Kald krig

Kald krig Øst og vest // Kommunisme vs. kapitalisme

1

Kald krig

Da USA avsluttet sin del av den andre verdenskrigen med å

slippe to atombomber over Japan startet de tredje etappe av den

ideologiske storkonflikten som fant sted på 1900-tallet. Nå var det

USA og Sovjetunionen som sto igjen som verdens supermakter,

ledet an med hver sine ideologier som sto i sterk kontrast til

hverandre. Selv om menneskeheten unngikk en atomkrig var det

mange konflikter og kriger i verden der de to supermaktene sto i

kulissene.

USA og Sovjet var motpoler som utviklet seg i forskjellige

retninger i en ny og moderne, teknologisk verden. I den vestlige

verden var økonomisk vekst og internasjonalt samarbeid et

hovedtrekk. I øst var samfunnet strengt regulert, og det var viktig å

holde naboene unna vestlig innflytelse, som har gjort overgangen

til demokrati og markedsøkonomi etter 1990 vond for mange land i

Øst-Europa. Det er de mange krigene på Balkan et bevis på.

Sammendrag

Fra enighet om fred til en kald krig Med et ønske om å sikre fred og sikkerhet i verden ble de forente nasjoner opprettet i

1945 av krigens seierherrer. Til å begynne med hadde FN 60 medlemsland, for de fleste land i Afrika og Asia var fortsatt kolonier og kunne derfor ikke selv være medlem. I generalforsamlingen hadde hvert land én stemme, men i sikkerhetsrådet var det ikke plass til flere enn de fem store - Storbritannia, Frankrike, USA, Sovjetunionen og Kina - med vetorett, og syv andre land. I tillegg sørget de vestlige for at Kina var representert ved regjeringen på Taiwan i stede for Kinas regjering frem til 1971. Skulle noe bestemmes her måtte de fem vetomaktene være enige (eller i hvert fall ikke legge ned veto mot hverandre). FN vedtok i 1948 erklæringen om menneskerettigheter og en konvensjon om hvordan en skal forebygge og straffe folkemord, og etterhvert har flere og flere konvensjoner og særorganisasjoner kommet til om f.eks. utdanning, flyktninger og helse. Store deler av Europa lå i ruiner, så for å hjelpe og skape et internasjonalt valutasamarbeid ble Verdensbanken in IMF opprettet med hovedkvarter i Washington med USA i front.

I 1945 var store deler av verden underlagt europeerne, men bare i løpet av tiår forsvant kolonialismen fordi europeiske stater var svake etter krigen, samtidig som at folk i koloniene selv sto opp og kjempet for selvstendighet. Mellom 1945 og 1985 fikk FN over 90

2

Kald krig

nye medlemsland, og ble et forum der blant annet fattige land tok opp de økonomiske systemene i verden som hindret deres utvikling og som bare fungerte godt for de etablerte.

To deler av verden sto mot hverandre

I løpet av de første årene etter krigen splittet øst og vest seg ganske bokstavelig i Europa, der USA og Sovjetunionen ledet an hver sin mektige politiske, militære og ideologiske blokk mot hverandre. De to var aldri direkte i krig selv, men gjennom «war by proxy» - krig gjennom mellommenn, noen kaller det stedfortrederkrig - støttet de alliansepartnere i konflikter i den tredje verden for å fremme egne interesser. Samtidig forberedte begge supermaktene seg på en mulig storkrig gjennom konstant utbygging av militære. Denne tiden frem til Sovjetunionens fall i 1991 kalles den kalde krigen, fordi situasjonen var til tider veldig anspent, mens ingen fullskala varm krig brøt ut.

Å si at den kalde krigen var litt ideologisk ville være en underdrivelse av dimensjoner, for den kalde krigen var i aller høyeste grad en konflikt der to ideologiske tankesett og økonomiske systemer kjempet mot hverandre for å bli verdensomspennende og enerådige. USA og de fleste av deres allierte sto med demokrati og en kapitalisme bygd på privat eiendomsrett og markedsøkonomi der verdens land kan investere og eksportere i og til resten av verden. Sovjetunionen og deres allierte bygde opp et kommunistisk ettpartidiktatur der planøkonomi sto sterkt, og staten hadde kontroll på absolutt alt.

