JAN

MEH

LUM

JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN

9 788292 526699

En natt plukker advokat Svend Foyn opp fire unge haikere på E-18. Dagen etter er en cd-boks borte fra bilen. Ett år senere blir han kontaktet av moren til en av haikerne. Hun har funnet Foyns cd-boks, men datteren hennes, Sara, snart tjue, er forsvunnet. En etter en blir haikerne rammet av tragedier. Snart befinner Foyn seg midt i et dødelig drama med spor som fører i mange retninger. Men hver gang en forklaring synes nær, blir de som vet noe plutselig tause – noen av dem for alltid.

Den siste dansen er en intens krim fra narkotikamiljøet: Om de som går til grunne i avhengighet og kriminalitet – og om nære slektninger som står hjelpeløse og ser på. Det er en svart beretning om kjærlighet, svik og pengebegjær, om stoffmisbruk og et forståelig behov for å ta loven i egne hender.

Den siste dansen er en frittstående fortelling og den sjette boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

Den siste dansen

Den siste dansen

EN

SVE

ND

FOY

N-R

OM

AN

JAN

M

EHLU

M

Den

siste dan

sen

«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.»

Dagsavisen

«Dette er råbarket krim med gjennomført rå samfunns- kritikk, skrevet for leselyst.»

Bergensavisen

«En kriminalroman av beste merke. Det er bare å lene seg tilbake i godstolen og slippe leselysten løs.»

Haugesunds Avis

«Han skriver ikke bare med hjernen, men også med hjertet.»

Stavanger Aftenblad

«Mehlum er en drivende god historieforteller, og han forteller gode historier.»

Halden Arbeiderblad

Den siste dansen.indd 1 20.04.2012 08:48:25

Hun kom brått på meg. I det skrøpelige lyset fra Jagua-rens frontlykter var hun først bare en skygge mot veggen tilleskuret ved avkjøringen til Songe, et av disse avfolkede byg-desamfunnene som klorer seg gjenstridig fast langs den indresørlandsstripa.

Jeg hadde nettopp kjørt forbi Godbiten Spiseri uten å kjennenoe tegn til sult.

Jeg passerte på bare noen meters avstand. I et kort glimtså jeg tydelig et hvitt ansikt, omkranset av mørkt, halvlangthår. Hun var lang og tynn, med klærne klistret til kroppen.En arm hevet seg nølende mot meg. Bak skimtet jeg en annenjentunge, også hun mørkkledd og våt. Ingen av dem brukterefleks.

Regnet pisket mot frontruta og reduserte sikten framover tilnesten null.

Klokka hadde nettopp passert midnatt. E 18 lå fullstendigøde.

Jeg kastet et blikk på skikkelsene bak meg i speilet, tråkketinstinktivt på bremsen og svingte inn mot siden. De ble ståendeurørlig og se etter meg.

Ut fra skuret dukket det opp en mann. Han tok noenforsiktige, ustø skritt mot bilen.

De to pikene rørte seg ikke. Før jeg helt hadde rukketå fordøye denne observasjonen, kom det enda en type frampå veien; en lang, slank fyr. Over skulderen hadde han enbag.

Dette begynte å ligne en klassiker. Kvinnelige lokkeduer,mannlige skurker, naiv bilist.

5

Egentlig hadde jeg lyst til bare å kjøre videre. Men noe holdtmeg igjen. Det måtte være en siste rest av anstendighet.

Jeg koblet inn reversen og gled sakte tilbake mot de fire iveikanten.

Vannet dryppet fra den mørkhårete pikens hånd da hun laden på døra, som jeg hadde åpnet halvveis. Regnet blåste inn ibilen. «Skal du langt?» spurte hun.

Jeg så nærmere på henne. Ubestemmelig alder, blek; et mer-kelig, likegyldig uttrykk i ansiktet, som om ingenting virkeligangikk henne. De to mannfolkene holdt seg i bakgrunnen sam-men med den blonde piken. Hun så ut som en bortkommenskolejente.

«Til Tønsberg. Og dere?»Hun snudde seg og kastet et blikk på de andre før hun svarte.

«Det passer bra.»Jeg åpnet døra helt. «Hopp inn. Har dere ventet lenge?»Hun smatt inn i forsetet, de tre andre kløv inn bak. «Hva

tror du?»Det var et dumt spørsmål. De kunne ha stått her i dagevis

uten at noen av de passerende ville ha reagert. Ikke på annenmåte enn ved å øke farten.

Jeg skjøv en cd inn i spilleren. «Er det greit? Jeg trengermusikk for å holde meg våken.»

Piken ved siden av meg tok cd-boksen og studerte coveret.«Patti Smith?»

Jeg kastet et undrende blikk bort på henne. «Kjenner du noetil Patti Smith?»

«Det kan du regne med.» Stemmen hennes var spesiell. Tynn,men sterk.

