bruce springsteen. den siste amerikaner

Bruce Springsteen– Den siste amerikaner

Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 1

HANS OLAV THYVOLD

Bruce Springsteen– Den siste amerikaner


© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.no

Omslagsdesign:

Satt med 11/16 pkt. Minion hos Valdres Trykk AS, Fagernes

Papir:

Printed in

2012

ISBN 978-82-03-


INNHOLD

Gå som en mann 11Venter på Columbus 19My father’s house 46Journalistene kommer! 66Born in the U.S.A. 84Etter opprøret 105Ramrod 133High Noon i Halden 164Blood Brothers 192Radiodager 215Et mirakel 258Sint, hvit fyr 270Dette landet 287En «gubbe» 30222.07. 320

Litteraturliste 340Diskografi 344


Gud hjelpe Bruce Springsteen når de bestemmer seg forat han ikke lenger er Gud, når han står ansikt til ansiktmed sin egen suksess og det å bli eldre og måtte levereigjen og igjen. De kommer til snu seg mot ham, og jeghåper han overlever det.

JOHN LENNON


The Boss har vært på dass.Bruce Springsteen kommer ut fra toalettet nede i gangen

mens han fortsatt fikler med beltespennen. Han får øye på megakkurat idet han er på vei inn i garderoben sin, og roper til meg:«Hey Hææns! Come on over!»

Den formelle invitasjonen lød på øl. «Har du tid til å ta en ølmed Bruce Springsteen etter konserten?»

«Hmm. La meg sjekke. Jo, jeg tror kanskje jeg skal klare å fåklemt inn en øl med Bruce Springsteen. Kan du be ham kjøpeFrydenlund?»


GÅ SOM EN MANN

Enda en av de gamle klassekameratene mine rusler, rakk så vidtå runde femti. Og så er vi her, tilbake i kirken der vi ble kon-firmert. De sier det er best å dø ung hvis du vil ha en noenlundestinn brakke til avskjedsshowet.

Denne kirken er stappfull, Torgeir hadde åpenbart fortsatt åvære et godt likt menneske også etter at vi var ferdige i skole-verket. I tillegg lot talerne meg forstå at han hadde vært en dyktigforretningsmann og en god, varm pappa. Om han tok vare på segselv, vet jeg ikke. Tror ikke det hadde så mye å si når det kom tilstykket. Han ble omtrent like gammel som sin far, og døde av densamme produksjonsfeilen.

Nest etter rockekonserter og kinobesøk er nok bisettelser denkulturopplevelsen jeg oftest har vært eksponert for de siste tjueåra. Død i alle varianter: mett av dage, revet bort ung, den lange,urettferdige sykdommen. Vidt forskjellige liv og skjebner, menlikevel stort sett det samme showet til slutt: en prest, blomster ogorgeltoner. Noen ord på vegne av familien. Noen ord på vegneav kollegene. Noen håndfuller jord på en kiste.

Musikk er det som gir bisettelser et snev av personlig iden-

11


titet. Jeg vanker riktignok lite i kristne miljøer, men jeg har tilgode å høre folk snakke om hvilke taler de vil ha i begravelsen.Hvilken musikk de vil ha, er derimot gjenstand for diskusjoner iselskapslivet og kose-enqueter i lørdagsavisa.

Mitt svar, bare så det er unnagjort:

1. Blind Willie Johnson: Dark was the night, cold was theground

2. Blind Willie Johnson: God don’t never change3. Blind Willie Johnson: You’re gonna need somebody onyour bond

Blues- og gospelmusikeren Blind Willie Johnson døde fattig ogelendig av en lungebetennelse han pådro seg da han sov undervåte aviser i ruinene av sitt nedbrente hus. Alene med en gitarlaget han noe av den mest sakrale musikken jeg kjenner, menhvorfor skulle jeg gi fyren carte blanche til å stjele showet i minegen avskjedsforestilling? Jeg har mine tungt ervervede grunner.Showbusiness-triks jeg har plukket opp fra flinke lærere. Foreksempel: «Folk husker deg bedre hvis du alltid kler deg likt.» Ogkanskje aller viktigst:

«Legg aldri igjen lommeboka i garderoben når du går påscenen.»

