backwords - process

Prosess 1

PROSESS

BAKLENGS andre magasin er om de tre designstudentene Petter Utengen, Morten Nordsveen og Magnus Wittersø̀ s historie om å finne igjen motivasjonen, handler om prosess. Det forteller om den perioden der gutta fant gløden, arbeidsmetoden og veien ut av demotivasjonen. Det var i denne delen av prosjektet at svarene begynte å komme og gutta forstodhvilken rolle de hadde og at de var 33,3 prosent av en trio. Humor, vennskap og tillit ble viktigere i denne delen som har fått navnet PROSESS.

LEDER

Tekst, foto og layout avMorten Nordsveen, Magnus Eggerdink Wittersø & Petter Kjøs utengenAnsvarlig utgiver Nordsveen, Wittersø & Utengen

BAKLENGS tar ansvar for at alt materiell, tekster og bilder ikke er bestillt.Vi har nemlig gjort alt selv.Kopiering av artikler, bilder og illustrasjoner uten skriftlig godkjenning er forbudt.

[email protected]

Trykket hos Copycat avd. Helsfyr.

STØY

FRUSTRASJON

EPLE-Q

EN NY START

SETTE SPOR

INNHOLD4

8

10

12

22

Prosess4

Hver eneste dag blir vi bombardert av ulike inntrykk,

enten det er reklame, samtaler, inspirasjon, eller hendelser i livet. Men når går dette fra å være noe du observerer, tenker, eller kanskje reflekterer over, til å bli en plagsom overstimulering?

For mange, kanskje spesielt for folk i kreative yrker kan dette ofte bli et problem, når du får for

STØYmange inntrykk, og glemmer ditt eget. Når sansene dine og din tillit til deg selv svekkes så mye at du ikke lenger vet hvem du er. Hvordan dine egne uttrykksmåter var, og ikke minst hvordan du skal få de tilbake. I en slik frenetisk hunger etter å få noe ned på papiret, er det kanskje ikke så dumt å isolere seg selv totalt fra sine vanlige miljøer, inntrykk og muligheter for nettopp å oppdage nye?

Støy

Prosess 5Støy

del frustrasjonDet er så utrolig godt å rope

ut hvor lei man er av og til. Fortelle hvor frustrert man er

over tingenes tilstand, men det aller beste er å gjøre det

sammen med andre.

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN

del frustrasjon Du er demotivert og lei. Frustrasjonen tar overhånd og du kommer ikke videre. Det er en veldig

vanlig reaksjon og det skjer med de fleste av oss av og til. Så hvordan kan vi endre tankemønsteret. Få ut frustrasjonen så vi se de løsningen vi tidligere var så blinde for. Skrik, gjerne til en kompis som er villig til å lytte. Fortell hvor utrolig kjipt alt er og hvor forbannet du er på alle og enhver.Der er kanskje den eneste mulighet for å få ro. Hvis ikke kommer du kanskje til å gå rundt å surve og klare for alltid. Da kan du jo selv tenke deg hvor løsning orientert du blir. Du blir komplett blind for alle løsninger, du blir ideløs og grinete og ikke den beste samarbeidspartner. Så endre tankemønsteret ditt for frustrasjon kan ødelegge oss alle. Det er så viktig å lett på det utholdige presset. Så finn en kompis å skrik litt til hverandre.

Prosess10 Eple-Q

Prosess 11

nytt, må man finne noe som ingen har sett før.Du klarer ikke tvinge deg selv til å tenke selv med så mange hjelpemidler. Løsningene er ofte nærmere enn du tror. Så neste gang du skal igjennom en kreativ prosess, legg fra deg macen, kom deg bort fra internett og støy. Ta fram en blyant og noen ark og hent inspirasjonen fra deg selv. Du vil bli overasket over hvor utrolig mye mer produktiv du blir og hvor lett ideene kommer. Så, etter at du har hentet det du trenger og fått en idé, først da mener vi macen er et nyttig virkemiddel. Da kan man hente inn skissene sine og kryssjekke det man har funnet ut. Og det å se ting bli levende på skjermen fordi du har vært ut funnet det er virkelig magi. Så kjære mac, det er virkelig ikke deg, det bare det at du ikke alltid har noe å tilby meg. Noen ganger er det man skaffer ute i det fri så utrolig mye bedre.