Passasjerene i baksetet var tause. Piken skalv lett mens hungned hendene mot hverandre. Vannet rant fra klærne, ut overskinnsetene og videre ned på gulvmatten. Under den var detallerede mer enn nok rust.

Selv om det ifølge kalenderen skulle være sommer, var kvel-den usedvanlig kald og ufyselig. Et øyeblikk var jeg fristet til åspørre hvorfor de befant seg her på denne tiden av døgnet. Mendet er ikke alt en trenger å vite.

6

«Jeg skal sette på varmen,» sa jeg. Bilen var gammel ogsliten, varmeapparatet virket dårlig, og vindusviskerne haddestore problemer med å ta unna for regnet.

Passasjerene satt urørlig. Først da vi ved avkjøringen til Kra-gerø ble passert av en politibil med blinkende blålys, ble detliv i dem. Piken i forsetet forsøkte å gjøre seg usynlig, mens detre bak sank sammen i setet. Jeg innbilte meg at politifolkenekastet lange blikk på oss da de passerte.

«Har noen en sigg?» Det var en av guttene i baksetet somspurte. Piken ved siden av meg gravde fram en flattrykt, våtrøykpakke og kjempet lenge for å få fyr. «Få opp farta!» Fyreni baksetet hørtes litt amper ut. Da hun omsider lyktes, sendtehun den tente sigaretten bakover og rakte meg pakka.

«Nei takk.» Det irriterte meg at de ikke hadde spurt om detvar greit å røyke.

«Vi har vært på Quarten,» lød det plutselig fra baksetet.«Åsså var vi en tur innom hytta te Jacob. Trengte en dusj, veitdu.»

Jeg fulgte med i speilet. Det var den minste av dem somsnakket. Han var en kortvokst, spinkel ung mann. Han kunneikke være stort mer enn femogtjue. Stemmen var lys, nesten somet barns, men ansiktet var gammelt. Det virket ikke som hanhadde tatt den dusjen.

«Slektas, mener du,» kom det fra kameraten. Speilet avslørteat han var en pen gutt. Med det store, krøllete håret og de reneansiktstrekkene så han jødisk ut. Det var noe overlegent vedfyren der han satt og fingret med sigaretten. Svart, kort skinn-jakke, trange, mørke jeans, grønn skjorte. Det virket som omregnet hadde prellet av på ham.

«Kutt ut, Fred,» fortsatte han. «Det stedet har aldri værtmitt. Ikke kommer det til å bli det, heller.»

«Hvor ligger denne hytta?» Av en eller annen grunn var jegblitt interessert.

«På Tromøya. Er du kjent der?»«Litt.»«I Galtesundet, ved innseilingen til Arendal. Torjusholmen,

heter det.»

7

«Millionkåk. Skipperhus med strandlinje, brygge og helepakka.» Fred brøt inn.

«Ja, ja.» Jacob var tydelig irritert. «Det spiller vel faen ikkenoen rolle, gjør det vel? Bilen streiket,» fortsatte han litt roligere.«Vi måtte bare la den stå igjen.»

Jeg hadde ikke lagt merke til noen bil da jeg plukket demopp. «Slutter ikke Quart-festivalen først i morgen?» spurte jeg.«Ville dere ikke ha med dere Turboneger?»

Ingen svarte. Andre navn fra morgendagens konserter kjentejeg ikke.

Den lyse piken i baksetet hadde så langt ikke ytret et ord.Uten noe som helst forvarsel bøyde hun seg fram og kastet oppmellom forsetene. En grønn, ekkel væske spredte seg utovergearkonsollen. Det luktet råttent.

Patti Smiths dystre stemme fylte bilen med sår poesi mensjeg småbannende bremset opp og tvang Jaguaren inn til siden.Det regnet verre enn noen gang.

«Hva i helvete!» Jeg snudde meg mot baksetet. «Hvis d…d… du er dårlig, kunne du vel ha bedt meg om å stoppe?»

Hun svarte ikke, kravlet bare over sidekameraten og tumletut i regnet der hun lente seg over panseret og brekket seg. Jegforbannet min mor som aldri hadde gitt opp ideen om neste-kjærlighet. Normale folk ville aldri ha stoppet. Nå hadde jegbare lyst til å dumpe dem.

De to typene i baksetet ble sittende urørlig mens jeg lette ibagasjerommet etter noe å tørke med. Da jeg stakk hodet inn ibilen igjen, hadde den mørke jentungen i forsetet forgjeves for-søkt å fjerne svineriet med et lommetørkle. «Her,» sa jeg og revav noen runder fra tørkerullen. «Vi veteranbileiere er forberedtpå alt. Nesten alt. Bruk denne.»

Piken som hadde spydd, stakk hodet inn i bilen og så på meguten håp i blikket. Hun var svært pen. Litt for hard sminkingødela det nesten engleaktige uttrykket.