Spenning er kanskje ikke ordet, men de fleste begravelser tjenerpå at man ikke kjenner kjøreplanen. At du ikke kikker på pro-grammet du får utdelt av den profesjonelt triste begravelsesbyrå -mannen innenfor kirkedøra, men stapper det rett ned i lomma.Salmene kan man fake hvis man ikke kan dem, det er heldigvisblitt fullt ut akseptert å mime. Eller man kan sitte taus med et

12

BRUCE SPRINGSTEEN – DEN SISTE AMERIKANER


tolerant, humanistisk ansiktsuttrykk og føle seg prektig i sinvantro. Ingen lar seg krenke av min ateisme, og jeg får ha den ifred. Et norsk privilegium.

Jeg sitter ved siden av gamle lærer Jensen – sannsynligvismannen med legmannsrekord i begravelser i dette distriktet.Jensen går ikke bare i begravelsene til tidligere elever, han møterogså opp når foreldrene deres skal av gårde. En slags ansten dig -het som kanskje var vanlig en gang, men som er bemerkelses-verdig i dag. Hvorfor ble det slik? Når skjedde det? Hvorfor?

Som alltid når avdøde er på min egen alder, har jeg kryssetfingrene for at det ikke blir «Tears in Heaven» i dag. Muligensburde jeg heller foldet hendene. Men «Tears in Heaven» blir det,sikkert som amen i kjerka, fremført av en usynlig operasanger pågalleriet som spiller eller blir kompet på gitar med nylonstrenger.Jeg kan ikke se det fra her jeg sitter. Det er i Bekkelaget kirke sompå Rockefeller. Kommer du seint er det håpløst å finne en plassder du får med deg alt.

Problemet mitt med «Tears in Heaven» er en ettervirkningav at jeg lenge slet med en overdreven interesse for rock and roll.«Hei, jeg heter Hans-Olav, og jeg er rockmisbruker.» Tanta tilTorgeir der fremme, hun som så smått begynner å bli bisettelses-moden selv, klarer sikkert å nyte den vakre låta uten å se for segen fire år gammel guttunge som faller et tredvetalls etasjer motasfalten i New York City. Conor Clapton, sønnen til låtas opp-havsmann Eric Clapton.

Hadde noen sagt til oss da vi var tenåringer: Ser du den lang-håra junkien med siggen festet til gitaren – det er mannen somskal stå for musikken når dere skal begrave klassekamerater om40 år, ville jeg ledd. Rock var her og nå. I rocken handlet dødenom raske biler, dårlig vedlikeholdte flymaskiner, sterkt dop og

13

GÅ SOM EN MANN


svømmebassenger. Rock handlet ikke om å dø av å være voksen.Det var derfor den måtte nytes før det ble for sent.

Livet derimot, var evig.

Jeg husker plutselig noe om Torgeir som får meg til å glise bredtog upassende. Jeg må stogge meg for ikke å le. Sist jeg så Torgeirvar på klassegjenforeningen for et års tid siden, og da så han utslik vi alle så ut. Tynnere i håret, tjukkere om livet, men penere itøyet enn noensinne. Men denne forretningsmannen i skredder -sydd dress var det som i sin tid introduserte meg for tungrock.

Vi var 11–12 år gamle, og Jensen lot oss spille plater i tegne -timen mot at vi holdt kjeft. Terrorbalanse. Øystein Sunde, foreksempel, var bannlyst etter at han sang et rungende «svenske -faen», noe som fikk Jensen til å røske stifta av skiva – old schoolscratching – og holde en flammende appell mot tidens tarve lig -heter.