Nok en gang skjer det i Europa

To ting skapte forstyrrelser i fredsommeligheten i Europa. Det ene var Øst-Europa, der Sovjetunionen hadde soldater stående uten noe å ta seg til når verdenskrigen var over i mai 1945. I stede for å trekke seg tilbake hjalp de kommunistiske partier til makten utenom demokratiske valg. Noen steder var det ikke nødvendig med maktovertagelse, for flere områder hadde blitt innlemmet i Sovjet allerede i krigen, som Estland, Latvia og Litauen. Landene i vest reagerte når de tok over Tsjekkoslovakia i 1948, som hadde hatt høy oppslutning om de demokratiske styreformene før krigen, men de gjorde lite for å rette opp i hva de ikke likte. Spenningen steg. Det andre var hva en skulle gjøre med Tyskland og Berlin. Slik det endte ble begge deler delt i fire soner, der Sovjet hadde én stor i både Tyskland og Berlin, og der Frankrike, britene og amerikanerne hadde én del hver av Tyskland og én del hver av Berlin. Sovjet viste seg å ha ganske andre interesser for Tyskland enn de andre tre, så resultatet ble at delene som tilhørte vestmaktene samarbeidet mye og ble i 1949 slått sammen til Forbundsrepublikken Tyskland, mens Sovjetunionen ikke lenge etter opprettet Den tyske demokratiske republikken, og bare det at de måtte inkludere «demokratisk» i navnet for å overbevise folk indikerer jo hvor dårlige muligheter det var for mannen i gata til å si sin

3

Den tredje verden Den første verden er definert som den vestlige verden, altså USA og Vest-Europa. Den andre verden er den østlige delen: Sovjet og deres partnerland i Øst-Europa. Den tredje verden utgjør da alle de landene som ikke hadde valgt side i den kalde krigen, altså de som ikke sto med hverken øst eller vest. Dette gjaldt i det store og det hele utviklingslandene i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Kald krig

mening. Også Berlin ble delt i en øst-del og en vest-del. Det er disse to konfliktene i Europa som er hovedårsaken til at en østblokk og en vestblokk oppsto.

For å bygge opp igjen et sammenrast Europa - og ikke minst for å få et fastere økonomisk grep om landene som lå så nært mulig kommunistisk innflytelse - lanserte den amerikanske utenriksministeren George Marshall Marshallhjelpen, en plan der USA skulle gi økonomisk støtte til alle som ville ta imot så lenge de gikk inn for markedsøkonomi og ville samarbeide med amerikanerne. I Washington i april 1949 styrket USA disse båndene da de sammen med flere andre land undertegnet Atlanterhavspakten og opprettet NATO. Seks år senere kom svaret fra øst i form av militæralliansen Warszawapakten.

Skillet mellom de to blokkene viste seg fysisk i et skarpt skille tvert gjennom Europa. Winston Churchill beskrev det i en tale fra 1946 som at «an iron curtain has descended accross the Continent». Det var lite av personer og varer som slapp mellom de to delene, og i sentrum av alt lå brennpunktet Berlin. Frem til 1961 rømte titusenvis fra Øst-Tyskland, men i august det året ble det satt en stopper med en mur tvers igjennom Berlin som tettet igjen et smutthull i jernteppet der flyktninger hadde hatt en vei til frihet.

Den kalde krigen blir global Den første konflikten utenfor Europa, som er veldig viktig i den kalde krigen, er

Koreakrigen. Den pågår egentlig enda, den er bare satt på pause av en våpenhvile. Det hele startet i 1950, for når alt var låst i Europa så man etter andre steder man kunne svekke motstanderen. Her var Korea en koloni av Japan, men på slutten av krigen rykker Sovjet inn i Nord-Korea for å etterhvert ta Japan, mens USA gikk inn i sør. Plutselig tok krigen slutt, og nord var kontrollert av kommunistiske styrker, og sør var et kapitalistisk diktatur.

