke som het Anita, kunne synge og snakke. Anet-

    tedukken kunne i tillegg g. Vi var veldig redde for dem og turde ikke

    lne dem bort, og ogs redde for ta dem med ut. Vi lekte mor og far,

    og ga dem grt. Jeg husker ogs at vi skulle gi dem tran, men da ble det

    fort sl og lukta forferdelig i lang tid.

  • 15

    Det ble etter hvert vanlig med tv, og Barne-tv var populrt. Bjrnen

    Colargol og reparatrene Pompel og Pilt, var srlige nskerepriser. Av

    og til satt vi bare og s p prvebildet av fiskene, de utgjorde et fint

    akvarium. Etter at vi hadde spist middag, var det ikke sjelden vi gikk p

    rommet og herjet og lekte. Vi lo mye sammen. Vi kunne ofte le oss nes-

    ten fordervet. Lydnivet var hyt og det kunne g hardt for seg, men vi

    hadde det veldig moro i lag, jeg og Kristin.

    Sskenkjrligheten viste seg p flere mter, og jeg visste akkurat

    nr grensen var ndd. Kristin hadde kort lunte, og mange ganger var det

    bare springe. Biting eller lugging var hennes metoder. Fast rmningsvei

    var lse seg inn p badet.

  • 16

    Vi fikk ei lita sster til, da vi var blitt 10 og 7 r gamle. P den tida

    kunne vi nok heller nsket oss en hund. Men sstera var st med lyse

    krller, s vi var veldig stolte ogs, og vi likte vise henne frem i vogna

    p trilleturer.

    Hjemme brukte vi ofte bake og lage mat og da var arbeidsfordelinga

    ganske grei. Jeg laget mat, hun ryddet opp og tok oppvasken. Greit for

    begge parter. Vi kom som regel frst hjem, og da var vi sultne. Pizza ble

    en populr rett etter hvert, og vi brukte ingredienser vi hadde for hnda

    der og da. Det kunne godt vre agurk p, selv om den ikke ble s god...

    Flyelsgrt var en annen enkel rett, den ble god bare man rrte i gryta hele

    tiden. En gang ble det nesten brann da vi skulle tine frosne rundstykker

    p komfyren etter skoletid. Heldigvis var det leieboere i kjellerleiligheten

    som kom til og fikk avverga det som kunne blitt en katastrofe.

    S ble jeg tenring og begynte g p dans. En dag var de nye hvite in-

    dianermokasinene til Kristin borte. Tro hvem som hadde lnt dem? His-

    torien var slik at jeg og en venninne var p lokalet p fest. Vi bestemte

    oss for g en tur over myr og jord, samt oppover i fjellet, i nyskoene

    til lillesster Kristin. Dermed led disse skoene en forferdelig skjebne, og

    det ble et srgelig syn som mtte Kristin i entreen dagen etterp. Hun

    var nemlig veldig nye med at klr og sko skulle se ordentlig ut.

    16. mai var noe som de fleste i vr aldersgruppe feiret med full

    trkk. Ikke alle mtte opp klokka seks dagen etter for spille i musik-

    korps, eller p andre mter gjre sin nasjonale plikt. Jeg husker godt

    hvordan hodet verket en gang, og jeg tenkte; Kan de ikke bare slutte

    spille p den stortromma? Jada, vi spilte. Jeg spilte klarinett og Kristin

    var tamburmajor. Kristin var i tillegg drilljente og hun spilte paradetrom-

    mer.

  • 17

  • 18

    Etter hvert vokste ogs Kristin til og ble ungdom. Hun fulgte i mine fot-

    spor, og vi dro sammen p fest. Jeg var et forbilde for henne, som hun

    selv uttrykte det senere. Med en gang hun fikk p seg skinnjakka, var vi

    klare for fest og spenning. Det ble en del sene lrdagskvelder en periode.

    Fra ungdom til voksenlivet gikk det fort. Jeg hadde bodd i Brum i

    over fem r, for s vende tilbake til Nordens Paris. Kristin bodde flere

  • 19

    steder rundt om i landet p den tiden, fra sr til nord, da hun var sam-

    boende med en som jobbet i Forsvaret. I sentrum av Steinkjer fikk hun

    seg drmmejobben, som tegner p et arkitektkontor. Hun hadde lrt seg

    interirfaget p videregende skole i Salangen og senere p Brundalen

    skole i Trondheim. Dette var den eneste skolen som hadde spesiallinje

    for kunst og kultur. Kunst- og hndverk var fagene hun likte best, og

    en gryende kunstner var nok allerede vekket p denne tiden. Hun traff

    blink med denne jobben og var veldig fornyd. Siden vi begge bodde sr-

    p, beskte vi hverandre s ofte som mulig, og gledet oss hver gang.

