ASFALTRIDDEREN

Lysene traff henne rett i ansiktet. Billyktene fikk de nakne lårene hennes til å se bleke ut, og mascara-stripen under øynene ble forsterket. Han visste at den oppvarmede bilen virket som et varmt paradis for henne der hun stod omringet av mørket. Blikket henne glimtet mot han. Smilet hans sprakk opp steinansiktet, og hun gikk i sikksakk bort ifra det blå busstoppskiltet og direkte mot hans varme hule.

Han bøyde seg over henne og festet setebeltet. Klikk. Hodet var bøyd, vakre og slanke fingre plassert i fanget. Under var det ødelagte nylonstrømpebukser. Det er best jeg kjører deg hjem. Vakre unge piker skal ikke vandre alene midt på natten. Jeg var heldig som fant deg, noen andre med tvilsomme intensjoner kunne lett ha oppdaget deg. Hun stirret ut av vinduet. Han kjente lukta av vått hår, vaniljeparfyme og alkohol. Vindusviskerne lagde en taktisk lyd som ikke passet til sangen på radio. Det kriblet i fingrene hans, men han følte seg kvalt. Hun var fortsatt taus. Fiklet med et armbånd, det hadde hjerter på. Svetten rant fra han. Faen. Han bråbremset. Jeg tror du må gå av. Hun nikket.