den andre siden av loven

Advokat Mickey Haller og LAPD-etterforsker Harry Bosch jager en brutal drapsmann – sammen!

Forsvarsadvokat Mickey Haller hadde aldri trodd at han skulle arbeide for påtalemyndigheten. Men det er før Jason Jessup, som har sittet 24 år i fengsel for et brutalt drap på en liten jente, får saken sin opp på nytt. Haller er overbevist om at Jessup er den skyldige, og han tar saken – på betingelse av at han får etterforsker Harry Bosch og sin tidligere kone Maggie McPherson med på laget. Snart er det uvanlige teamet på sporet av en drapsmann blottet for samvittighet.

Dette er den tredje boken i Michael Haller-serien. Den første, Loven i en Lincoln, kom ut i 2009 og er filmatisert med Matthew McConaughey i hovedrollen. Den andre, Utenfor loven, kom ut i 2010.

«DEN ANDRE SIDEN AV LOVEN, Connellys nye bok, kan være hans beste»

Los Angeles Times

«Fremragende» Chicago Tribune

MICHAEL CONNELLY (f. 1956) var tidligere en kjent og prisbelønnet kriminalreporter i LA Times. Han debuterte som forfatter i 1992 med The Black Echo. Connellys krim-romaner har solgt vanvittige 30 millioner eksemplarer verden over. Samtidig er han også en kritikerfavoritt. Bladet GQ utropte Michael Connelly til «Verdens beste krimfor-fatter» i novemberutgaven 2003.

Foto

Foto

© R

ober

t Dur

ell

MICHAEL CONNELLY

MICHAEL CONNELLY

DEN ANDRE SIDE AV LOVEN

DEN ANDRE SIDEN AV LOVEN

Om LOVEN I EN LINCOLN skrev avisene:

«En stjernekrim.» Terje Stemland, Aftenposten

«En overdådig thriller.» Jørn Lier Horst, KK

«En meget god (og godt oversatt) krim fra en veteran.» Kurt Hanssen, Dagbladet

«Michael Connelly har tilhørt elite- divisjonen av spenningsforfattere i

mange år. Med Loven i en Lincoln har han befestet sin posisjon.» Berit Kobro, VG

Om UTENFOR LOVEN skrev avisene:

«En av de beste thrillerne dette året.» Library Journal

«Michael Connelly beviser nok en gang at det ikke var tilfeldigheter som gjorde at GQ Magazine kåret ham til verdens beste krimforfatter. Romanen er proft oversatt av Stian Omland.»

Ola Hegdal, Dagens Næringsliv9 7 8 8 2 0 5 4 0 7 0 2 2

Originaltittel: The Reversal

Copyright © 2010 by Hieronymus, Inc.Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Første gang utgitt avLittle, Brown and Company 2010

This edition published by arrangement withLittle, Brown and Company, New York, NY, USA. All rights reserved

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6

Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt.Omslagsdesign: Koitz animation & graphics

Oversetter Stian Omland er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-40702-2

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 24629 (s . 4 av 395)Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 24. november 2011 - 8:46 (side 4 av 395)

NOT PRINT READY!

Michael Connelly

Den andre siden av loven

Oversatt fra engelsk avStian Omland


NOT PRINT READY!

DEL 1

Spissrotgang


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

En

Tirsdag 9. februar, 13.43

Sist jeg spiste på Water Grill satt jeg på den andre sidenav bordet for en klient som kaldblodig og kalkulert haddedrept kona si og elskeren hennes ved å skyte begge i ansik-tet. Han hadde ikke bare engasjert meg for å forsvare ham irettssaken, men for å få ham fullstendig renvasket og gjen-opprette hans gode navn og rykte. Denne gangen satt jeg tilbords med Gabriel Williams, delstatsadvokat i Los AngelesCounty.

Det var en frisk tidlig ettermiddag midtvinters. Jeg sattsammen med Williams og hans betrodde stabssjef – politiskerådgiver, med andre ord – Joe Ridell. Måltidet var avtalt til13.30, når de fleste av tinghusets advokater var trygt tilbakei strafferettsbygningen og delstatsadvokaten ikke risikerte åkringkaste sin flørt med en representant for mørkets krefter.Som betydde meg, Mickey Haller, de fortaptes forsvarer.