I 1950 bestemte Nord-Korea seg for å gå inn i Sør-Korea med mål om å slå de to delene sammen igjen. USA frykter at kommunistene i Nord-Korea var styrt av Moskva, og frykter at dette er et skritt i en global plan om å ta hele verden. USA bruker FN som unnskyldning for å gå til krig i Korea. Dette er litt innfløkt: FNs sikkerhetsråd kan bestemme om en krig er gyldig eller ikke, men hvem er det som sitter i sikkerhetsrådet i FN? USA, Frankrike, Storbritannia, Sovjet og et Kina ledet av Mao og kommunistene som USA ikke liker, som slåss mot nasjonalister som flyktet til Taiwan. Verdenssamfunnet anerkjente ikke at Maos Kina var Kina, så Taiwan holdt Kinas vetoplass. Når sikkerhetsrådet skulle stemme over om en skulle gå til krig, stemte USA, Frankrike, Storbritannia og Taiwan for krig. Sovjet syntes det var så urettferdig at Kina ikke hadde en plass at de boikottet hele sikkerhetsrådet. Ingen stilte veto, og USA gikk lovlig inn i sør mens kommunistene sto mot i nord. Fra 1950 til 1953 kriger de, lite skjer, og de blir etterhvert nødt til å ta en våpenhvile der Korea fortsatt var delt ved 38. breddegrad.

USA blir redde for den kommunistiske utspredning. Landet begynte derfor å bygge militærbaser langs hele grensa, skaffe seg allierte over hele verden og opprette militærbaser på alle kontinenter for å kunne vinne en krig. Amerikanske fly fløy langs grensene til Sovjet med atomvåpen klare for å bombe hver eneste store, sovjetiske by. I dag holder de på med den samme basebyggingen, bare rundt Kina. Basene fra den kalde krigen er fortsatt i bruk.

 

4

Kald krig

Våpenkappløp og romkappløp

USA fikk atomvåpen i 1945, og brukte dem med en gang. Dette var USAs trumfkort, for de hadde atomvåpen, Sovjetunionen hadde ikke. Til USAs store sjokk sprengte derimot sin første atombombe i 1949, noe ingen forventet. De hadde brukt spioner til å stjele planene for de amerikanske bombene. I 1952 svarte USA med å detonere sin første hydrogenbombe. I 1954 lanserte President Eisenhower strategien "massiv gjengjeldelse", en plan om at hvis det ble nødvendig skulle USA sprenge Sovjet ut av verden. De skulle redusere Sovjetunionen til en "rykende, radioaktiv ruinhaug på mindre enn to timer". Khrusjtsjov, som tok over Sovjet etter Stalin, var ikke mildere med ordbruken og svarte at "vi skal begrave dere!» (han brukte faktisk slike ord).

I 1957 klarte Sovjet å sende satellitten Sputnik i bane rundt jorda, og i 1961 ble Jurij Gagari første menneske i verdensrommet. Dette betydde at Sovjet hadde teknologi til å også kunne skyte raketter til USA. President Kennedy konstaterer at "Vi skal til månen, uansett!". Det å lande på månen hadde ingen ting med å oppdage og utforske, men å vise Sovjet at "vi har god nok teknologi til å gjøre det!"

 

Cubakrisen

Plutselig flyttet fokuset seg til Latin-Amerika. Cuba har alltid vært et interessant land for USA, de har alltid prøvd å kontrollere dem, og på 50-tallet hadde USA en president der som USA likte ganske godt. Han var korrupt, gal, og mislikt av nært alle andre. Så kommer en ny kar, Fidel Castro, inn som USA ikke kan komme overens med. De kutter etterhvert en del bånd med Cuba, går ut i media og sier at vi ikke er noen venner av dem, de skal vi ikke drive handel med. Kontakten faller bort, og Sovjet trer inn med tilbudet om at dersom de ville være venner med dem kunne de samarbeide godt. I bytte skulle Sovjet plassere rakettramper på Cuba som kunne sende raketter til San Fransisco, New York, Los Angeles og så videre. USA kunne selvfølgelig ikke akseptere det, så for dem måtte rakettrampene fjernes. Generalene til president Kennedy var villige til å bruke atomvåpen mot eller invadere Cuba for å blir kvitt de rampene. Atomkrig var timer unna.

I ettertid fant de ut at de var farlig nært en total ødeleggende atomkrig, så de fikk opprettet en "red hotline" direkte fra det ovale kontoret i Washington til Kreml i Moskva der de bare kunne ta opp røret og finne en løsning som ikke vil drepe millioner.