Jeg hadde med Beatles til tegnetimen. Ingen var overrasket.Månelandingen og The Beatles, det var stort sett alt jeg ville prateom. Jeg hadde sittet oppe hele natta og sett sendingen sammenmed farmor mens resten av huset lå og sov. Da det var over, sahun: «Ja, nu har jeg altså i løpet av mitt liv sett både det førstemenneske på månen, og den første bilen i Trondhjem.» Hun blestille en liten stund. «Men jeg holder nå fortsatt en knapp på denførste bilen i Trondhjem, ja.»

Jeg tenkte at kanskje er det slik at man liker ting bedre nårman er ung.

Jeg skulle bare ha visst.

Torgeir, derimot, den flinkeste, peneste, høfligste gutten i klas -sen, han overrasket.

14



Ut av høyttalerne veltet rasende trommer som fikk meg til åtro at platespilleren sto på feil hastighet, men straks vokalen kominn skjønte jeg at det var riktig. Det var så jævlig riktig, riktig påen helt annen måte enn The Beatles. Beatles var vakkert, Beatlesvar perfekt. Jeg var ikke vakker, jeg var ikke perfekt. Jeg var stygg,hyper og høyrøstet – akkurat som denne musikken.

Showtime again. Nylonstrengene dirrer i e-moll og jeg forsøkerå gjette hva som kommer. Ville satt pengene på Bjørn Eidsvågs«Eg ser», men i stedet overrasker Torgeir, en siste gang:

I come from down in the valleyWhere mister when you’re young

They bring you up to doLike your daddy done

«The River» hva faen? Bruce Springsteen, selvbestaltet «frafallenkatolikk med tre små hedninger hjemme», hvordan har han for-villet seg inn i en protestantisk kirke i et pent villastrøk i Norge?Det er naturligvis ingen grunn for meg til å bli overrasket over atBruce Springsteen har tatt jobb i samme begravelse som EricClapton, men i «The River» har ikke Gud engang en taus statist -rolle, og himmelen er bare et sted å oppbevare mørke skyer.

Den ansiktsløse sangeren oppe på galleriet gjør heldigvis ikkenoe forsøk på å imitere Springsteens dialekt eller fremføring, ogdermed er ikke «The River» lenger en rapport fra et desillusjonertUSA på vei inn i reaganismens tidsalder. Den klinger som var denfra Wales, med det samme gamle budskapet til Danny Boy: Lekenvarer ikke evig, gutt. Gruva kaller på deg som den kalte på far din.Gruva skal knekke deg, som den knekte far din.

15

GÅ SOM EN MANN


Rock and roll var ungdommens musikk. Den britiske sosiologenSimon Frith ga ut boka Sound Effects – The Sociology of Rock andRoll i 1982. Der skrev han blant annet at han «først og sistdefinerte pop som musikk for og fortrinnsvis av unge mennes -ker». Da jeg skrev til ham tredve år senere og spurte om han fort -satt så det slik, svarte Simon Frith:

– Nei.Så gammel er rocken blitt, at de eldste artistene har slitt ut

betegnelsen «Classic Rock», og for lengst er over i kategorien«Heritage». Når kommer dagen da liket skal bæres ut? Eller harbisettelsen for lengst funnet sted i stillhet?

I sitt hjemland er Bruce Springsteen foruten «Born in the U.S.A.»,best kjent for «Born to Run», en hyllest til den mytiske, ame-rikanske friheten, et ikon som nevnes sammen med romanenOn The Road og filmen Easy Rider. I Norge er signaturlåta hansderimot «The River», en resignert aksept av ansvar og alvor, medreferanser til fagforeningsarbeid så vel som fysisk og åndeligrenselse, en tekst som henter noe av melankolien sin fra detfaktum at den amerikanske økonomien ikke går så godt fortiden.

Man kan sikkert si noe dypsindig om kulturforskjeller påbasis av dette, noe om den skandinaviske drøm kontra den ame-rikanske, men når det kommer til stykket, er det kanskje ikkemer mystisk enn at «The River» er den av låtene til Bruce Spring -steen som ligner mest på noe Smokie kunne ha gjort, dette ban -det som gjennom snart 40 år har vært selve symbolet på«Norges venner», som har spilt på puber i England, men i idretts-haller i Norge. Et eller annet sted der inne, mellom akustiskegitarer og mer eller mindre hverdagslige tekster fremført med

16



sterk innlevelse – se der har vi kanskje knekket selveste Norges-venn-koden. Veien til de evige Momarker.