Water Grill var et fint sted å spise lunsj i sentrum. Godmat, hyggelig lokale, god avstand mellom bordene, så mankunne holde samtalen privat, og et vinkart det var vanskeligå matche noe sted i sentrum. Det var et sånt sted hvor manbeholdt dressjakka på og kelneren la en svart serviett i fan-get ditt så du slapp å gjøre det selv. De to anklagerne bestiltemartinier på skattebetalernes regning, og jeg holdt meg tildet gratis vannet restauranten serverte. Det tok Williams tostore slurker gin og én oliven før han la fram grunnen til atvi gjemte oss ved høylys dag.

«Mickey, jeg har et forslag til deg.»

9


NOT PRINT READY!

Jeg nikket. Ridell hadde allerede sagt såpass da han ringtesamme morgen for å avtale lunsjen. Jeg hadde takket ja tilmøtet, og så hadde jeg satt i gang en ringerunde i et for-søk på å få noen opplysninger om hva forslaget kunne gå utpå. Ikke engang den første ekskona mi, som var ansatt hosdelstatsadvokaten, visste hva som sto på.

«Fyr løs,» sa jeg. «Det er ikke hverdagskost at selveste del-statsadvokaten har et forslag å komme med. Jeg er ganskesikker på at det ikke gjelder noen av klientene mine – ingenav dem fortjener oppmerksomhet fra mannen på toppen. Ogjeg har uansett bare noen få saker for tiden – det er stille.»

«Ja, og du har rett,» sa Williams. «Det dreier seg ikke omnoen av klientene dine. Jeg har en sak jeg gjerne vil at duskal ta.»

Jeg nikket på nytt. Nå skjønte jeg det. Alle hater forsvars-advokater, til de trenger en selv. Jeg visste ikke om Williamshadde barn, men jeg antok at han hadde gjort hjemmelek-sene sine og kjente til at jeg ikke jobbet med ungdomssaker.Så da gjettet jeg at det måtte være kona hans. Sikkert hektetfor nasking eller fyllekjøring, noe han gjerne ville ha ordnetdiskret.

«Hvem er hektet?» spurte jeg.Williams så på Ridell og de utvekslet et smil.«Nei, det er ikke noe sånt,» sa Williams. «Forslaget er

som følger. Jeg vil gjerne gi deg en jobb, Mickey. Jeg vil atdu skal begynne å jobbe for delstatsadvokatens kontor.»

Jeg hadde hatt mange ideer skranglende rundt i hodet sidenRidell ringte, men å bli engasjert som anklager var ikke enav dem. Jeg hadde vært en svoren strafferettslig forsvarsad-vokat i over tjue år. I løpet av de årene hadde jeg utvikleten mistenksomhet og mistillit til anklagere og politifolk somkanskje ikke var på høyde med den gjengmedlemmene nedei Nickerson Gardens følte, men som i hvert fall var såpassat man skulle tro den ville gjøre det umulig for meg å sluttemeg til dem. Det var enkelt og greit – de ville aldri ha meg, ogjeg ville ikke ha dem. Med unntak av ekskona jeg nevnte, ogen halvbror som var etterforsker i LAPD, ville jeg ikke turt å

10


NOT PRINT READY!

snu ryggen til en eneste av dem. Spesielt ikke Williams. Hanvar politiker først og deretter anklager. Det gjorde ham endafarligere. Selv om han hadde vært anklager en kort periodei begynnelsen av den juridiske karrieren sin, hadde han værtborgerrettighetsadvokat i tjue år før han stilte til valg somDA som outsider, og ble stemt inn på en anti-politi- og anti-anklagerbølge. Fra det øyeblikket jeg fikk servietten i fanget,hadde jeg alle forsvarsverkene på plass.

«Jobbe for deg?» spurte jeg. «Som hva da?»«Som spesialanklager. I en enkeltsak. Jeg vil at du skal

føre Jason Jessup-saken.»Jeg betraktet ham uten å si noe. Først trodde jeg at jeg

kom til å le høyt. Dette var en eller annen slags omstende-lig spøk. Men så skjønte jeg at det ikke kunne være tilfellet.Men blir ikke invitert ut på Water Grill bare for at noen skalslå en spøk.