Hun kunne umulig være stort over tjue år. «Kan jeg få kommeinn?» spurte hun.

En svak aksent antydet at hun ikke var norsk.«Si fra hvis du blir kvalm igjen,» sa jeg. «Nå kjører vi.»

8

«Kan du ikke spelle noe annet?» kom det fra den lyse gutteni baksetet. «Hu derre Patti Smith er så jævla depressiv.»

Den mørke piken så unnskyldende på meg. «Noen gangerkan hun bli for dyster for meg også, hvis du skjønner hva jegmener.»

Jeg snudde meg mot henne. «Patti Smith hadde dødsangst,»sa jeg. «Med god grunn, vil jeg si.» I et glimt så jeg at passasje-ren min hadde det samme fraværende, melankolske uttrykket iansiktet som den unge Patti Smith. Et ikon, forfulgt av brå ogvoldsom død.

In the straw-colored lightIn light rapidly changingOn a life rapidly fadingHave you seen death singing

«Hva kunne du tenke deg å høre?» sa jeg og la skiva forsiktigtilbake i coveret. Den representerte en sjettedel av den eksklusivesamleboksen The Patti Smith Masters, produsert i nittiseks i ennummerert serie. Klenodiet inneholdt utelukkende høydepunk-ter. De hadde det ellers ikke vært for mange av i Patti Smithsliv. Etter en serie med tragedier forsvant hun bare, inntil AllenGinsberg skal ha fått henne fram på scenen igjen i en av hanssiste offentlige opplesninger. Ann Arbor i nittifem. Jeg vet ikkeom historien er sann, men den kunne vært det. Ginsberg varhennes helt.

«Hva med Coltrane?» spurte hun. «Har du noe av ham?»Jeg kikket nærmere på henne, men kunne ikke se noen tegn

til ironi.Jeg la coveret tilbake i boksen og stakk den ned bak meg, i

lomma på forseteryggen.

Da vi nærmet oss Tønsberg, hadde passasjerene for lengst sov-net. Gutta i baksetet snorket jevnt og høylytt, mens den lilleblonde sov mer ujevnt. Av og til kom det noen små klynk frahenne, som om hun var midt inne i en vond drøm. Piken vedsiden av meg var falt over til min side. Hodet hennes hvilte på

9

armen min. Ansiktet hadde fått et fredelig, avslappet uttrykk.Hun luktet en blanding av våte klær, fuktig hår og varm kropp.Hånden hennes hang løst utover setekanten med fingrene halvtsammenkrøket. De var slanke og vakre, uten ringer. Et rødt,stygt arr på undersiden av håndleddet ødela bildet.

Jeg dyttet forsiktig borti henne. Klokka var nesten halv tre,uværet verre enn noen gang. «Vi nærmer oss Tønsberg. Hvorskal jeg sette dere av?»

Hun rettet seg opp med et rykk og så seg forvirret rundt. Inoen korte sekunder var all tøffhet borte. Hun var bare en litenpike, presis som min datter. Jeg hadde ikke glemt hvordan detvar, selv om Mari med sine seksten år nå likte å kalle seg voksen.

Jeg motsto fristelsen til å legge en arm rundt henne.Hun gned hendene nervøst mot hverandre. «Stopp ved jern-

banestasjonen,» sa hun. «Du kan vel kjøre den veien?»«Jeg tror toget har gått.» Det var kanskje ikke så morsomt,

været tatt i betraktning.«Det vet jeg.» Hun sa det på en resignert måte, uten aggre-

sjon, som for å fortelle at jeg ikke hadde noe med hennes liv ågjøre og heller aldri ville få vite noe om det.

Jeg angret umiddelbart. «Skal jeg kjøre dere helt hjem?»forsøkte jeg.

«Nei takk,» sa hun. «Vi skal ikke langt.»De tumlet ut av bilen og trakk jakkene rundt seg. Den lille

lyse piken løftet armen som for å vinke, men ombestemte seg.Ingen sa så mye som takk.

Jeg satte Jaguaren i gear og gled framover, glad for å værehjemme igjen. Konferansen med en klient som utvilsomt varskyldig, ikke bare i det han var tiltalt for, men også i en rekkeandre forhold, hadde vært bortkastet. Jeg burde ha kjørt direktetilbake i stedet for å innta et elendig måltid på en av Arendalsovervurderte sommerrestauranter.

Bak meg i speilet fikk jeg et siste glimt av firkløveret. De varpå vei ned mot sentrum.

Jeg skrudde opp stereoen for å få med meg de siste tonene fraTake the A-train da jeg fikk en illevarslende forutanelse. Somvanlig kom den for sent.

10

Etter å ha stoppet og lett gjennom bilen, kunne jeg konstatereat boksen med Patti Smiths perler var borte. Haikerne haddesimpelthen stjålet den.