Bruce Springsteen har ikke bare solgt mange skiver i Norge,han har solgt mer her enn i noe annet land. Born in the U.S.A. eren av de største albumsuksessene i amerikansk historie, denstørste utgivelsen til USAs største plateselskap noensinne, menmarkedsandelen var langt høyere i Norge. We Shall Overcome– The Seeger Sessions (2006) hadde ti prosent av sitt samledeverdenssalg i Norge. Med samme appell over hele kloden villeskiva ha solgt 600 millioner eksemplarer. Men det gjorde denikke, for verken Pete Seeger eller Bruce Springsteen har noe navni Afrika, for eksempel.

Oftere enn noen annen artist jeg kan komme på, blir BruceSpringsteen omtalt som et speilbilde av sitt publikum: hvit, vest-lig og – med åra – voksen. For ikke å glemme: streit som en gym-lærer. At han blir ytterst populær i det hviteste landet i den vest-lige verden, attpåtil et land med høy gymlærertetthet, er medandre ord knapt noen gåte. Men hva slags bånd er det som harknyttet Springsteen og hans norske publikum sammen gjennomen mannsalder?

Ingen amerikansk rockestjerne kler den sosialdemokratiskeideen bedre enn Bruce Springsteen. I likhet med sin fan JensStoltenberg står han på skuldrene til giganter, med et budskapom de klassiske disiplinene frihet, likhet og brorskap.

Men bare en av dem har kjent arbeiderklassens smerte påkroppen. Jens ble spådd en fremtid som statsminister da han var18, Bruce ble ikke spådd noen fremtid i det hele tatt. Den enemåtte jukse og lyve for å slippe å delta i en meningsløs krig underfjerne himmelstrøk, den andre sender unge gutter til en menings -løs krig under fjerne himmelstrøk.

17

GÅ SOM EN MANN


Den dempede orgelmusikken er på plass igjen når kisten bæresut. Bak kisten går moren til Torgeir og barna hans. De er i denalderen jeg var i da rock and roll føltes som det eneste sanne ogrettferdige i verden. En identitet. I likhet med hvite middel -klasse gutter over hele Vesten fikk rock and roll meg til å føle megunik. Rock and roll var det som fikk oss til å tro at vi ikke villeende opp som fedrene våre.



VENTER PÅ COLUMBUS

Hvordan skal vi bekjempe noe vi liker?

I begynnelsen var han bare en sak i avisa, og knapt nok det.I 1973 er det ingen som på våre trakter legger merke til et debut-album som flopper i USA. Bruce Springsteen er en ikke-artist iNorge.

Men for de få norske journalistene som skriver om rock ogpop-musikk, blir Bruce Springsteen så smått et navn som dukkeropp her og der i de utenlandske musikkbladene, en artist somlater til å ha «lovende» som sitt varemerke. Det er egentlig slikeartister journalister elsker. Å skrive varmt om en ukjent outsidersom fortjener større oppmerksomhet, føles adskillig mergivende enn å bare være en stemme til i jubelbruset som omgirstore artisters lanseringer.

I et søk i Nasjonalbibliotekets database finner jeg:

«Springsteen har aldri hatt noen singlesuksesser, og siden NRKsjelden blar dypt i platebunkene, er sjansene små for at Springsteenskal slå an her til lands.»

«GS», Adresseavisa, 19. februar 1975.

19


Og:

Gerd Engelsrud:Styring og vern – arbeidsrett for kommuner og fylkeskommuner.Cappelen Akademisk ForlagOslo 2003

Det er nesten litt vakkert hvordan disse små linjene til sammenforteller en diger historie.