«Du vil at jeg skal føre saken mot Jessup? Så vidt jeg veter det ikke noen sak å føre. Det er så mange hull i den atden egner seg best som sil.»

Williams ristet på hodet på en måte som mest skulleoverbevise ham om noe, ikke meg.

«Neste tirsdag er årsdagen for drapet,» sa han. «Jeg hartil hensikt å kunngjøre at vi kommer til å stille Jessup forretten på nytt. Og jeg vil gjerne ha deg ved min side underpressekonferansen.»

Jeg lente meg tilbake på stolen og så på dem. Jeg har brukten god del av mitt voksne liv på å prøve å lese juryer, dom-mere, vitner og anklagere i rettssalen. Jeg tror jeg er blittganske flink til det. Men ved det bordet, på under en metersavstand, kunne jeg verken lese Williams eller makkeren hans.

Jason Jessup var en domfelt drapsmann som hadde sit-tet nesten 24 år i fengsel, fram til Californias høyesterett enmåned tidligere omgjorde dommen og sendte saken tilbaketil Los Angeles County, til enten ny rettssak eller avvisningav tiltalen. Omgjørelsen kom etter en to tiår lang juridiskkamp, som hovedsakelig var blitt utkjempet fra Jessups celleog med hans egen penn. Han hadde skrevet påkjæringer,

11


NOT PRINT READY!

begjæringer, anmodninger og alle tenkelige juridiske kravhan kunne lese seg til, men den selvutnevnte advokaten komingen vei hos det delstatlige eller føderale rettsapparatet, førhan vant oppmerksomheten til en advokatorganisasjon somhet Genetisk rettferdighet. De tok på seg saken hans og opp-nådde til slutt en begjæring om genetisk testing av sæd somble funnet på kjolen til barnet Jessup var blitt dømt for å hakvalt.

Jessup var blitt dømt før DNA-analyse ble tatt i bruk istraffesaker. Analysen som ble utført mange år senere visteat sæden på kjolen ikke kom fra Jessup, men fra en annen,ukjent person. Til tross for at rettsinstansene gjentatte gangerhadde bekreftet dommen til Jessup, var den nye opplysnin-gen tungen på vektskålen til den dømtes fordel. Delstatenshøyesterett la til grunn DNA-beviset og andre uoverens-stemmelser i tekniske bevis og i rettsreferatet, og omgjordedommen.

Det var omtrent alt jeg visste om Jessup-saken, og detvar stort sett informasjon jeg hadde fra avisartikler og ting-hussladder. Selv om jeg ikke hadde lest hele teksten fraHøyesterett, hadde jeg lest deler av den i Los Angeles Timesog visste at den var en sviende kjennelse som støttet mangeav de gamle påstandene til Jessup om egen uskyld, i til-legg til forsømmelser fra politiets og aktoratets side i saken.Som forsvarsadvokat kan jeg vel ikke si jeg var lei meg forat delstatsadvokatens kontor fikk gjennomgå i pressen etterkjennelsen. Men kan vel kalle det den underlegnes skade-fryd. Det spilte egentlig ingen rolle at det ikke var min sakeller at det nåværende regimet hos DA-en ikke hadde noemed saken fra 1986 å gjøre – forsvarssiden av skranken vin-ner så sjelden at det alltid vekker en slags felles begeistringnår andre lykkes og det etablerte blir nedkjempet.

Kjennelsen fra Høyesterett kom uka før, og satte dermedi gang en to måneders nedtelling før DA-en enten måtte fri-finne eller stille Jessup for retten på nytt. Det virket som detikke hadde gått en dag siden kjennelsen uten at Jessup haddevært på nyhetene. Han ga en rekke intervjuer per telefon

12


NOT PRINT READY!

og personlig i San Quentin, hvor han hevdet sin uskyld ogslengte i vei salver mot politiet og anklagerne som hadde sør-get for at han havnet der. Underveis i sine prøvelser haddehan fått støtte av flere Hollywood-kjendiser og idrettsprof-fer, og han hadde allerede reist et sivilt krav om erstatning forde mange, lange årene med urettmessig soning. I en tid hvormediesyklusene gikk døgnet rundt, hadde han til enhver tiden talerstol og brukte den til å opphøye seg selv til en slagsfolkehelt. Når han omsider slapp ut av fengselet, kom hanogså til å være kjendis.