    En kveld, da vi begge var flyttet nordover til Troms igjen, troppet

    hun opp full av energi og ville ut p byen. Jeg flte meg svrt sliten

    etter altfor mye ekstrajobbing

    den siste tida, og egentlig ville

    jeg bare slappe av etter vakta

    i hjemmesykepleien. Men ut

    skulle hun, og ut dro vi.

    I ken utenfor utestedet sto

    plutselig Han med stor H,

    hy og kjekk, en ekte Troms-

    gutt mannen som jeg senere

    skulle bli gift med. Kristin var

    selvflgelig forlover, for det

    var jo hun som hadde funnet

    han til meg. Slik startet den

    historien, og ret var 1992.

    Ingrid fotografert ved Prestvannet i Troms i 1992.Foto: Kai Mrk Mortensen

  • 20

    Jeg var p denne tida sykepleierstudent, og bodde da hos min mor-

    mor. Mormor var en klok kvinne, hun var som en venninne, med et

    srlig ungt sinn. Vi to gikk veldig godt overens. S ble jeg ferdig utdan-

    net sykepleier, og kom meg i arbeid. Jobben p en kirurgisk avdeling

    var utfordrende, og tredelt turnus lot seg drlig kombinere med familie-

    livet, for jeg og min mann vokste oss etter hvert til en familie p fire.

    Kristin reiste til sjs i 1993, samme sommeren som mitt frste barn,

    og datter ble fdt. P et cruiseskip i Karibien jobbet Kristin ute i tre se-

    songer. Senere flyttet

    hun til Stockholm,

    hvor hun fikk seg

    jobb p et arkitekt-

    kontor noen r, for

    s vende nordover

    igjen, til min store

    glede.

    Kristin og geita i Stockholms dyrepark, i 1994. Foto: Ingrid Kjelstrup

  • 21

    Etter hvert begynte jeg bevege meg mot andre arbeidsomrder.

    Psykisk helse ble mitt fagfelt fra 1997. Kristin fikk jobb igjen i hjembyen,

    og fortsatte i interirbransjen. Litt senere traff hun mannen som hun

    ble gift med i 1999. I r 2000 fikk Kristin sin frste og eneste datter.

    S ofte som mulig reiste jeg og Kristin til hytta p Rebbenesya i

    lag. Her fant vi roen og stillheten. Vi hadde nrhet til naturen, noe beg-

    ge vi sstrene satte pris p. P hytta fikk ungene fritt rom rundt seg. Gut-

    ten og jenta mi gikk godt i lag med Kristin si jente, og de lekte sammen

    som sskenbarn gjr. S ofte som mulig var vi sammen p sm og lengre

    turer, spesielt p fjellet. Vinter som sommer.

    Da 40-rsdagen min nrmet seg i november 2004, overrasket Kristin

    meg med en tale og en diger plakat som hun hadde lagt mange arbeids-

    timer ned i. Denne inneholdt mange sm tegneserieruter med motiver

    fra mitt liv, og nre som vi var, handlet det jo mye om henne ogs. Den-

    ne plakaten gjorde det lettere (les: tyngre) for meg da jeg n skulle skrive

    sammendraget fra oppveksten vr. Takk, kjre Kristin, for den.

  • 22

  • 23

  • 24

    Etter en tff skilsmisse ble Kristin alene med sin datter. S, etter ei tid,

    begynte jenta reise til pappaen sin annenhver helg. Han fikk etter

    hvert ny familie, og jenta til Kristin fikk to brdre til. De bodde et knapt

    kvarters kjring unna. Etter leggetid for datteren, var det stort sett hus-

    arbeidet som ventet p Kristin, men jeg husker hun ofte sa at hun skulle

    s gjerne hatt mer tid til kunsten. Noen oljemalerier ble det riktignok tid

    til. Hun var ogs kunstlrer i en periode, og holdt oljemalingskurs p

    kveldstid. Hun var utrolig god til lre fra seg, og hjalp til slik at alle

    elevene fikk utnyttet sine ressurser p best mulig mte.

    Han Far og hunden Tass i fjra

  • 25

    Tre bukkene bruse. til Barnehagen

    Italiensk inspi-rert landskap.