Hvis Adresseavisas journalist, «GS» (Gunnar Sand) i 1975kunne ha skuet inn i fremtiden og sett Gerd Engelsruds sikkertutmerkede bok, ville erkjennelsene hans sannsynligvis vært at

a) Bruce Springsteen har på ett eller annet tidspunkt klart åslå igjennom i Norge likevel, hvilken ifølge «GS»s hypotese fra’75 kunne tyde på at

b) NRK-monopolet var brutt. Mest overrasket tror jeg kan -skje den gode «GS» hadde blitt over at

c) en amerikansk rocker hadde funnet veien til en bok omnorsk arbeidsrett.

Seier’n er vår

1. mai 1975 opplever den ytterste norske venstresiden i ChateauNeuf i Oslo et symbolsk høydepunkt. Det er Hoola BandoolaBand som spiller, bandet til Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius somer flaggskipet for den alternative musikkbevegelsen i Skandi -navia. Like sterkt som ABBA det siste året har symbolisert altsom er galt med pop og rock i venstreideologenes øyne, harHoola Bandoola Band representert den politisk korrekte vei,

20



med svenskspråklige, tydelig bevisstgjorte tekster og en bredmusikalsk forankring i folkelig musikk, enten du kalte den jazz,visesang eller rock. Det hele hadde vært til å flire av hvis det ikkehadde vært for at Hoola Bandoola Band var et glimrende bandsom fremførte glimrende låter.

I Chateu Neuf er de kommet til sine egne, og det på selvestearbeidernes dag. De fleste i salen er riktignok ikke arbeidere,men studenter som har mer eller mindre dårlig samvittighet forat de studerer i stedet for å selvproletarisere seg, samt en ogannen selvproletarisert som angrer på at han hoppet av studiene.Alle som én er de barn av foreldre som opplevde den tyskeokkupasjonen. Fortellingen om krigsårene møter deg overalt isamfunnet, og krigens seierherrer styrer Norge, etter venstre -sidens mening som en husmannsstat underlagt storgården USA.Den radikale venstresiden springer faktisk ut av Norges forholdtil USA, med NATO-medlemskapet i 1949 som ground zero, ogder går den store skillelinja 30 år etter at krigen er over, bådepolitisk og generasjonsmessig. Høyresiden, også den delen avden som befinner seg i Arbeiderpartiet, mener vi har USA åtakke for at vi i det hele tatt er en fri nasjon, så når studentaktivis-tene på 60- og 70-tallet gjør USA til sin hovedfiende, vekker detbrede og sterke følelser i det norske folkedypet.

Hoola Bandoola Band leverer så det suser. Til denne typenmusikk, hvor det er like greit å sitte, er storsalen i Chateau Neufperfekt. Alternativet på 70-tallet var å danse så det så ut som omdu hadde spist noe narkotika du ikke tålte. Når artistene vet åutnytte amfiet, kan det oppstå en helt egen enhet mellom sal ogscene, og Hoola Bandoola Band har spilt i auditorier før. Det blirenda mer perfekt.

21

VENTER PÅ COLUMBUS


En kar som åpenbart ikke hører hjemme i bandet, går inn påscenen, griper mikrofonen og roper:

– Saigon har falt!Jubelen står i taket. Folk omfavner hverandre. Noen gråter,

mens andre, som betrakter gledestårer som småborgerlig føleri,holder på den revolusjonært korrekte avmåltheten. Vietnam-krigsmotstanderne har fått sin frigjøringsdag å feire, de også.

Saken er vunnet. Amerikanerne er ute av Vietnam, og i kveldføles det som om kampen mot imperialistene ikke bare blevunnet i Indokinas jungler, men i fakkeltog til Den amerikanskeambassade på Drammensveien. Krigen hadde engasjert bredt iNorge, om enn ikke så bredt som i Sverige, der statsministerPalme selv gikk i demonstrasjonstog til den amerikanske ambas-saden, og amerikanske desertører fikk innvilget politisk asyl.Demonstrasjoner mot «USAs imperialisme» endte tidvis i hånd -gemeng, og selv dannede Høyre-folk kunne te seg som pøbler imøtet med politisk norsk kunst som støttet det nordvietnam-esiske folk, til dels av oppriktig engasjement, til dels på pur anti-amerikansk faen.

