arto paasilinna - prosten og hans forunderlige tjener

1.

Binnas skjebne

«Djevelen går omkring som en brølende løve midt iblantoss!»

Prost Oskari Huuskonen støttet seg med begge hendermot rekkverket på prekestolen og så biskt ned. Menigheteni Nummenpää satt under ham i kirkeskipet, tynget av synd.Kirken var en laftet og tjæret tømmerbygning. Den var rød-malt med mønje utvendig, og inni var den blågrå som him-melen. Alteret og prekestolen var av patinert rødfuru. På deforreste benkene satt sognets prominente personer: land-bruksråd Lauri Kaakkuri, betongfabrikant Onni Haapala,generalmajor Hannes Roikonen, doktor Seppo Sorjonen,apotekeren, læreren, bygningsinspektøren, brannsjefen …og prostinne Saara Huuskonen, en vakker og hovmodigkvinne, som alltid ble forlegen når hun lyttet til sin mannsforkynnelse.

«Men når Herren pisker Fanden bak, reiser han bust ogdet renner ned i buksene på styggen!»

Prost Huuskonen var en salvesesfull predikant, som ikkestrøk sin hjord etter hårene, slik en del moderne prestergjør. Harde tider krever en hard prest, og det var prostHuuskonen.

Selvsamme morgen i selvsamme sogn lærte en klok binneungene sine hvordan de skulle overleve i villmarka. Livet

9

var nå engang sånn at det var best å skaffe seg mat om nattanår de barbariske menneskene lå og sov, og selv sove omdagen i ly av granskogens mørke. Om vinteren lå bjørnenei hi, og om sommeren vandret de omkring og levde frittsom ville dyr.

Det var forsommer. Den brune binna hadde våknet avvintersøvnen for halvannen måned siden. Hun hadde tounger, en hunn og en hann, gutt og jente, som hun haddesatt til verden i vinter i hiet under snøen, og nå var de såstore som hundevalper. To nusselige små bamser. Fødselenhadde gått bra på alle vis, uten komplikasjoner og stress.Bjørner trenger ikke jordmødre, og hannbjørner deltarikke under fødselen. Det hele går for seg inne i det bek-mørke hiet, binna våkner bare så vidt for å gi de knøttsmånøstene av noen unger en liten dytt inn i verden. Og deteneste hun trenger å utrette i form av barnestell, er å sørgefor at ungene kommer opp til pattene.

Det var en lys forsommernatt i slutten av mai. De trebamsene kom vandrende under kraftledningen, som skarseg gjennom Nummenpää, i et tett kratt av småbjørk ogrogn og på tørrere steder vokste det einerkjerr og små jule-trær. Nummenpää er nabosognet til Sammatti og Someronordvest i Nyland, og kraftlinjen krysser det på veien frakraftverkene i nord til hovedstadsområdet, hvor det trengsmest strøm. Binnas vinterhi lå ti kilometer fra tettstedet i entykning, en bakkete urskog av gran, og hver eneste sommerjaktet hun i området, vandret bygdimellom, felte av og tilen elg eller rein, og nå lærte hun ungene sine å spise maur-egg. Ved kraftlinja er det nemlig tuer av pissemaur, og nårbjørnen kommer til en slik tue, graver den med labben påsiden av tua og viser ungene hvordan de skal grave ganskedypt, men forsiktig, til labben kommer ned til det myld-rende hvite sjiktet. Så skal de stikke labben med godsakenefort inn på tunga, men forsiktig, slik at de ikke samtidig fårbarnåler og annet rusk og rask inn i kjeften. Det lønner seg

10

A RT O P A A S I L I N N A

å ta av tuene om morgenen, mens arbeidsmaurene sover,og larvene ligger ryddig og pent nede i tua. Bjørnungenerotet ivrig rundt i tua og smakte på godsakene slik mam-maen hadde vist dem. Det var mye bedre enn frosk og ikkeså bittert som de årsgamle tranebærene.

Da de var forsynt, feide binna tua sammen igjen, hunville vise dem at hensikten ikke var å ødelegge hele tua, menbare forsyne seg av larvene som tilkom dem.

De kom til et hogstfelt hvor binna rev barken av stubbeneog lette etter hvite, feite saksekjevede larver, som ungenesyntes smakte minst like godt som maureggene. Bjørnun-gene var slikkmunner fra barnsben av.

På morgenkvisten kom de ned mot kirkebygda, hvorbinna tømte to bikuber slik hun pleide. Den lagde førstet hull i nettinggjerdet, slik at den kom seg innenfor sam-men med ungene sine, veltet så det kunstige bolet og trakkbehendig fram vokskakene som den slikket grundig renefor honning, og nøt søtsakene uten å la seg affisere av atbiene protesterte. Denne binna var ikke slem og heller ikkedestruktiv av natur.