 

Utfordringer mot den todelte verden

Samtidig som alt det skumle skjer er det mange kolonier i en tredje verden som begynner å løsrive seg. Sovjet og USA utnytter disse endringene til å gjøre landene til kapitalistiske eller kommunistiske land. Alt Stalin egentlig gjorde var for å beskytte Sovjet. Det var derfor han ble stående i Øst-Europa, men Stalin dør i 1953, og selv om han var en beinhard og fæl person starter en maktkamp om hvem som skal overta etter han. Krutsjov kommer seirende ut og har litt andre ønsker. Han vil spre kommunismen globalt på en helt annen måte enn hva Stalin ville gjort. Derfor tror USA at Sovjetisk innflytelse i Vietnam er et ledd i å gjøre hele verden kommunistisk, så USA går inn med hele sitt militære apparat, totalt 500 000 soldater på det meste. USAs tanke var at hvis Vietnam ble kommunistisk, ville

5

Kald krig

nabolandene også bli kommunistisk, og plutselig - før vi veit ordet av det - er hele Sør-Øst-Asia kommunistisk, før vi veit ordet av det er hele Asia kommunistisk.

Frem til Vietnamkrigen var veldig mange land i den vestlige verden enige med USA, men når de ser hva USA gjorde i Vietnam og en får journalister i landet som filmer krigshandlingene, og dette skapte mye motstand blant ikke bare ungdommen som kom sammen i hippiebevegelsen, men også blant andre vestlige statsledere.

Samtidig blir USA og Kina mer og mer alliert utover 70-tallet, som understreker at det var ikke nødvendig vis det kommunistiske i Sovjet USA var imot, men heller bare staten Sovjet. Kina var kommunistisk på denne tiden, mens Sovjet og Kina aldri ble enige om hvem som skulle være sterkest. De beveget seg fra hverandre, noe USA utnyttet til det fulle for å skape en større front mot Sovjet.

 

Vietnamkrigen

De franske kolonistene i Vietnam ble slått av Japan på slutten av andre verdenskrig, og da ser Vietnam at det faktisk går an å beseire de hvite koloniherrene. Samtidig begynner bøndene i landet å væpne seg, og de var flinke. Andre verdenskrig tar slutt, Frankrike styrer enda Vietnam som koloni, men nå er motstanden mot Frankrike massiv, og i 1957 greier vietnameserne å kaste dem ut. I landet var de beste franske soldatene hjemlandet hadde å oppdrive, blant annet The French Foreign Legion av banditter og elitesoldater - hadde du gjort noe galt kunne du engasjere deg der, og dine forbrytelser ville slettes. USA legger merke til at Frankrike blir kastet ut, så som et svar begynner gradvis amerikanerne å sende militære rådgivere - egentlig soldater - til Vietnam for å holde dem unna kommunismen som hadde tatt over Nord-Vietnam. Sør-Vietnam var styrt av en ganske korrupt diktator USA allierte seg med. På starten av 60-tallet sender de flere og flere soldater, og i 1963 topper det seg med en halv million soldater. Likevel greide de aldri å beseire kommunistene. Militært sett vant de så til de grader, men motstanden var så stor at på lang sikt kunne amerikanerne aldri vinne.

Kommunistene fraktet forsyninger og soldater gjennom nabolandene ned til sør, som gir et svar fra USA i form av teppebombing av nabostatene Laos og Kambodsja. USA slapp flere bomber over Laos enn det ble sluppet i hele andre verdenskrig - og Laos er like stort som Vestfold fylke. Går du utenfor stier i Laos og Kambodsja kan du fortsatt bli sprengt i filler.

I Vietnam hadde USA tanks, fly og alt mulig flott militært utstyr, mens vietnameserne var gjemt i tette jungler og ute i vanskelig natur. De drev geriljakrig, og selv ikke USA kunne vinne en krig i en jungel. For å løse saken slapp de gift over landet i "operation orange" som skulle drepe all vegetasjon, og giften skadet også mennesker. Fortsatt blir barn født med misdannelser, flere armer eller mangler kroppsdeler, som et resultat. I tillegg bombet de med Nepal, som får oksygen til å ta fyr. Tortur for befolkningen.