Som designer er en mac noe av det beste verktøyet man kan få, men man må ikke glemme at det

fortsatt bare er et verktøy. Designet og utrykket skapes ikke innenfor 17” og en matt skjerm. Det skapes der ute, igjennom inntrykk og ideskaping. Og de gode i ideene kommer igjennom samarbeid med andre og en god prosess. Macen er bare et hjelpemiddel. Vi glemmer ofte det. Vi glemmer at det er hjernen som skaper, ikke photoshop og illustrator. Så legg fra deg macen, gå ut, hør på lydene og se på fargene. Det skjer så mye der ute som verken wikipedia eller google kan gjennskape. Man trenger ikke sitte i timevis å søke etter store nok bilder. Der ute er alt høyoppløselig. I de minst motiverende timene blir man ofte blind for slikt. Man tror at den lettvinte løsningen er den beste. At å lese om noe på wikipedia er det samme som å se og oppleve det. Man glemmer at ordene og utrykkene man er ute etter kun finnes der ute. Og det viktigste av alt. Det finnes ikke noe nytt på internett. For å skape noe

EPLE-QDet er ikke deg, det er meg. Du er flott og

alt, men jeg trenger tid for meg selv. Jeg trenger å hente inspirasjon fra andre.

Jeg må ut i verden.


Eple-Q

Prosess12

PROSESSEN3 designstudenter la fra seg alt for å finne igjen gløden for faget sitt.

De delte frustrasjon, fant igjen motivasjonen og lærte om hvordan de

kunne hente maksimalt ut av seg selv og dem de jobber sammen med.


Prosessen

Prosess 13

Lyden inne på Cafe sør er myk og god mot ørene der jeg setter meg ned sammen med min gode venn og

studiekamerat Morten Nordsveen. Aromaen fra den mørkbrente indiske kaffen slår i mot oss og roer sjelen. Praten i dag går i hvordan psyken har vært i det siste. Ikke generelt, men i forhold til de siste månedenes studier. Vi var lei begge to og det var på tide å snakke litt om det. ”Jeg kjenner meg bare tom for tiden”, var en strofe vi begge kunne stå inne for. Vi tenkte tilbake til den tiden da vi startet utdanningen som designere og hvordan motivasjonen hadde vært. Vi skulle bli best og ingenting kunne stoppe oss. Allikevel noen år etter var vi lei, vi følte at vi ikke klarte å utrykke de personene vi var i arbeidene våre og vi var rett og slett lite motiverte for å gjøre noe med det. Hva hadde skjedd med de to designerne som ikke snakket om annet en design og kreativitet. De som alltid hadde en ny idé og som elsket å spinne på de til den absolutt galskap? Svarene kom flittig, men uansett hvor gode de var, løste de ingenting. Vi var fortsatt like demotiverte og sjansen for at noen av oss kom til å levere noe som vi kunne være

stolte av svinnet sakte bort. Det var i dette øyeblikket, kanskje det vi kan se tilbake på som sannhetens time at et glimt av håp slo innover meg. Prosjektet mitt til nå hadde handlet om de forskjellige mennesketypene og forskjellene i Norge under tittelen ”det Norske folk”. Det hadde vært en ide jeg lenge hadde trodd på, men som jeg ikke klarte å motiveres for å jobbe med. Hvorfor? Kanskje det er viktigere å finne ut av meg selv som designer, hva som motiverer og demotiverer og ikke minst hva som inspirerer meg til å skape. Jeg luftet ideen for Morten, som alltid kom med kjappe tilbakemeldinger. Han er en videreutivikler tenkte jeg.

Jeg bestemte meg der og da. Dette er jeg motivert for og da må jeg bare kjøre på. Jeg har liten tid, men det må da

være verdt det. Et prosjekt som kartlegger en designers vei mot å finne tilbake. Vi forlot kafeen og jeg ønsket Morten lykke til. Han skulle til Trysil og jeg kom ikke til å se noe mer til han før nærmere innlevering.

04.30 AM CHANGING THE WORLDDet skulle gå 24 timer før neste gjennombrudd i selvrealiseringen kom. Jeg hadde vært ute med en gammel kompis, da jeg fikk en melding av en annen god venn og kollega, nemlig Magnus Wittersø. Han sendte med en melding og lurte på om jeg skulle ta turen bort til han for en aldri så liten etterfest. Jeg kjente jeg var sliten, men ønsket om å ta en prat om dette prosjektet var sterkere. Så 01.00 natt til søndag satt jeg meg i en taxi mot Bislett. Det skulle ikke ta lang tid før også vi var inne i en dyp (så dypt man kommer en lørdagsnatt) samtale om livet, studiene og ønsket om å levere noe nytt og fantastisk.