Det hjalp ikke at jeg kjørte byen rundt for å lete, passasjerenehadde allerede rukket å stikke seg vekk. Det eneste de haddeetterlatt seg i bilen, var dårlig lukt.

Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, var merkelig nok ikkehevn. Jeg skulle gjerne hatt en forklaring. De hadde latt andre,lett omsettelige cd-er være i fred. Den eneste de hadde knabbetvar den med Patti, en boks som umulig kunne ha noen stormarkedsverdi.

1

Akkurat da det litterære storverket om den kongelige pilegrims-vandringen til Nidaros ble tungt markedsført i statskanalensbeste sendetid, ringte telefonen. Jeg trakk den konklusjon at detenten måtte være en sann republikaner eller en utlending.

«Snakker jeg med advokat Svend Foyn?»«Det er meg, ja.»Stemmer kan røpe mye. Dette var en nølende, litt usikker

stemme. Den tilhørte en mann som ikke hadde spesiell lyst tilå gjennomføre denne samtalen.

Han kremtet. Det virket som om han måtte ta sats for å fort-sette. «Jeg beklager at jeg bryr deg på denne tiden av døgnet.Mitt navn er Beyer. Thomas Beyer.»

Det sa meg ingenting. Jeg ventet på fortsettelsen.«Æh, det har seg slik at vi har noe som muligens tilhører

deg.»«Ja vel, hva skulle det være?»«En plate,» sa han hjelpeløst. «En cd-plate.» Han hadde

åpenbart et fjernt forhold til moderne musikkteknologi. «Enplate med noen som heter Patti Smith. Det vil si, det er visstflere i esken. Navnet ditt står på omslaget. Kan det stemme?»

Noen som heter Patti Smith. Dette var ingen kulturell mann.Plutselig var jeg tilbake på Sørlandet igjen. Den boksen hadde

jeg avskrevet for lenge siden. «Den er nok min, ja,» sa jeg.«Hvordan har du fått tak i den?»

«Det er litt vanskelig å forklare i telefonen.» Han ble stille. Ibakgrunnen hørte jeg en annen stemme, en lavmælt kvinnerøst.«Du vil vel ha den igjen?» fortsatte han formelt, som om detteskulle være en forretningssamtale.

12

«Gjerne det, ja. Kan jeg hente den noe sted?»«Jeg kan jo levere den på kontoret ditt.» Det virket ikke som

om det var det han hadde mest lyst til. «Vi skulle gjerne hasnakket med deg,» fortsatte han usikkert, «og min kone …,»han senket stemmen, «hun er ikke helt frisk.»

Jeg kastet et blikk på klokka. Kveldens program var ikkealtfor tett. Sant å si hadde jeg ingen planer. «Befinner du degher i byen?» Nå var jeg begynt å bli nysgjerrig.

«Vi bor i Griffenfeldts gate, rett ved idrettsplassen, i nummerfire. Vet du hvor det er?»

Hulda fulgte meg med vaktsomt blikk fra sin faste plass isofaen. Bikkja var alltid interessert i samtaler som kunne tenkeså inneholde ordet tur. «Jeg skal nok finne fram. La oss si omen halvtimes tid, jeg hadde tenkt meg ut en tur allikevel.»

Dyret bykset mot døra. Fordelen med hunder er at de erforutsigbare.

Mer enn et år var gått siden den kvelden da jeg nok en gangfikk dokumentert at utakk er verdens lønn. En tilsvarende bokshadde vist seg umulig å oppdrive.

Jeg er flink til å huske ansikter. I dagene og ukene etterpåhadde jeg kikket grundig etter når jeg så noen som kunne lignepå passasjerene, men uten hell. Tønsberg er en liten by, menikke så liten.

Nummer fire var en velstelt villa med mansardtak, litt tilbake-trukket fra veien, bare noen minutter fra sentrum. Husene i detteområdet var fra begynnelsen av forrige århundre med store,skjermede hager uten innsyn. Grossererstrøket, som klientenemine kalte det. Eiendommene var hyppig besøkt av junkier, strø-ket lå innenfor aksjonsradien deres. Lokale vaktselskaper levdehøyt på denne virksomheten. Grossererne var for lengst borte.Øvre middelklasse hadde rykket inn.

Jeg bandt bikkja til porten og studerte navneskiltet i messing.T., E. og S. Beyer.

Han åpnet døra nesten før jeg hadde rukket å ta fingeren fraringeklokka.

Thomas Beyer var en høy og mager mann, litt lut i ryggen.

13

En kraftig, buet nese og en smal munn fikk meg til å tenke påen ørn. Han hadde dype, mørke ringer under øynene.

«Det er Foyn, antar jeg?» Håndtrykket hans var overras-kende fast.

«Det stemmer,» sa jeg. Det virket ikke akkurat som han varglad for å se meg. «Passer det?»

«Ja, ja,» sa han unnskyldende. «Jeg håper ikke det varubeleilig?»