I byen My Lai mistet USA én soldat, så dagen etter gikk de inn i landsbyen og gjennomførte en massakre som drepte alle. Dette var den utløsende årsaken til at ungdom og folk tok til gatene i USA og demonstrerte. Totalt 54 000 amerikanske soldater døde, mellom én og to millioner døde.

Kaoset i Kambodsja etter bombingen ga en grusom diktator veien til makten, som drepte alle som var litt annerledes, eller som hadde utdanning. Alle skulle arbeide i landbruket, så ingen trengte høyere utdanning. Hadde du briller betyr det at du leste, så du ble skutt. Var du venstrehendt ble du skutt, fordi de selvfølgelig hadde en feil i hjernen.

6

Kald krig

I 1973 trakk USA seg ut, og i 1975 tok kommunistene i nord over hele landet.

Sovjetisk invasjon av Afghanistan

Graden av kulde i den kalde krigen varierte, og etter noe avspenning i 70-årene frøs uenighetene igjen til når supermaktene utplasserte nye atomraketter i Europa. Kaldere ble situasjonen når Sovjet invaderte Afghanistan i 1979 med håp om å redde et fallende kommuniststyre. Vesten fryktet hensikten var å skaffe mer sovjetisk innflytelse i området. De sovjetiske lederne hadde sett for seg rask prosess, men den gang ei. Som USA hadde gjort i Vietnam undervurderte Sovjet styrken til motstanderne voldsomt. Når også motstanderne fikk betydelig økonomisk støtte fra USA i tillegg til å rekruttere «hellige krigere» fra andre muslimske land, ble kampen umulig. Sovjet trakk seg ut i 1989, etter at én million mennesker var drept og fem millioner hadde flyktet fra landet.

Avslutning på den kalde krigen

Også valget av Ronald Reagan som amerikansk president i 1980 forverret forholdet. Det var han som omtalte Sovjet som «ondskapens rike», og med en gang han inntok posisjonen økte han militærbudsjettet. Av frykt ble Sovjetunionen trukket inn i et våpenkappløp de slettes ikke hadde ressurser til å delta i.

Så ble Mikael Gorbatsjov ny leder i østens rike, og han var fokusert på en oppmykning av retorikken og bedre samtaler med vestens ledere. Til slutt falt kommunismen og Sovjetunionen sammen i juledagene 1991. USA sto igjen som verdens eneste supermakt. Militærbudsjedter ble kuttet verden over, mens flere og flere øst-europeiske land meldte seg til Russlands store frustrasjon inn i et stadig mer aktivt NATO.

Livet i vest: USA og Vest-Europa i utvikling Vesten var kort fortalt USA, Vest-Europa, Japan, Canada, Australia og New Zealand.

Grunnen til at de omtales samlet er fordi nesten alle var allierte med USA, de var demokratier (bortsett fra Portugal og Spania, de var diktaturer til utpå 70-tallet, og Hellas, som var under et militærstyre etter et kupp i 1967), og de hadde et markedsøkonomisk system.

Økonomisk vekst

Den vestlige verden var jevnt over i sterk økonomisk vekst etter krigen. I USA var utgangspunktet en velfungerende økonomi da krigen var slutt, mens i Vest-Europa og Japan ga gjenreisning og en felles tanke om kollektiv gjenoppbygging fremfor privat forbruk en rask vekst. Gjennom Marshallhjelpen støttet USA gjennoppbyggingen, og skaffet seg allianse- og handelspartnere verden over. Frem til 1970 var veksten usedvanlig jevn, med

7

Kald krig

stabile valutaer som sto i et fast forhold til dollaren, og minking i arbeidsløsheten sank mens kvinner kom inn i arbeidslivet.

For å legge til rette for en slik utvikling fulgte mange stater rådene til sosialøkonom John Maynard Keynes, kalt keynesianisme, der tanken er at staten skal bruke mer penger på sysselsetting og sørge for billige lån til næringslivet for å opprettholde aktivitet i nedgangstider, mens når økonomien er på topp skal staten spare for å slik gjevne ut forskjellene og stabilisere mellom topp og bunn.