Da de hadde delikatert seg med honningen, fortsatte devandringen under kraftlinja og kom til utkanten av kirke-bygda. En buhund begynte å gneldre. Binna kommanderteungene til å gjemme seg under en trerot og la seg ned selvogså, men da bikkja ikke roet seg, brummet hun lavt ogadvarende. Hunden reiste bust, men samtidig datt krøllha-len ned mellom bena, og den smatt inn i hundehuset slik atbare en redd, fuktig snute kunne skimtes i døråpningen.

Litt senere reiste binna seg opp igjen, været lenge og vel,og da hun kunne konstatere at det hele hadde roet seg, drohun videre sammen med ungene sine. Like ved transfor-matorstasjonen sto det noen eneboliger, og i skogkanten lådet noen uthus. I et av dem lå bryggeriet til kommandittsel-skapet Nummenpää Øl og Maltekstrakt. Derfra sivet denforføreriske duften fra nattas gjæring ut i den tidlige mor-

11

P R O S T E N O G H A N S F O R U N D E R L I G E T J E N E R

genstund, og det var en duft som binna ikke klarte å mot-stå. Hun gikk rundt og lette etter inngangen, men da alledørene var stengt, var det ikke annet å gjøre enn å bryteseg inn; binna kastet seg med hele sin tyngde mot ståldøra,som langsomt ga etter og seg innover. Ingenting skjeddeder inne. Da hun hadde lyttet en stund, gikk hun inn, ogungene vimset etter.

Der inne var det mørkt, men med den usvikelige teftensom er karakteristisk for skogens rovdyr, fant bjørnene lettfram til bryggekaret, hvor det sto et par hundre liter tjukkvørter og boblet. Å så tørste de var! Binna lepjet grådig iseg den skummende vørteren, og ungene reiste seg opp påbakbena og stakk snutene opp i ølet. De plasket og spru-tet, og snart fikk de smak på vørteren. Binna drakk riktigmye, ja dette var greier! Innimellom undersøkte de lageretnærmere og fant en stor binge halvfull med byggmalt, somde la i seg store mengder av, og så drakk de sats til. Detbegynte å bli riktig gøy, satsen gikk rett til hodet på bjør-nene, de glemte sin naturlige varsomhet, ungene begynte åbråke, og moren hadde også bare lyst til å herje rundt, mensiden hun var en eldre og mer forstandig bjørn, beherskethun seg.

Ungene fikk vondt i magen, men hva er vel litt bjørne-bærsj i en stor verden. Bamser kan ikke gjøre i buksa, forde har ikke bukser som de kan gjøre i, selv om det skullegå litt villere for seg enn vanlig.

Da binna hadde fått i seg så mye hun orket, skysset hunungene ut av bryggeriet. De gikk tilbake til kraftlinja forå hvile seg litt. Binna var stor, vekten var minst 150 kilo,mankehøyden omtrent 80 centimeter, og hun hadde tykkpels som krøllet seg i fjeset. Hun var en stor og tiltrekkendehunn, omsvermet av hannbjørnene i trakten. I brunsttidatrengte hun ikke benytte seg av utspekulert kvinnelist forå lokke dem til seg, vanligvis hadde hun en hel skokk avdem i hælene på seg.

12


Bjørnefamilien var temmelig på en snurr. De hadde ikkelyst til å dra hjem igjen til den ensomme skogen, men fort-satte frimodig mot transformatorstasjonen. Der støtte depå huset til selskapskokka Astrid Sahari. Så fikk de fertenav noe i stabburet hennes. De opphissende duftene fra allegodsakene lokket dem til seg, og binna bestemte seg forå bryte seg inn i Astrids stabbur, selv om det allerede varlangt på dag. Rutinert rev hun stabbursdøra av hengslene.Med hissig vibrerende snuter tasset bjørnene inn i stabbu-ret, hvor det kvelden i forveien var satt inn flerfoldige fatmed alskens lekre selskapsretter. Det var kompotter, kre-mer, sauser, karelske piroger, silderetter, kringler, bløtka-ker, salater og stuinger, og dyrene ble enda mer surreteenn før. De dyppet de lodne snutene i de herlige kompot-tene, de lepjet lykkelig i seg kjøttsauser og dissende geleerog stappet sorgløst i seg kaldrøykte lammelår. De delikateproduktene som selskapskokke Astrid Sahari hadde bruktmange uker på å fremstille, gikk til helvete. Godsakene varbestilt til et bryllup: I dag skulle gravemaskinkjører Han-nes Loimukivi, kjent som en slyngel over hele sognet, viestil Marketta Haapala, betongfabrikantens eneste datter, enrelativt enkel, men hjertevarm og elskelig kvinne. De varbegge fra dette sognet og i førtiårsalderen. Onni Haapala,fabrikkeieren, hadde lovet å spandere et storslagent bryl-lup, og Astrid Sahari hadde gjort forberedelsene. Men alledisse delikatessene ble ødelagt av den berusede bjørnefa-milien før fanden hadde fått sko på, og det uten den minsteanger og ruelse.