Den hvite skjorta hans var et nummer for stor i halsen,nystrøket og skinnende ren. Han hadde på seg et ubestemmeligplagg som min far ville ha omtalt som «røkejakke». Sammenmed grå bukser og skinntøfler skapte det et bilde av en mannsom tiden var løpt fra.

Jeg likte ikke tanken på at han ikke kunne være så mange åreldre enn meg.

«Kom inn.» Han gikk til siden og slapp meg inn i gangen,der det var høyt under taket, kjølige farger, trykk på veggeneog svært ryddig. Alarmsentralen blinket rødt på veggen. Ikkeen sko var feilplassert. Stuen ga det samme inntrykket. Pent, littupersonlig, nøytrale kvalitetsmøbler. Noen måtte ha lagt nedmye arbeid i denne innredningen.

«Vær så god og sitt.» Han pekte mot en blå sofa. Putene låi rette vinkler. «Jeg skal hente cd-ene dine.» Han hadde i hvertfall nå lært seg forskjellen på cd og plate.

En dør åpnet seg i annen etasje. Han fikk et engstelig uttrykk iansiktet da han beveget seg mot trappa. «Else?» sa han dempet.«Vent litt, så skal jeg hjelpe deg ned.»

Kvinnen som støttet seg til rekkverket mens hun tok trappai forsiktige, små skritt, var blek, nesten hvit i et ansikt som engang måtte ha vært usedvanlig vakkert. Hun var slank og vever,ganske liten og beveget seg ustøtt over gulvet mot meg medektemannens hjelp.

Hånden hennes var liten og kald da hun hilste. «Else Beyer,»sa hun og hostet. «Jeg beklager at jeg ikke kan by på noe.Legen sier at jeg bør holde sengen. Astmaen er bare blitt verreog verre.» Hun presset fram et tynt smil. «For et år siden varjeg frisk som en fisk.»

14

Hun pakket kjolen tett rundt seg og sank ned i en stol. Pustenlød som et blåseorkester.

«Jeg måtte snakke med deg,» sa hun. «Jeg bare måtte.»Jeg plasserte meg avventende i sofaen.Ektemannen bøyde seg over et gedigent mahogniskrivebord,

låste opp en skuff og tok fram en velkjent cd-boks som han lapå salongbordet foran meg. Det var skinnende blankt.

«Er dette din?» spurte han uttrykksløst.Svend Foyn, advokat i Tønsberg? hadde noen notert på en

gul lapp, klistret på boksen. Skriften var jevn og tydelig, meden barnslig stil.

«Det ser sånn ut,» sa jeg og åpnet boksen. Den inneholdtbare fem skiver.

«Er det noe som ikke stemmer?» Beyer var åpenbart illeberørt.

«Tja.» Jeg holdt cd-ene opp. «Det mangler visst én her. Detskulle vært seks.»

«Jeg beklager, men jeg tror ikke vi har flere,» brøt fruen inn.Det virket som om hun var virkelig lei seg.

Det oppsto en pinlig taushet. Jeg lette etter en anledning tilå forlate stedet, men jeg var fortsatt nysgjerrig. «Hvordan hardenne boksen havnet hos dere?»

Beyer gned hendene nervøst mot hverandre mens han så påektefellen. «Ja, eh, det har seg slik …,» han svelget et par gan-ger før han fortsatte. «Vi fant den på rommet til Sara. Vi haddegrunn til å tro at den ikke var hennes.»

Hadde grunn til å tro. Det var også en måte å si det på.«Sara er datteren vår. Hun er forsvunnet, og så trodde vi kan-

skje at du visste noe, siden hun hadde disse platene dine. Detvar derfor vi ville snakke med deg.» Fru Beyer bøyde seg framover bordet. «Kan du hjelpe oss å finne henne?»

Øynene mine falt på et familiebilde på veggen bak henne.Mor, far og en mørkhåret jentunge i tenårene. Jeg pekte påbildet. «Er det henne?»

«Vet du hvor hun er?» Det var en antydning av håp i stemmenhennes.

«Jeg har ingen anelse.» Jeg reiste meg, gikk bort til vinduet

15

og så ut. Nede ved porten sto Hulda og klynket. Hun ventet påkveldsturen. Jeg burde ta med meg cd-boksen min og forsvinneherfra. De problemene som denne familien hadde skaffet seg, låutenfor min kontroll. Ungdom stikker av hele tiden, noen gangerav forståelige årsaker. Mange av dem foretar seg dumme sakerog ting. Hos meg havner de først når det har gått riktig galt.

«Sammen med tre andre stjal hun disse cd-ene fra bilen mini fjor sommer,» sa jeg. «Jeg var dum nok til å gi dem lift. Mervet jeg ikke.»