Selv om jeg visste svært lite om sakens detaljer, hadde jeginntrykk av at han var en uskyldig mann som hadde værtutsatt for et kvart århundre med tortur, og som fortjente althan kunne få ut av det. Likevel visste jeg nok til å innse at sålenge DNA-beviset talte til Jessups fordel, var saken et taps-prosjekt, og at ideen om å stille Jessup for retten på nytt varen form for politisk selvpining som sannsynligvis ikke komfra to så drevne hoder som Williams’ og Ridells.

Med mindre …«Hva er det dere vet som jeg ikke vet?» spurte jeg. «Og

som Los Angeles Times ikke vet.»Williams smilte selvtilfreds og bøyde seg fram over bordet

for å gi meg svaret.«Det eneste Jessup fikk slått fast ved hjelp av Genetisk

rettferdighet er at hans DNA ikke var på offerets kjole,» sahan. «Som ansøker var det ikke hans ansvar å få slått fasthvem det faktisk kom fra.»

«Så da kjørte dere et søk mot databasene.»Williams nikket.«Det gjorde vi. Og vi fikk et treff.»Det kom ikke noe mer.«Ja vel, og hvem var det?»«Det kommer jeg ikke til å avsløre for deg med mindre du

påtar deg saken. Hvis ikke, må jeg sørge for at det holdeskonfidensielt. Men jeg vil gjerne si at jeg er av den overbevis-ning at våre funn legger til rette for en rettslig strategi somkan nøytralisere spørsmålet om DNA, slik at resten av saken

13


NOT PRINT READY!

– og bevisene – stort sett står som før. Det var ikke nødvendigmed DNA for å få ham dømt den første gangen. Vi kom-mer ikke til å trenge det nå heller. Som i 1986 mener vi atJessup er skyldig i denne forbrytelsen, og det ville være å for-sømme mine plikter å unnlate å straffeforfølge ham, uansetthvor god eller dårlig muligheten er for domfellelse, uavhen-gig av de potensielle politiske konsekvensene og publikumsoppfatning av saken.»

Han sa det som om han så rett i et kamera og ikke på meg.«Så hvorfor reiser du ikke sak mot ham?» spurte jeg.

«Hvorfor kommer du til meg? Du har tre hundre flinke advo-kater. Jeg kan komme på en som sitter fast oppe på VanNuys-kontoret som hadde tatt denne saken uten å blunke.Hvorfor spør du meg?»

«Fordi aktoratet i denne saken ikke kan komme fradelstatsadvokatens kontor. Du har sikkert lest eller hørtbeskyldningene. Denne saken er svertet, og det spiller ingenverdens rolle at ikke en eneste av advokatene mine jobbetfor oss den gangen. Jeg må likevel hente inn en utenfra, ensom er uavhengig, og som kan føre saken. En som –»

«Det er det dere har justisministerens kontor til,» sa jeg.«Trenger du en uavhengig sakfører, er det der du spør.»

Nå bare ertet jeg ham, og alle vi tre ved bordet visste det.Det var helt utenkelig at Gabriel Williams skulle komme tilå be delstatens justisminister om å bli med på saken. Detville vært å krysse politikkens demarkasjonslinje. I Californiable justisministeren valgt, ikke utnevnt, og hver eneste for-ståsegpåer i byen så stillingen som Williams’ neste stopp påveien til guvernørposten eller et annet høytliggende politiskplatå. Det siste Williams ville, var å gi en potensiell politiskrival en sak som kunne brukes mot ham, uansett hvor gam-mel den var. I politikken, i rettssalen, eller i livet generelt,gir du ikke motstanderen klubben han siden kan bruke til åslå deg i bakken med.

«Vi kommer ikke til å henvende oss til justis denne gan-gen,» sa Williams nøytralt. «Det er derfor jeg vil ha deg,Mickey. Du er en velkjent og respektert strafferettslig for-

14


NOT PRINT READY!

svarsadvokat. Jeg tror publikum kommer til å stole på at duvil kunne jobbe uavhengig i denne saken, og de vil derforstole på og akseptere den dommen du kommer til å sørgefor i saken.»