Nå var det ikke lenger mer å krangle om. Tre år etter at dennorske venstresiden innkasserte seieren i folkeavstemningen omEF-medlemskap i 1972, var også den største utenrikspolitiskefanesaken vunnet. Jeg har hørt folk som var der, mimre omdenne kvelden. «Uvirkelig», sier de. Det var en aften som i segselv kunne få deg til å tro at musikk kan stanse kriger – og såkom mer det inn en fyr og sier at krigen er over.

Kanskje var det noen i salen som spurte seg hva som skjeretter at et høydepunkt er nådd. Som Oscar Wilde sa: Når Herrenvil straffe oss, hører han våre bønner.

22



I skyggen av Svensson

Da jeg vokste opp, var det et vanlig munnhell å si at Norge lå femår bak Sverige. Når det gjaldt platemarkedet, virket avstandenenda større. Alle de store internasjonale plateselskapene eta -blerte seg i Stockholm før de slo rot i Oslo. Utgivelsespolitikkenskulle i utgangspunktet være den samme, en kombinasjon avmoderselskapets utenlandske suksesser, og en katalog av nasjo -nale artister, men forskjellen i størrelse på de to markedenegjorde at det var forbundet med omtrent dobbelt så stor risiko åsatse på nasjonale utgivelser i Norge. Det var da heller ikke stortå satse på.

I de fleste markeder diskuteres det jevnlig om rocken er død.Slik har det alltid vært, siden før Elvis slo gjennom, faktisk.Allerede høsten 1955 kunne det amerikanske underholdnings-bransjebladet Variety melde at rock and roll, denne farsottensom hørte hjemme på bondelandet sydpå, nå endelig var over, ogslik har det fortsatt. Norge, derimot, er det eneste landet jeg vetom hvor man krangler om når rocken begynte. Sist den debattenraste, var da Håkon Moslet, daværende musikksjef i NRK P3,friskt hevdet at det ikke fantes god norsk popmusikk før 1985.Moslet henla begivenheten til a-has gjennombrudd, somriktignok er det viktigste vannskillet i norsk populærmusikkshistorie, men påstanden tjener egentlig ingen annen hensikt ennå røpe hvor gammel Håkon Moslet er, sånn omtrent. Det er detsamme med påstandene om rockens død: Si meg når du even -tuelt mener den inntraff, og jeg skal si deg omtrent hvor gammeldu er.

23


«‘The Golden Age of Rock and Roll’ er alltid her og nå.» Dette eren slik påstand rockejournalister diskuterer. Grovt sett finnes detbare to skoler. De som er enige i påstanden på den ene side, ogpå den andre de gjerne litt tilårskomne journalistene som menerdet ikke har skjedd noe som helst innen rocken siden 1969, 1971,1973, eller hvilket år de nå velger seg. Selv sverger jeg til at dendårligste rocken er her og nå – det er først i ettertid den skinner.I dag er 70-tallet regnet som selve gullalderen for rocken, mensannheten er at på 70-tallet, i alle fall frem til punk-bølgen kom,var det opplest og vedtatt at alt var så mye bedre på 60-tallet.

Norge var unntaket. Intet menneske med hørselen inntaktkunne hevde annet enn at norsk 60-tallsrock var uegnet til åvekke nostalgi på 70-tallet. Svenskene hadde drøssevis med band,men de hadde også en infrastruktur det var mulig å bygge etmarked på. Norske musikere snakket med sjalusi og lengsel omde svenske folkparkarna, utendørsscener spredd over hele lan -det, der alt fra Povel Ramel til The Who ble presentert for etbredt publikum. Svenske rockeband som maktet å klore seg opppå et minimum av nivå – det besto gjerne i å ha utgitt en singel– fikk tilgang til et profesjonelt styrt marked, og et publikumderes norske kolleger ikke ante hvor de skulle lete etter. Et publi -kum som var halvparten så stort som det svenske.