  • 26

    Min sster bodde i eget hus. Huset var egentlig en hytte hun hadde kjpt

    og senere bygd om til en liten enebolig. Hun gjorde mesteparten selv,

    bde med hensyn til innredning, vedlikehold og maling. Utenfor huset

    hadde hun en flott hage med sjen som nrmeste nabo. P dette lille

    stedet stelte og styrte hun. Hun sagde sin egen ved som hun hadde hele

    vinteren gjennom. Om sommeren brukte jeg sykle utover til Hkya

    der hun bodde. Midt p plenen var det en rund karusell som ungene

    elsket. P godvrsdager hoppet vi rett i sjen og tok oss et bad. Med hyl

    og skrl hrtes vi godt, helt opp til huset til pappa, som bodde p andre

    siden av veien. Vi kunne sitte p den fine terrassen hennes og ta oss en

    matbit og en kaffekopp. Hun kunne ogs diske opp med gode biffer og

    deilig sunt tilbehr, samt litt vin.

    Vi hadde et stort jordbrland med to hundre planter som vi delte

    p. To rader hver, p hjemgrden til pappa. Hver vr mttes vi der for

    stelle plantene etter vinteren. Vi var enige om at vi kunne plukke noen

    br fra hverandres rader hvis den andre ikke fikk tid plukke selv. Det-

    te tullet vi mye med.

    Noen ganger l vi p plenen nedenfor huset hennes og solte oss et-

    ter et sjbad. Det var en perle av en plass hun hadde skaffet seg. Mange

    ganger nsket vi kunne bo nrmere hverandre, slik at vi bare kunne

    stikke innom til hverandre uten mtte planlegge s mye.

    Kristin var bde kvinnelig og flott, men hun var tff ogs, mer enn

    jeg noen gang kan forst. Hun likte utfordringer. Hun hoppet i fall-

    skjerm hele ti ganger, dykket og kjrte p nedoverski i bratte bakker som

    jeg bare kunne se langt etter. Hun levde livet til fulle. Min sster var en

    svrt oppdatert og selvstendig kvinne som nsket ordne opp i livet p

    egen hnd. Hun ville absolutt velge partner selv, eller det var gjerne mot-

    satt, at hun ble valgt. Hun var svrt attraktiv, og viste nok at hun fikk

    bde ett og to blikk etter seg. Slik har det vrt helt siden ungdommen.

    Kristin sin sjarm og utstrling kunne sl knockout p gutta. Etter hvert

    som rene gikk, blir det likevel ikke lett finne den rette livspartneren

  • 27

    for henne. Det var mye som skulle passe. Kristin var godt voksen, og

    var ikke ute etter et berg- og dalbaneforhold. Tvert imot nsket hun et

    stabilt forhold som kunne vare, det uttrykte hun mange ganger.

    Noen ganger prvde jeg meg som Kirsten Giftekniv. Jeg gjorde

    serise forsk p finne noen gode kandidater. Hun hadde faktisk en

    date med en sykepleierkollega av meg, men det ble bare med den ene

    gangen. Det var greit det, jeg kunne ikke leve livet for henne. Det vik-

    tigste for meg var at vi som voksne fant tilbake til den gode kontakten

    og dialogen som vi hadde hatt i barndommen, etter s mange r der vi

    hadde bodd litt p hver vr kant, i ulike livssituasjoner. Jo strre ungene

    ble, jo lettere ble det for oss ta ogs dem med p felles turer. Vi kunne

    n finne p mer sammen.

  • 28

    Tatt av vinden

    Det var en av dagene i slutten av august 2007. Sommeren var nok en

    gang nesten passert. Mange fine fjellturer var allerede unnagjort, og flere

    var under planlegging. Slik sto jeg og funderte, var fornyd med ting-

    enes tilstand, srlig det at min sster ogs hadde gjenopptatt interessen

    for turer og fjellet. Denne dagen sto hun plutselig p kjkkengulvet,

    allerede fr jeg rakk g ned trappen og ta henne imot ved ytterdren.

    Det l en urolig spenning i lufta, masse energi. Hun var tydeligvis ivrig

    og utlmodig etter fortelle meg noe. Det hadde hendt noe som hun

    ville dele med meg. S fikk jeg historien. Hun hadde mtt en mann, og

    ting hadde pgtt en stund, men ikke s veldig lenge heller, for hun hadde

    nettopp avsluttet et annet forhold denne samme sommeren. Den nye

    mannen var visstnok en medvirkende rsak til dette. Videre fortalte hun

    om hva de hadde gjort sammen, og hvor de skulle reise.

    Han er som Clint Eastwood, smilte hun med stjerner i ynene, og

    var penbart spent p min reaksjon. Jeg sa ikke s mye, men lurte i mitt

    stille sinn p hvordan dette kom til utvikle seg. Ellers var jeg nok mest

    opptatt av det faktum at kjkkenet mitt kunne trenge en oppgradering,

    og jeg ville sprre henne til rds siden hun hadde svrt god greie p

    kjkkeninnredninger og interir.

  • Vil du lese resten?

    En sster for lite bestilles der du vanligvis kjper bker, eller direkte fra forlaget p

    www.forlagshusetivestfold.no