På 70-tallet kom et brudd når valutaene begynte å svinge i forhold til hverandre etter at USA gikk bort fra ordningen med faste kurser. Oljeprisene skjøt i været, tradisjonell industri flagget ut, produksjon ble mer ujevn når den ble klart styrt av etterspørsel, og med det fulgte en økende arbeidsledighet.

Raskere transport, en revolusjon innen teknologi og informasjonsdeling og større investeringer, alt på tvers av landegrenser ga det vi kjenner som en virkelig globalisering. Samtidig gikk andel arbeidsplasser i jordbruket sterkt tilbake etter 1970 mens flere og flere fikk arbeid i tjenestenæringer som skole, helsevesen, bank, administrasjon og mer. Det postindustrielle samfunnet var på trappene.

Økonomisk vekst sørget for å skape et forbrukersamfunn. Nye maskiner og teknologi som gjorde hverdagen enklere for alle kom stadig i nye og bedre, billigere og gjerne mindre modeller, og folk begynte å kjøpe nytt før det gamle var brukt opp, uten å bruke penger på å reparere eventuelle skader. Flere brukte penger på reiser og underholdning, og staten kunne skape bedre helsetjenester som økte levealderen. Likevel ble også en rekke livsstilssykdommer mer vanlig som følge av overforbruk, usunt kosthold, overdreven bilbruk og lite mosjon. Stigende velstand ga mer egoisme, og flere hadde lett for å falle utenfor og ty til narkotika og kriminalitet, som økte i omfang.

Ikke underlig er det at det økte forbruket skapte større miljøproblemer enn det som allerede var kjent at industri ga. Transportmidler slapp ut stadig mer CO2 og det ble forståelse for at naturressursene ikke ville vare evig, men det tok tid før en ga det seriøs oppmerksomhet.

Protestbevegelsene

Blant ungdommen startet en bred protestbevegelse mot slutten av 60-årene mot foreldrenes autoritet i samfunnet, hjemmet og i utdanningsinstitusjonene. Det var et antiautoritært opprør som også hang sammen med utdanningseksplosjonen dette tiåret, der stadig flere fant seg maktesløse i de tradisjonelle universitetene og høyskolene i kamp mot dårlige forhold og autoritære professorer.

Omsider vendte opprøret seg til andre samfunnsproblemer som miljøet og kvinneundertrykking, samt de kamper borgerrettighetsbevegelsen og de afroamerikanske kjempet. Også USAs undertrykking og krigføringer i den tredje verden fikk stor oppmerksomhet, der prakteksempelet er demonstrasjonene mot Vietnamkrigen og det en mente ikke var stormaktenes ansvar og kamp mellom kommunisme og demokrati, men heller en nasjonal kamp for frigjøring og sosial rettferdighet.

Protestene ga resultater. USA trakk seg ut av Vietnam, universitetene fikk demokratiske reformer, kvinner fikk styrkede rettigheter mens flere menn også tok ansvar i hjemmet.

8

Kald krig

Høyrebølge skyller nyliberalismen inn over samfunnet

Medio 1970 gikk verdensøkonomien en mer ustabil tid i møte, og samtidig beveget folket i flere land seg en god del mot høyre på det politiske spektret. Mange mente at staten burde bygge ned velferdsstaten og minke sitt engasjement i folks liv for på den måten å gi mer valgmuligheter til den enkelte, i tillegg til at mer makt ble gitt til et større mangfold av private aktører. De tok med andre ord til ordet for nyliberalisme. Margaret Thatcher og Ronald Reagan er de mest kjente fjesene for denne ideologien.

Det var store variasjoner fra land til land hvor sterkt nyliberalismen endret politikken, og også hos Vest-Europas sosialdemokratiske partier så man en liberalisering. Det førte til at også de gikk inn for tiltak som ga markedet mer spillerom, med det totale resultat at flere og flere tjenesteleverandører ble privatisert eller fikk konkurranse mens penger, varer og arbeidskraft fløt friere, og det var mange som hadde sansen for de lave prisene det ga. Likevel var ikke alt rosenrødt. De private firmaene eksisterer for å skape fortjeneste, og tenker derfor ikke alltid på samfunnsansvaret. Det var ikke garantert at de løste utfordringene bedre enn det offentlige, og i de to siste tiårene av århundret var den økonomiske veksten lavere enn den hadde vært etter krigen, samtidig som arbeidsløsheten i de vestlige landene gikk fra noen millioner i 1965 til hele 40 millioner mot tusenårsskiftet. God rente ga høye lån som sammen med spekulasjoner og feilslåtte investeringer skapte økonomiske bobler som plutselig kunne sprekke når økonomien endret seg. Nettopp det skjedde i USA i 2007, og ga kraftige økonomiske problemer for blant annet Hellas.