De viktigste artistene i Norge ved overgangen mellom 60- og70-tallet, var visesangere. Enslige menn med gitar og tekster somfortrinnsvis måtte holde mål som poesi. Nesten alle hadde devært innom et band på veien, men både Ole Paus, Øystein Sundeog Knutsen og Ludvigsen, for å nevne noen, hadde delvis pågrunn av trender, men også fordi det simpelthen var for dyrt åturnere med fullt band i Norge, valgte å slå seg frem som selv-akkompagnerende soloartister.

24



Rikets tilstand

Så la oss ta en kjapp titt på hvordan det sto til på de norske hit -listene omtrent på den tiden Bruce Springsteen ble etterlyst iAdresseavisa. På toppen av VG-lista for uke 7 1975 troner for-uten den greske fettsjarmøren Demis Roussos, Bob Dylan, DeepPurple, Queen, Elvis Presley, Eric Clapton og Elton John, skiversom selger godt i alle internasjonale markeder denne vinteren.

Av de 20 bestselgende platene er kun fire norske, og ingen avdem kan med den beste vilje karakteriseres som rockeskiver:Inger Lise Rypdal, Hans Petter Hansen, og ikke minst den førsteskiva i Frem fra Glemselen-serien, gamle norske skillingsvisersom viste seg å ha et enormt publikum resten av tiåret og vel sådet.

Først på begynnelsen av 70-tallet kom det så smått norskerockeband som holdt høy, internasjonal kvalitet, som Prudence,Junipher Greene og Popol Vuh/Ace, men det var liten eller ingennorsk identitet i musikken. Uttrykket «bra til å være norsk» varstående, og snarere enn å etterspørre en rockemusikk med ennorsk identitet, var det om å gjøre å sammenligne alt med detsom kom utenfra.

Uten å etablere seg i hjemlandet først ville norsk rock straksut og fly til utlandet. Det var en fornuftig taktikk for det enkelteband – noe a-ha er beviset på – men som uttrykk for en norskvirkelighetsforståelse var den norske rocken anno 1972 stort settubrukelig. Men noe var i ferd med å skje. I 1973 kom festival -kulturen til Norge i form av Ragnarock-festivalen i Holmen -kollen, og en legendarisk konsert med Frank Zappa and TheMothers of Invention på Kalvøya. Zappa var akseptert blantraddisen på grunn av sine ironiske, samfunnsrefsende tekster.

25


Han ble holdt for å være litt «alternativ», og hans store publikumi Europa så på ham som en kritiker av det amerikanske samfun -net, uten å se at Zappa gjorde narr av alle, inklusive sitt egetpubli kum.

Svenskene hadde en vital rockescene med store suksessersom ofte ble suksesser i Norge også, men hos oss var det magertbåde på plate og på scene i forhold. Og ettersom svenskenefaktisk hadde en kommersiell plateindustri å gjøre opprør mot,fikk svenskene også på beina en sterk alternativ musikkbevegelsesom på den ene siden var politisert og radikalisert, men somsamtidig håndterte og kjente bransjen den opererte i.

Men som kjent, «allt är politik i Norge», som den svenskesosialdemokraten Bjørn Rosengren gjorde skandale ved heltkorrekt å påpeke. Allerede før det alternative norske musikk-miljøet hadde etablert seg, var det splittet etter politiske skille -linjer. Rock var først og fremst et politisk våpen, mente den enesiden, mens den andre hevdet at rock først og fremst var musikk.Og så var det selvfølgelig de som mente at rock var opium forunge folk og burde bekjempes.

En konsert etter svensk forbilde skulle gjøre den allerederaknende bevegelsen i Norge kjent, men i motsetning til naboenesørget man for eksempel ikke for å ta opp begivenheten (forklartmed at leie av mobilt opptaksutstyr i Norge sant nok var uhorve -lig dyrt), eller dokumentere den på film. Den svenske innspil-lingen fra Fästen på gjärdet var i likhet med Woodstock-sound -tracket en skive som fikk deg til å føle at du var gått glipp av noestort, og at det ikke måtte skje igjen. Den norske konserten blederimot bare en hyggelig stund for den fremmøtte menigheten.Som en kilde sa til meg: «Det var som å skyte porno uten å hafilm i kameraet.»