Mens jeg stirret på Williams, kom kelneren bort til bordetfor å ta imot bestillingen. Uten å bryte øyekontakten medmeg, ba Williams ham gå sin vei.

«Jeg har ikke fulgt så godt med på saken,» sa jeg. «Hvemer det som forsvarer Jessup? Jeg ville ha problemer med åmøte en kollega jeg kjenner godt.»

«Akkurat nå har han bare advokaten fra Genetisk rettfer-dighet og den sivile prosessføreren sin. Han har ikke engasjertnoen forsvarsadvokat, ganske enkelt fordi han regner medat vi kommer til å droppe hele saken.»

Jeg nikket. Da var et hinder til foreløpig ryddet unna.«Men han kommer til å få seg en overraskelse,» sa Wil-

liams. «Vi kommer til å hente ham ned hit og stille ham forretten på nytt. Han er skyldig, Mickey, og det er egentlig altdu trenger å vite. Den lille jenta er fortsatt like død, og deter det eneste en anklager trenger å vite. Ta saken. Gjør noefor folk her i byen og for deg selv. Hvem vet? Kanskje duliker det og får lyst til å fortsette. I så fall er det definitivt enmulighet vi kommer til å vurdere.»

Jeg senket blikket til linduken og tenkte på det siste hanhadde sagt. Et øyeblikk mante jeg ufrivillig fram bildet avat datteren min satt i en rettssal og så meg tale på vegne avpåtalemyndigheten i stedet for tiltalte. Williams fortsatte åsnakke, uten å være klar over at jeg allerede hadde tatt enavgjørelse.

«Jeg kan selvfølgelig ikke betale det vanlige honoraret ditt,men hvis du tar saken, gjetter jeg på at det ikke er på grunnav pengene. Jeg kan bidra med et kontor og en sekretær. Ogjeg kan sørge for alt du trenger av analyser og krimteknikk.Det aller beste av alle –»

«Jeg vil ikke ha noe kontor hos DA-en. Jeg må kunnejobbe uavhengig av det. Jeg må være fullstendig selvstyrt.Ingen flere lunsjer. Vi holder pressekonferansen, og så lar du

15


NOT PRINT READY!

meg være i fred. Jeg bestemmer hvordan jeg skal føre sakenvidere.»

«Greit. Bruk ditt eget kontor, så lenge du ikke lagrer bevisder. Og det er naturligvis du som tar avgjørelsene i saken.»

«Og hvis jeg tar den, så velger jeg bisitter og min egenetterforsker i Los Angeles-politiet. Folk jeg kan stole på.»

«Bisitter fra kontoret mitt, eller utenfra?»«Det må være en fra ditt kontor.»«Da antar jeg at du snakker om ekskona di?»«Det stemmer – hvis hun vil ha den. Og hvis vi på et eller

annet vis får til en dom, henter du henne ut av Van Nuysog plasserer henne i Grove forbrytelser i sentrum, hvor hunhører til.»

«Det er lettere sagt enn –»«Det inngår i avtalen. Ikke åpent for forhandling.»Williams kastet et blikk på Ridell, og jeg så den såkalte

assistenten nikke og gi sitt nesten umerkelige samtykke.«Ja vel,» sa Williams og snudde seg mot meg igjen. «Da

sier vi det vel slik. Vinner du, er hun med. Vi har en avtale.»Han rakte hånden over bordet og jeg tok den. Han smilte,

men det gjorde ikke jeg.«Mickey Haller for påtalemyndigheten,» sa han. «Det

høres slett ikke verst ut.»For påtalemyndigheten. Det burde ha gitt meg en god

følelse å skulle tale på vegne av folket. Det burde gitt megen følelse av at jeg var med på noe edelt og riktig. Men jegsatt bare med en sur følelse av at jeg hadde tråkket over eneller annen strek inni meg.

«Helt nydelig,» sa jeg.


NOT PRINT READY!

To

Fredag 12. februar, 10.00

Harry Bosch gikk bort til skranken i delstatsadvokatens kon-tor i 18. etasje i Strafferettsbygningen. Han oppga navnet sittog sa at han hadde en avtale klokken ti med delstatsadvokatGabriel Williams.