Selv om det var sannheten, angret jeg øyeblikkelig.«Har dere forsøkt hos politiet?» spurte jeg i en vennligere

tone.«Vi har prøvd alt,» sa moren stille. «Men siden hun er myn-

dig, er det ingen som vil gjøre noe. Det siste året har hun boddfor seg selv, på hybel. Vi har ikke hatt mye kontakt.»

Setningen rommet et lite drama. Siden jeg hadde vært dumnok til å komme her, var jeg nødt til å høre på beklagelsenederes. Jeg var redd jeg ikke ville få vite noe nytt. Datteren minmente jeg snart burde finne meg en annen jobb. Der hadde hunarvet sin mors løsninger. Det var ikke én forretningsadvokat idenne byen som tjente under millionen.

Jeg satte meg ned igjen. «Fortell meg like godt alt sammen.»«Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne,» sa fru Beyer. «Sara har

alltid vært en spesiell jente.» Hun stoppet opp og så hjelpeløstpå meg. «Vi har jo bare henne.» Hun så fort bort på ekteman-nen, som brydd betraktet skoene sine. «Da vi hadde passertførti, trodde vi at vi ikke kunne få barn.» Hun smilte trist. Detvar et sårt, men pent smil.

Gamle foreldre kan være like bra som unge.«På hvilken måte var hun spesiell?»«Sta og egen, kanskje. Men alltid snill,» la hun raskt til. «Og

så hadde hun dansen.»«Danser hun fortsatt ballett?» Et bilde på veggen viste en

svært ung Sara, iført ballettkostyme.«Siden hun var liten jentunge,» skjøt Beyer inn. «Hun gjorde

ikke annet enn å danse.»«Ja, hun hadde jo ridningen også,» sa moren. «Men den

16

interessen gikk over. Dansen, derimot, den har hun i blodet.Hun har gått på Stage Door fra hun begynte på skolen. Og iselskapsdans kunne hun drevet det langt. Sara har talent, detsa de alle.»

«Hun vant alle de konkurranser hun deltok i.» Igjen dennedystre stemmen fra faren.

«Hun kunne vært i elitegruppen nå.» Fru Beyer så på man-nen. «Ikke sant, Thomas?»

«Jo, selvfølgelig.» Det virket som det var smertefullt for hamå snakke om det.

«Thomas reiste mye sammen med Sara. På grunn av jobbenvar det ikke alltid så lett for meg å bli med. Ja, jeg er sykepleier,»la hun til. «Jeg jobbet mye vakter før jeg ble dårlig.»

«Men så mistet hun altså interessen,» sa jeg. «Var det noespesielt som skjedde?»

De så på hverandre. Beyer så ut som han mislikte hele sam-talen. «Det er det vi ikke forstår,» sa moren langsomt. Øynenehennes minte meg om min mors. Ikke noe er så trist som mød-res øyne når det går galt med barna deres. «Det begynte etterat hun var ferdig på ungdomsskolen. Da mistet hun interessenfor alt mulig, både dans og teater. Til og med ridningen.»

«For ikke å snakke om skolearbeidet,» skjøt faren inn.Jeg ignorerte ham. «Teater? Drev hun med det også?»«Hun var med i Sjøbodteateret,» sa moren stolt. «I flere år

spilte hun der.»«Det var denne kjæresten hennes,» fortsatte Beyer. «Han

ødela henne.»«Er han tilfeldigvis høy og mørk, med masse krøllete hår?»Fruen fikk et voldsomt hosteanfall. «Det er han,» hvisket

hun gjennom lommetørkleet. «Jacob Munthe. Vet du hvem haner?»

På meg hadde det ikke virket som de to var kjærester. Menjeg hadde tatt feil av sånt før. «Jeg tror jeg har truffet ham, ja.Har de vært sammen lenge?»

«Altfor lenge,» sa ektemannen bittert. «Minst et par år. Vivet ikke, det er vel det som er sannheten. Vi skulle aldri ha tillattdet.»

17

Lettere sagt enn gjort, spør du meg.«Hvor gammel er hun?»«Hun blir snart tyve,» sa moren lavt.Jeg ville tatt henne for å være eldre. Men noen ungdommer

blir fort gamle. Og hva verre er, de har grunn til det.«Er hun ferdig på videregående?»«Hun fullførte aldri, hun måtte slutte. Sara var jo aldri der,

enda hun alltid har hatt lett for det. En skam, er det.» Farenvar hard i stemmen.

«Denne Jacob,» sa jeg, «han må vel være en del eldre ennSara?»

«Han er sikkert tredve,» sa Beyer aggressivt.Konen betraktet ham med oppgitt blikk. «Du skal nå bestan-

dig overdrive. Jacob er ikke mer enn seksogtyve,» sa hun mildt.«Det er ikke større aldersforskjell enn den som er mellom oss.»