“JEG ER SÅ SULTEN PETTER”Det er et sitat jeg virkelig har fått på netthinnen etter denne nattet. For det var helt tydelig at Magnus var akkurat det. Sulten på noe mer, sulten på å levere noe annerledes og noe som virkelig utrykker noe. Han var også lei av å være demotivert og ikke minst det å ikke forstå hva som hadde fått gløden til å forsvinne.

ProsessProsessen 13

Jeg begynte å fortelle om prosjektet og da skjedde det noe helt spesielt. Det skjedde noe med oss begge

som fikk oss til å forstå at dette ikke var noe jeg skulle gjøre alene. Vi måtte gjøre dette sammen. Vi måtte skape. Klokken var allerede tidlig på morgenen og vi vet alle hvordan slike samtaler pleier å være, men allikevel visste vi at dette skulle gjøres og at ingen av oss kom til å jobbe mer med magasinene vi hadde begynt med.Men det var en brikke til vi trengte. Morten Nordsveen. Han var i Trysil og hadde allerede kommet godt i gang med sitt eget prosjekt. Alikevel bestemte vi oss.Vi drar til Trysil mandag morgen.

NESTE STOPP, MOTIVASJON.Mandag morgen ringte det i dørtelefonen. Jeg røsket med meg baggene, Macen og kameraet og løp ut i gaten der magnus satt klar i bilen. Vi hadde en 3 timers biltur foran som ingen av oss egentlig visste hvor vil ende. Morten hadde så vidt fått gitt beskjed til om at vi kom, men noe mer hadde vi ikke fortalt.Jeg tror vi begge kjente en blanding av glede og undring da Audien rullet ut av trafikkerte Oslo og sakte, men sikkert beveget seg inn i et landskap av grantrær og snø. Jeg kjente en stillhet som jeg ikke hadde følt på lenge og ikke minst. Jeg følte meg gira og motivert. Vi snakket litt i bilen om hvordan magasinet skulle forløpe seg. Det skulle handle om det å være demotivert og prosessen mot det og bli motivert. Noe som kom til å berike oss mer enn vi ante.

TILLITVi møtte Morten i Trysil hjemme hos foreldrene hans, planen var å reise til hytta hans ved Osensjøen, men først skulle vi ta en kjapp kaffe. Både jeg og Magnus var utrolig spente nå. Morten var den siste brikken i puslespillet, men det å be noen forkaste et prosjekt han hadde drevet med over en lang periode for å blir med oss på grunnlag av en enkel ide vil egentlig være noe de fleste ville se på som galskap, men Morten sa noe under denne samtalen som fikk både meg og Magnus til å forstå at den siste brikken falt på plass. ”jeg føler jeg har mistet den person jeg er som designer, jeg har mistet evnen til å utrykke min egne stil”De ordene fikk oss alle tre til å virkelig tenke, det var så mye sannhet i den setningen. Med dette forkastet Morten et mange ukers prosjekt for å følge en ide og en drøm om å skape noe annerledes. Om det var tilliten til sine venner, eller hans egen frustrasjon som endelig fikk et form for håp vet jeg ikke, men 20 minutter senere var vi alle på vei til hytta og det som skulle blir tidenes selvrealisering. Morten var nå i samme transe som oss andre og for første gang på veldig lenge var vi alle fylt av en glød og en lidenskap rundt faget som virkelig var noe helt for seg selv. Vi hadde allerede glemt de gamle prosjektene og samtalene gikk høyrøstet om vårt nyfødte barn. Nå skulle vi skape noe nytt og eget, noe som ble grunntanken til det vi kom fram til.

3 MAGASINERVi skulle lage 3 magasiner og alt skulle gjøres slik at det fulgte studieplaner. Det første magasinet skulle handle om slik vi hadde hatt det de siste månedene. Det skulle handle om det å var demotivert og lei.Magasin 2 skulle handle om prosess. Vi skulle finne ut hvordan vi reagerer på diverse virkemidler og hva som gjør at vi enten blir demotiverte eller motiverte for å skape noe helt nytt.

Det siste magasinet skulle være resultatet av prosessen. Det som kom ut av det. Men det viktigste av alt. Hvert magasin skulle lages i det stemningsleiet som det selv skulle utrykke. Magasin 2 skulle for eksempel ikke jobbes med før vi hadde utrykt nøyaktig hvordan det er å være demotivert. Magasin 3 skulle ikke lages før vi hadde funnet ut av prosessen og fått de svarene vi ønsket. I tillegg skulle vi blokkeres for alt utenfor. Vi hadde ikke nett på hytta og planen var derfor enkel. All inspirasjon skulle hentes i oss selv og det vi oppdaget om oss selv. Macen skulle kun brukes som et verktøy da alle ideer, skisser og sidedisposisjoner var ferdig.