«Dere skal faktisk være i møterom A,» sa resepsjonistenetter å ha sett etter på en dataskjerm foran seg. «Gjennomden døra, ta til høyre og fortsett til enden av gangen. Tilhøyre på nytt, så har du møterom A til venstre. Det står pådøra. De venter på deg.»

Døra i panelveggen av tre bak henne summet, og Boschgikk inn, han lurte på hva det betydde at de ventet påham. Siden han hadde fått innkallingen fra DA-ens sekre-tær på ettermiddagen dagen før, hadde ikke Bosch klartå finne ut hva det gjaldt. Det var forventet at DA-enskontor holdt på hemmeligheter, men noen opplysningerlekket vanligvis ut likevel. Denne gangen hadde han ikkeengang visst før nå at møtet var med mer enn én per-son.

Bosch fulgte beskrivelsen, kom til en dør hvor det stoMØTEROM A, banket kort og hørte en kvinnestemme si:«Kom inn.»

Han gikk inn og så en kvinne sitte alene ved et bord medåtte stoler og med en masse dokumenter, mapper, bilderog en bærbar datamaskin foran seg. Han syntes hun virketkjent, men han visste ikke hvor han hadde henne fra. Hunvar tiltrekkende, med mørkt, bølget hår som en ramme rundt

17


NOT PRINT READY!

ansiktet. Hun hadde skarpe øyne som fulgte ham da hankom inn, og et hyggelig, nesten nysgjerrig smil. Som om hunvisste noe han ikke visste. Hun var kledd i den vanlige mari-neblå dressen til kvinnelige anklagere. Harry visste kanskjeikke hvor han hadde henne fra, men antok at hun var enassisterende DA.

«Etterforsker Bosch?»«Det er meg.»«Kom inn, slå deg ned.»Bosch dro fram en stol og satte seg midt imot henne. På

bordet så han et åstedsfoto av et barnelik i en åpen søppel-container. Det var en jente, og hun hadde blå kjole med langeermer. Hun var barføtt og lå på en haug med byggeplasskrotog annet søppel. Den hvite bildekanten var gulnet. Det varen gammel utskrift.

Kvinnen la en mappe over bildet, og så bød hun hamhånden.

«Jeg tror ikke vi har møttes før,» sa hun. «Jeg heter MaggieMcPherson.»

Bosch kjente igjen navnet, men kunne ikke huske hvorfraeller hvilken sak det gjaldt.

«Jeg er assisterende delstatsadvokat,» fortsatte hun, «ogjeg skal være medanklager i Jason Jessup-rettssaken. Hoved-anklager –»

«Jason Jessup?» spurte Bosch. «Har dere tenkt å stille hamfor retten på nytt?»

«Ja, det har vi. Vi kommer til å offentliggjøre det tiluka, og jeg må få be deg om å holde det hemmelig imellomtiden. Jeg beklager at hovedanklageren er sent ute tilmøtet –»

Døra gikk opp og Bosch snudde seg. Mickey Haller kominn i rommet. Bosch skvatt. Ikke fordi han ikke kjente igjenHaller. De var halvbrødre, og han kjente ham igjen meden gang. Men Haller på DA-ens kontor var et syn somikke helt stemte. Haller var forsvarsadvokat. Han passetomtrent like godt på DA-ens kontor som en katt passet i enhundekennel.

18


NOT PRINT READY!

«Jeg vet det,» sa Haller. «Du lurer på hva faen dette er fornoe.»

Med et smil gikk Haller bort til McPhersons side av bor-det og dro fram en stol. Da kom Bosch på hvor han haddeMcPhersons navn fra.

«Dere …» sa Bosch. «Dere har vært gift, ikke sant?»«Stemmer,» sa Haller. «Åtte herlige år.»«Og nå, nå er hun anklager i saken mot Jessup, og du

forsvarer ham? Er ikke det et habilitetsproblem?»Hallers smil ble et bredt glis.«Det ville vært et problem hvis vi hadde stått på hver vår

side, Harry. Men det gjør vi ikke. Vi er anklagere, begge to.Jeg er hovedanklager. Maggie er medanklager. Og vi vil hadeg som etterforsker.»