Fra støpulen til den grå steinkirken i Nummenpäämenighet hørtes klokkeklang, men bjørnene brydde segikke om det. De var vant til kirkeklokkene, for på spreng-kalde vinterdager hadde iblant den metalliske klangen nåddhelt inn til hiet. Bjørnene hadde erfaring for at Herrensklokkeklang ikke var noe å bry seg om.

Men bjørnungene, som opplevde sin første rus, klarte

13


ikke å la være å lage baluba. De veltet bordene med delika-tesser, slik at flere fat ble knust utover gulvet, og sausekje-lene skramlet veggimellom. Selskapskokke Astrid Saharikom farende ut i morgenkåpe for å se hva for slags spetak-kel det var i stabburet.

Herre min skaper! Hele stabburet var fullt av bjørner,og alle hadde snuten full av kompott og krem!

Selskapskokke Astrid Sahari trev sopelimen og begynteå fekte mot ugagnskråkene. Her må det sies at Astrid ikkevar noen fryktsom kvinne, hun hadde i løpet av sine femti åropplevd litt av hvert, hun hadde vært gift to ganger, og detskal ikke stikkes under stol at begge ektemennene haddevært gravemaskinkjørere, storetere og glad i det sterke.

Binna fikk et hissig rapp over snuten. Ungene krøp itrygghet bak moren sin. De hvinte av frykt da de fikk øyepå den rasende selskapskokka, der hun sto i døråpningenog dæljet løs med kosten.

Bjørnemor ble engstelig og begynte å forsvare ungenesine. Hun fikk kloa i Astrids permanent og tok så hardt taki kjerringa at hun mistet sopelimen og fór ut gjennom stab-bursdøra, i en stor bue over trappa og langt ut på tunet. Såkommanderte binna ungene til å komme seg i sikkerhet oppi tuntreet. Klynkende klatret småbamsene spenstig opp iden tette grana. Selskapskokka benyttet anledningen til åkomme unna og flyktet mens hun hylte av full hals. Hunfór bort til gjerdet til transformatorstasjonen og ba menshun løp om at porten ikke skulle være låst. Det var den ikke,for når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Hjelpen varimidlertid kortvarig, for også binna kom dundrende inn påtransformatorstasjonen i hælene på selskapskokka. Astridhadde ikke noe valg, men klatret opp i den over tjue meterhøye høyspentmasten av stål, med livet som innsats.

Kjerringa foran og binna bak.I selvsamme stund hørte de klokkene ringe til grav-

ferd i Nummenpää. En pukkverksarbeider, Aarno Mali-

14


nen, hadde vandret heden for halvannen uke siden, og nåsto prost Oskari Huuskonen ved kisten hans og messet:

«Av jord er du kommet, Malinen, til jord skal du bli, ogav jorden skal du igjen oppstå. For så å vekkes opp på denytterste dag av Vår Frelser Jesus Kristus.»

Huuskonen lurte litt på om han i dette tilfellet kunne siat Malinen skulle bli til grus og ikke til jord, men kravenetil liturgisk form hindret ham i å ta seg slike friheter.

Men om Malinen var død, skulle han ikke bli uten følgepåferdentildethinsidige.SelskapskokkaAstridSahari klat-ret kjapt stadig høyere i høyspentmasten, og binna ettermed kjeften i falden på Astrids morgenkåpe. Der måtte huntreffe et valg, skulle hun ta tak i kraftledningen eller blirevet i småbiter av det blodtørstige rovdyret der de hanghøyt oppe mellom himmel og jord. Med sin egen kvinne-lige logikk tok Astrid Sahari tak med begge hender i denstrømførende kraftledningen. Det skapte en enorm lysbue:Kjerringstakkaren ble først bresert som en roastbiff, der-etter mørnet som et langtidsstekt lammelår, og til slutt blehun hard og seig som en grillribbe.

Bedre gikk det ikke med binna som forsvarte ungenesine: Hun satte tennene i den forkullede selskapskokkasbein og fikk seg et støt som om mulig var enda mer høy-spent. Hun ble til en besk bjørnesteik, og den tette pel-sen flammet opp som en fakkel. Binnas forkullede lik blehengende og dingle i høyspentmasten med selskapskokkassotete skrott i kjeften.

Den fryktelige ulykken førte til at strømmen gikk overhele kommunen og lysene sluknet. I sengeavdelingen påpleiehjemmet fikk forhenværende inseminør Yrjänä Tisuri,som lå i respirator, store problemer. Vaktmesteren på syke-huset klarte nemlig ikke å starte nødaggregatet som skulleprodusere reservestrøm, og så måtte man holde liv i insemi-nør Tisuri med munn-til-munn-metoden. Den jobben varikke akkurat noe som pleierskene traktet etter, for Tisuri

15


hadde tygget stinkende snus hele livet og standhaftig lattvære å pusse tenner, særlig nå som han var kommet så høytopp i årene.

Og i selskapskokke Astrid Saharis tuntre ved transfor-matorstasjonen satt to små bjørnunger og pistret vett-skremt. Det hadde ennå ikke gått opp for dem at de varblitt morløse.


arto paasilinna - prosten og hans forunderlige tjener

Documents