MAGASIN 1: DEMOTIVASJONEtter en bedre middag på hytta var vi i gang. Vi hadde kjøpt 500 A4 ark og bygget en 2 meter høy plate som skulle være oppheng veggen. Macene lå pent nedpakket, og vi hadde åpnet hver vår iskalde øl. Første blanke ark ble hengt opp på veggen. Med en rød tusj skrev vi ”DEMOTIVERT”. Ordene kom fort og det var helt tydelig at vi alle hatt fått føle dette i det siste. Ideen kom også raskt så bare en halvtime senere hang det 9 ark på veggen. Alle fylt opp av ideer, tanker og følelser. Vi jobbet som vi aldri hadde jobbet før og jeg tror vi alle ble i overrasket over hvor lett alt gikk. Det var den ultimate prosess. Ingen Google, ingen inspirasjonsblogger, ingen facebook. Kun 3 norske designstudenter som var sultne på å lage noe nytt. Vi gikk igjennom liveene våre, vi lagde grafer som viste hvor vi hadde hatt ”ups” og ”downs” de siste årene og vi analyserte hva som var grunnen. Etter hvert som timene gikk forstod vi mer og mer, hva artiklene skulle handle om ble egentlig bare et utrykk for hva vi tre ønsket å fortelle. Det var også et poeng for oss å vise bilder som fortalte like mye som teksten, derfor laget vi en del tankeprosesser for å få ideer. Og som alt annet denne kvelden kom ideen i fleng. Vi hadde etter hvert så mange ark med tanker og ideer at vi måtte begynne å arkivere, men det mest fantastiske med denne opplevelsen kom da vi til slutt skulle sette en sidedisposisjon. Vi satt opp alle de blanke oppslagene og ble stående å se på det ”tomme” magasinet. I det øyeblikket skjedde det noe, som vi alle ble litt slått ut av. Alle så visuelt akkurat det samme. Nøyaktig det samme magasinet var ferdig i alles hode. Det var bare å sette det på plass. Sidedisposisjonen tok akkurat like lang tid som det tar å fylle inn sidene. Alt var klart. Da vi la oss den kvelden viste vi akkurat hva vi skulle gjøre. Vi hadde skrevet ned en liste over de bildemotivene vi trengte og de tekstene vi trengte. Det var bare å fylle det tomme Indesigndokumentet. Ideene var ferdigspikret, motivene var klare. Det var bare å gjennomføre. Vi sov alle veldig godt den natten.

“Det var den ultimate prosess. Ingen Google, ingen blogger, ingen facebook.

Kun 3 norske designstudenter som var sultne på å lage noe nytt.”

PROSESSEN OG SVARENEUnder frokosten neste morgene gikk praten i hva som hadde skjedd dagen før. Jeg tror vi alle hadde forstått en del ting som vi hadde vært fullstendig blinde for før. Det å ikke ha tilgang til nett var det første som hadde slått oss. Vi begynte å snakke om hvor deilig det var å være ”koblet” fra facebook, mail og nettaviser. Og hvordan vi kanskje begrenses av alle inspirasjonsbloggene vi til vanlig følger. På denne hytta var vi nøtt til å hente inspirasjon i oss selv og ikke minst stole på ideene som kom ut av det. Vi mistet ikke troen på oss selv ved å se på andre designere som vi alltid mente var så mye råere, for her oppe var det vi som var best. Det å ha troen på seg selv og hva man selv kan oppnå er utrolig motiverende, tenkte jeg. En annen ting var tillit. I løpet av gårsdagen hadde vi opparbeidet en tillit til hverandre som var helt ekstremt. Jeg stolte hundre prosent på at de to andre ville gjøre alt som stod i sin makt for dette prosjektet, ikke fordi de måtte, men fordi de ville. En idé er ikke god før den både er tatt fremover og tilbake. Etter at bildene var tatt og alle grovskisser på magasin 1 var gjort, var det tid for magasin 2 igjen foran tavla. Det første ordene denne gangen var ”hva har skjedd”. Hvorfor er vi nå så utrolig motiverte? Hvorfor jobber vi konstruktivt og godt uten avbrekk og distraksjoner? Gleden og svarene fant oss også denne kvelden.