Det virket ikke som om ektemannen hørte hva hun sa.«De traff hverandre gjennom dansen,» fortsatte han resig-

nert. «Han har i hvert fall den interessen.»«Hva gjør Sara nå?» spurte jeg.Fru Beyer så unnskyldende på meg. «Sara forteller oss ingen-

ting. Men hun har visst hatt en serveringsjobb på en bar.»«En bar,» gjentok faren oppgitt og avslørte en manglende

forståelse for moderne ungdomspreferanser.Min egen datter så bare fram til å bli gammel nok for en

sånn jobb.«Her i Tønsberg?» spurte jeg.Fru Beyer så bedrøvet ned. «Jeg tror det. Sara vil ikke snakke

med oss lenger. Etter at vi hadde en forferdelig krangel, har viikke hørt et ord fra henne. Før hendte det i hvert fall at hunkom innom, eller ringte.»

«Når hun manglet penger, ja.» Farens stemme var nestenaggressiv. Det ante meg hvordan samtalene mellom generasjo-nene foregikk her i huset.

«Hva kranglet dere om?»De så på hverandre. «Thomas mente hun burde tenke på å

skaffe seg en skikkelig utdannelse,» sa fru Beyer endelig. «Hanmente bare å gi henne noen gode råd.»

18

Det hadde nok ikke virket etter hensikten, nei.«Bruker hun stoff?» spurte jeg direkte.Det var som om jeg skulle slått dem over ryggen med en

pisk. Helt uforberedt kunne de da umulig være. Eller kanskjenettopp det var problemet. Foreldre kan være ufattelig naive.

«Vi har lenge fryktet det.» Fru Beyer så på mannen. «Visadvokat Foyn det du fant.»

Beyer reiste seg motvillig og gikk med stive skritt bort til skri-vebordet, låste opp en skuff og tok fram en stor, rund metall-boks av den typen som inneholder eksklusivt engelsk sukkertøy.Min far pleide å ha med seg sånne hjem fra sjøen. Boksen haddevært utstyrt med en slags forsegling. Tykk, rød teip var surretgrundig på kryss og tvers rundt den.

Han vred opp lokket og plasserte den åpne boksen på bordetforan meg.

Dette var mer moderne saker. Tablettene trillet utover bordetda jeg brettet ut plastemballasjen. Rosa, hvite og røde.

På bunnen av esken lå det et glinsende smykke, en stor,sølvfarget brosje med en mørkerød, avlang stein innfelt i midten.

«Boksen var gjemt på rommet hennes. Jeg fant den tilfeldig-vis,» la han raskt til. «Jeg ble mistenksom, for hun liker ikkesukkertøy.»

Han løy, selvfølgelig. Men det ville kanskje vært en god idéom flere foreldre hadde interessert seg for ungenes eiendeler.Sara Beyer var nok i vanskeligheter, ja. Det var hun ikke aleneom. «Hadde den vært åpnet da du fant den?»

«Jeg tror ikke det.» Han så forvirret på meg. «Jeg måttebruke kniv for å få den opp.»

«Når kom du over dette?» spurte jeg.«For et par dager siden,» sa han.Far og mors skrekkscenario. Og enda ante de ikke hva som

ventet. Virkeligheten kunne være verre enn selv de verste fan-tasier. Jeg hadde møtt foreldre som følte en slags lettelse nårbarnet deres endelig tok sin siste sil.

Bikkja begynte å bjeffe voldsomt nede ved porten. «Har Saranøkkel til huset deres?»

«Selvfølgelig har hun det!» Fru Beyer så indignert på meg.

19

Jeg var redd det ikke var noen selvfølgelighet. Det fantesfamilier som hadde skiftet alt som het låser for å beskytte segmot sine egne barn.

«Når var hun her sist?»«For to måneder siden.» Fru Beyer så ned.«Men hun kan altså ha vært innom senere, uten at dere har

merket det?»«Hvorfor skulle hun det? Dessuten er jeg alltid hjemme.»«Du er jo hos legen av og til, Else,» sa ektemannen. «Og

husk at du var på sykehuset noen dager. Jeg er på kontoret hverdag,» sa han henvendt til meg.

Jeg plasserte boksen på bordet og reiste meg. «Jeg vet ikkeom jeg kan hjelpe dere med dette,» sa jeg. «Dere bør kontaktepolitiet. Og sosialetaten.»

Jeg skulle aldri ha kommet hit. Patti Smith var ikke så vik-tig. Dessuten hadde jeg henne på teip. Selv om jeg hadde hørttilsvarende historier før, ville jeg aldri helt komme til å forstå.Og enda verre, jeg visste at det kunne ramme hvem som helst.Etterpå ble ingenting lenger normalt. Alt dreide seg bokstaveligtalt om å overleve. Selv den kampen tapte de ofte.

Fru Beyer grep meg i armen. Hånden hennes var som en klo,sterk og spiss. «Vi holder ikke ut denne usikkerheten. Kunnedu ikke gjøre et forsøk?»

«Advokater er dyre,» sa jeg. «Dessuten er det en sosialarbei-der dere trenger.»