26



Marx goes showbiz

Den marxist-leninistiske rørsla hadde med stort hell startet sitt egetbokforlag, Oktober, så det å gå videre inn i kulturindustrien virketlogisk. Behovet var der, utgivelsespolitikken til de ledende norskeplateselskapene begunstiget ikke artister med noe på hjertet, detvar en konklusjon som ble trukket ikke bare av venstresiden, menogså blant unge kristne musikkinteresserte, som så seg nødt til åstarte sitt eget plateselskap, Kirkelig Kulturverksted, i 1974.

Plateselskapet MAI så dagens lys året før. På denne tidendukket det stadig opp nye, uavhengige plateselskaper i hele denfrie verden. I England utvidet platebutikkeieren Richard Bran -son geskjeften med å starte Virgin Records, som straks ble envanvittig suksess takket være en eneste utgivelse: Mike OldfieldsTubular Bells. Her hjemme var det MAI som straks gjordestoreslem, med et band som hadde opptrådt på diverse ml-arrangementer: Vømmøl Spellemanslag. Debutskiva Vømlingenble en megasuksess som tok alle – ikke minst det nystartedeplate selskapet – på senga.

Historiene om de ideologiske motsetningene og diskusjo -nene i Plateselskapet MAI er et kapittel for seg, men det får blien annen bok. Såpass galt var det at man for eksempel slet meden evig diskusjon om hvordan man politisk korrekt burde for-holde seg til instrumentalmusikk med innslag av jazz.

Et problem for de som ønsket seg en alternativ musikkbeveg-else, var mangelen på et talerør. Det ble gjort flere forsøk på åetablere et blad om norsk musikk, men når diskusjonene handletom noe så konkret som en trykksak, ble de enda mer opp-rivende. «Borgerpressa» kunne man ikke regne med når detgjaldt å presentere alternativ norsk rock, i den grad den i det hele

27


tatt skrev om rock, ettersom den jo bare gikk storkapitalen – her-under de internasjonale plateselskapene – sitt ærend.

Jazz hadde langt bedre kår enn rock både i NRK, i avisene oghos plateselskapene. Mange av aktørene i musikkbransjen varkom met inn i den via jazzen, og som jazz-entusiasten HaraldHeide-Steen jr. så glimrende beskrev i sin selvbiografi, kunne deikke for sitt bare liv fatte vitsen med rock and roll. «HeartbeakHotel» med Elvis Presley? Nei, ikke interessant for det norskemarkedet, mente jazz-folkene som vurderte spørsmålet. Heide-Steen skrev at om han noen gang kom til Memphis, ville ha tadrosje til Graceland bare for å kunne be sjåføren sette opp fartennår de kjørte forbi.

Debatten som aldri tok slutt

I 1974 fikk Norge etter noen famlende forsøk tidsskriftet VårMusikk, «et forum for, og et redskap for den ikke-kommersiellemusikkbevegelsen i Norge og andre land». Vår Musikk var etblad der oppriktige musikknerder og revolusjonære drømmeremøttes til redaksjonelle krangler under redaktør Tor Marcussen,en mann som kledde begge hattene, og dessuten hadde vist athan kunne skrive om musikk, blant annet i Profil og i Dagbladetnår han ikke sto bak disken hos Vinmonopolet.

Uenighetene satte sitt preg på spaltene også. For hva skulleVår Musikk egentlig være? Akkurat dét var en debatt som aldritok slutt i løpet av bladets relativt korte levetid. En leser går foreksempel i strupen på redaktøren fordi det skrives for mye i VårMusikk om de samme kommersielle artistene som borgerpressaskriver om. Og hvilke kommersielle artister er det han ergrer seg

28



bruce springsteen. den siste amerikaner

Documents