MAGASIN 2: PROSESSMagasin 2 handlet om akkurat det vi drev med nå, det handlet om hytta, det å stole på hverandre og den kreative prosessen vi for øyeblikket storkoste oss med. Denne kvelden ble samtalens kveld. Vi pratet blant annet om hvem vi selv følte at vi var i en kreativ prosess og hvilken posisjon vi hadde i en gruppe. Vi satt opp ord som beskrev oss som mennesker og hva som fikk oss til å jobbe for noe. Det ble en kveld som til slutt forandret oss alle.

Svarene var så utrolig klare. For å føle at man bidrar i en gruppe må være sikker på sin rolle bidrar med noe og at den er de hele og full 33,333 prosent av en trio. Man må tørre og dele ideene sine og stole på at andre kan utvikle de. Og tilliten er også utrolig viktig generelt. Man må stole på at de andre i en gruppe ser din verdi, at de trenger den rollen du har.

2PROSESSI løpet av prosessen vil konseptet begynne å komme til liv i form av tekster, bildestil, fargebruk og layout.

1IDÉIdéen kan komme fra ett eller flere steder. Den kan ligge å marinere i tanker og utvikle seg til et fantastisk nyskapende konsept.

3UTVIKLING Under utviklingen tar konseptet form. Idéen blir formidlet gjennom uttrykket som er blitt utviklet gjennom prosessen. Ut kommer et fantastisk produkt som gjenspeiler den gode strategien og prosessen som er blitt gjennomført.

Prosess 21Prosessen

EN KREATIV PROSESSDet handler om å være åpen, begynne med blanke ark og leke. Vi trenger ikke se hva våre idoler har gjort før oss for å skape. Vi er i denne bransjen fordi vi tror vi har kapasitet til å skape noe nytt, noe ingen har sett før og derfor må vi bruke oss selv som verktøy. Morten Nordsveen sa engang under denne prosess ”det blir ikke bedre, en du gjør´e sjæl” og det føler jeg dekker det. Vi føler oss alle tre annerledes etter denne erfaringen. Vi har endret syn på det meste innen grafisk design og prosessen bak det.

ÆRLIGHETHva vil det si å være tøff, eller det å bryte grenser visuellt? Dette var et samtaleevne som skapte stor diskusjon og et enda større svar denne kvelden.Vi vurderte det opp i mot hvert enkelt individ, hva vi var redd for og hva vi mente var det tøffeste vi kunne gjøre. Vi var inne på moral. Er det å utrykke noe som er fullstendig i mot sine egene moralske verdier å være tøff. Det å for eksempel utrykke noe bra med pedofili eller drap. Vil tøffhet være å gå i mot autoriteter eller gjøre noe kriminelt. I vår verden er dette provokasjon og noe helt annerledes, men ikke tøft. For det å være tøff for oss handler om å være helt ærlig om hvem man er. Det å kunne vise sine feil og skavanker. Det å innrømme at man kanskje ikke er så flink som man prøver å være. Det dreier seg om ærlighet.

- Vi har utviklet oss gjennom dette prosjektet til bedre studenter og ikke minst bedre mennesker.

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN (2009)

gikk opp for meg. Vi har alltid ønsket å gjøre noe som alle kommer til å se, noe som virkelig setter spor og gir oss en grunn til å fortsette. Alt vi gjør er for at vi engang skal lage den ene jobben som virkelig er noe helt annet, men kanskje vi allerede hadde gjort det. For det å sette spor handler ikke om å ære og berømmelse. Det handler ikke om å vinne priser. Det handler om å gjøre noe man er stolt av. Noe man kan se tilbake på om mange år og

For 2 år siden gjorde Petter Utengen og Morten Nordsveen en oppgave der vi ville teste ut hvordan antikva fungerte i urbane strøk. I den prosessen skjærte vi inn et hjerte i et tre ved Vestre Aker kirke. Nå 2 år senere skulle jeg skrive en artikkel om det å sette spor og jeg lurte på hva jeg skulle ha bilde av. Da kom jeg til å tenke på akkurat det hjertet, og om det fortsatt var der. Så vi tok oss en tur opp dit og det var da det plutselig

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN (2009)

SETTE SPORET 2 ÅR GAMMELT PROSJEKT GA OSS SVARETPÅ NOE VI LENGE HADDE LURT PÅ.

tenke ”jeg gjorde det der”. Hundrevis av mennesker har gått forbi det hjertet hver eneste dag og noen av dem har sikkert laget seg en historie om hvem den personen på “A” som noen elsker er. Vi har fått noen til å tenke og bruke fantasien. For oss er det godt nok. Vi har satt spor.

backwords - process

Documents