«Vi har undersøkt, du har erfaring fra slike saker. Og du harjo allerede truffet Sara.»

Det var ikke noe uslåelig argument. Men noe hadde fått megtil å bli interessert. Jeg hadde ikke glemt den mørke piken. Nåhadde hun fått et navn.

«Jeg skal tenke på det,» sa jeg.«Jeg forstår.» Fru Beyer pekte resignert på boksen. «Tror du

at du kunne få kastet dette for oss? Vi tør ikke ha sånt i huset.»Hun løsnet grepet i armen min.

Jeg var skeptisk. Hvis tablettene var av det slaget jeg antok,var det farlige saker. Dessuten kunne det være bevismateriale.

«Strengt tatt burde disse sakene vært overlatt til politiet,»

20

sa jeg. «Men det er greit, jeg skal forsøke å få fastslått hva deter.»

Jeg følte meg ikke spesielt heroisk da jeg forlot dem. Ikkesærlig smart, heller.

Ektemannen så ikke ut til å bry seg. Men fru Beyer hadde sattsin lit til meg. Når du befinner deg i en slik situasjon, forsøkerdu alt. Og nå hadde jeg vært dum nok til å overta ansvaret fordet datteren hadde lagret i den fordømte boksen. Hvis det varsom jeg fryktet, måtte det være dop for en formue. Hvis detikke var hennes, kunne noen komme til å gjøre krav på det. Isånne miljøer bruker de svært effektive metoder.

Jeg hadde ikke glemt piken i forsetet. På en merkelig måtehadde hun gjort inntrykk på meg. Det var ikke bare det at hunhadde hatt sansen for Patti Smith. Det gjorde henne spesiell,selvsagt. Men det var mer, noe uforklarlig, noe som hadde vek-ket min nysgjerrighet. Noen ganger er det bare sånn. Du trefferen person som du ikke får ut av tankene. Og det var jo ikkesikkert at det var Sara som hadde stjålet cd-boksen. Det kunneha vært en av de tre i baksetet.

Jeg hadde lovet at jeg skulle ta et par telefoner for å finneut hvor forsvinningssaken sto. Å flytte hjemmefra var ingenkriminell handling. For noen var det til og med en god idé.

Boksen og brosjen lagret jeg i safen på kontoret. Men førstspylte jeg pillene ned i toalettet. Å sitte på et sånt lager var farlig.For å få identifisert dem, beholdt jeg én pille av hvert slag. Pådette feltet kjente jeg mange eksperter. Altfor mange, ville noenhevde.

Formelt burde politiet ha fått hele partiet. Problemet medden løsningen var de spørsmålene det ville medføre. Sara villeligge tynt an. Det var vel ikke det foreldrene hadde tenkt seg dade tok kontakt med meg.

Dette var Catch 22. Uansett hva jeg gjorde, ble det galt.Musikken lød ikke helt som før da jeg slo meg ned i godsto-

len for å høre gjennom høydepunktene før jeg sovnet. Låtenehadde fått en bitter ettersmak, som om Patti Smith selv skulleha grepet inn og tilført dem enda mer tristesse. Det virket somhun prøvde å si meg noe.

21

JAN

MEH

LUM

JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN

9 788292 526699

En natt plukker advokat Svend Foyn opp fire unge haikere på E-18. Dagen etter er en cd-boks borte fra bilen. Ett år senere blir han kontaktet av moren til en av haikerne. Hun har funnet Foyns cd-boks, men datteren hennes, Sara, snart tjue, er forsvunnet. En etter en blir haikerne rammet av tragedier. Snart befinner Foyn seg midt i et dødelig drama med spor som fører i mange retninger. Men hver gang en forklaring synes nær, blir de som vet noe plutselig tause – noen av dem for alltid.

Den siste dansen er en intens krim fra narkotikamiljøet: Om de som går til grunne i avhengighet og kriminalitet – og om nære slektninger som står hjelpeløse og ser på. Det er en svart beretning om kjærlighet, svik og pengebegjær, om stoffmisbruk og et forståelig behov for å ta loven i egne hender.

Den siste dansen er en frittstående fortelling og den sjette boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

Den siste dansen

Den siste dansen

EN

SVE

ND

FOY

N-R

OM

AN

JAN

M

EHLU

M

Den

siste dan

sen

«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.»

Dagsavisen

«Dette er råbarket krim med gjennomført rå samfunns- kritikk, skrevet for leselyst.»

Bergensavisen

«En kriminalroman av beste merke. Det er bare å lene seg tilbake i godstolen og slippe leselysten løs.»

Haugesunds Avis

«Han skriver ikke bare med hjernen, men også med hjertet.»

Stavanger Aftenblad

«Mehlum er en drivende god historieforteller, og han forteller gode historier.»

Halden Arbeiderblad

Den siste dansen.indd 1 25.04.2012 12:59:07