Bosch var totalt forvirret.«Vent nå litt. Du er ikke anklager. Dette stemmer –»«Jeg er utnevnt som uavhengig anklager, Harry. Alt er

etter boka. Jeg hadde ikke sittet her hvis det ikke var det. Viskal ta Jessup, og vi vil at du skal hjelpe oss.»

«Så vidt jeg har hørt er saken redningsløst fortapt. Medmindre dere mener at Jessup fikset DNA-prøven.»

«Nei, det mener vi ikke,» sa McPherson. «Vi har utførtvåre egne prøver og analyser. Resultatene hans stemmer.DNA-et på offerets kjole var ikke fra ham.»

«Men det betyr ikke at vi har tapt saken,» skyndte Hallerseg å tilføye.

Bosch så fra McPherson til Haller, og tilbake. Det varåpenbart at det var noe han ikke hadde fått med seg.

«Hvem sitt DNA var det da?»McPherson kastet et sideblikk bort på Haller før hun

svarte.«Stefaren hennes,» sa hun. «Han lever ikke lenger, men

vi mener at det finnes en forklaring på hvorfor sæden hansble funnet på stedatterens kjole.»

Haller bøyde seg alvorlig over bordet.«En forklaring som likevel gir oss muligheten til å få Jessup

dømt på nytt for drapet på jenta.»

19


NOT PRINT READY!

Bosch tenkte seg om et øyeblikk og så for seg sin egendatter. Han visste at det fantes former for ondskap i verdensom bare måtte stoppes, uansett hvor vanskelig det var. Enbarnemorder sto på toppen av den lista.

«Ja vel,» sa han. «Jeg er med.»


NOT PRINT READY!

Advokat Mickey Haller og LAPD-etterforsker Harry Bosch jager en brutal drapsmann – sammen!

Forsvarsadvokat Mickey Haller hadde aldri trodd at han skulle arbeide for påtalemyndigheten. Men det er før Jason Jessup, som har sittet 24 år i fengsel for et brutalt drap på en liten jente, får saken sin opp på nytt. Haller er overbevist om at Jessup er den skyldige, og han tar saken – på betingelse av at han får etterforsker Harry Bosch og sin tidligere kone Maggie McPherson med på laget. Snart er det uvanlige teamet på sporet av en drapsmann blottet for samvittighet.

Dette er den tredje boken i Michael Haller-serien. Den første, Loven i en Lincoln, kom ut i 2009 og er filmatisert med Matthew McConaughey i hovedrollen. Den andre, Utenfor loven, kom ut i 2010.

«DEN ANDRE SIDEN AV LOVEN, Connellys nye bok, kan være hans beste»

Los Angeles Times

«Fremragende» Chicago Tribune

MICHAEL CONNELLY (f. 1956) var tidligere en kjent og prisbelønnet kriminalreporter i LA Times. Han debuterte som forfatter i 1992 med The Black Echo. Connellys krim-romaner har solgt vanvittige 30 millioner eksemplarer verden over. Samtidig er han også en kritikerfavoritt. Bladet GQ utropte Michael Connelly til «Verdens beste krimfor-fatter» i novemberutgaven 2003.

Foto

Foto

© R

ober

t Dur

ell

MICHAEL CONNELLY

MICHAEL CONNELLY

DEN ANDRE SIDE AV LOVEN

DEN ANDRE SIDEN AV LOVEN

Om LOVEN I EN LINCOLN skrev avisene:

«En stjernekrim.» Terje Stemland, Aftenposten

«En overdådig thriller.» Jørn Lier Horst, KK

«En meget god (og godt oversatt) krim fra en veteran.» Kurt Hanssen, Dagbladet

«Michael Connelly har tilhørt elite- divisjonen av spenningsforfattere i

mange år. Med Loven i en Lincoln har han befestet sin posisjon.» Berit Kobro, VG

Om UTENFOR LOVEN skrev avisene:

«En av de beste thrillerne dette året.» Library Journal

«Michael Connelly beviser nok en gang at det ikke var tilfeldigheter som gjorde at GQ Magazine kåret ham til verdens beste krimforfatter. Romanen er proft oversatt av Stian Omland.»

Ola Hegdal, Dagens Næringsliv9 7 8 8 2 0 5 4 0 7 0 2 2

den andre siden av loven

Documents