Supermakten på andre siden av Atlanteren

Da krigen var overført til historiebøkene var verden sterkt svekket av krigens ødeleggelser. De eneste som kom fra det hele uten noen innenriks ødeleggelser var USA, som nå sto sterkere noen gang. De fikk et stort forsprang innen utviklingen av næringsliv og forskning, og etterhvert ble deres varer og kultur eksportert til resten av den vestlige verden i noe en kan betegne som en «amerikanisering».

Deres store forsprang minket utover 70- og 80-tallet, som i stor grad må sees i sammenheng med at deres utgifter til krig og militæret økte stødig. I tillegg vokste land som etter krigen var sterkt redusert frem igjen i form av EU, Japan og Kina, sistnevnte to lavkostland som har tatt over mye produksjon av forbruksvarer. I 2010 var det 40 millioner fattige i USA, og amerikanerne har ikke utviklet en velferdsstat som tar hånd om alle, også de som faller utenfor, slik andre vestlige land har. Spesielt viser utdannings- og helselån seg som et alvorlig problem i økonomiske nedgangstider når staten ikke er bygd for å skjerme befolkningen.

USA hadde før krigen en god evne til å integrere nye landsmenn, og det ryktet besto i etterkrigstiden da mange fortsatt så på USA som «the land of possibilities». I gjennomsnitt ankom én million innvandrere hvert år frem til 1990. Det har gitt mange utfordringer, for i tillegg til at det kommer en del lovlig er det også veldig store mengder illegale innvandrere kommer spesielt fra Mexico, hence Donald Trumps harde retorikk om å bygge en vegg på grensa. De har ikke rettigheter som andre innvandrere, og arbeider for veldig lav lønn. Rasismen og raseskillet var sterkt før og er til stede nå. I 1950 vokste det frem en borgerrettsbevegelse som kjempet mot nettopp dette skillet i samfunnet, ledet an av Martin Luther King, og som fortsatte aktiviteten for fullt også etter at han ble myrdet i 1968.

9

Kald krig

Velferd i Vest-Europa

Vest-Europa var ruiner etter 9. mai 1945, og måtte bruke mye ressurser på gjenreising og oppbygging av økonomien igjen. De opprettet EU for å samarbeide og unngå nye krigssituasjoner, og de utviklet velferdsstater som skulle sørge for en viss levestandard, sosial sikkerhet og utdanning til alle. Mye av motivasjonen for begge sider i politikken, for fagbevegelsene, arbeidsgiverorganisasjonene og næringslivet gikk i å skape et samfunn som tok hånd om folket på en mer aktiv måte enn hva myndighetene hadde feilet i å gjøre i mellomkrigstiden. Slik ville et stabilt og trygd grunnlag for utvikling legges. Arbeid til alle, bedre personlig økonomi og den økonomiske veksten generelt gjorde det mulig at alle betalte for velferden mens kjøpekraften økte. Ikke før i 1980-åra dabbet entusiasmen av.

Økonomisk og politisk samarbeid i Europa: EU utvikles

Det europeiske samarbeidet som utviklet seg til EU startet mer for å sikre fred enn for å faktisk inngå et økonomisk samarbeid. Kull og stål var sentralt i krigføring, så nettopp derfor ble det europeiske kull- og stålfellesskapet opprettet i 1953, med det mål å kontrollere produksjonen. Det ble etterhvert utvidet til å innbefatte større økonomiske enigheter, og i 1957 ble Romatraktaten undertegnet som en grunnlov for the European Economic Community, en tollunion som fjernet alle indre og etablerte felles ytre tollgrenser. EEC kunne fatte multilaterale avtaler som overstyrte nasjonale vedtak. Sju land, blant annet Skandinavia og Storbritannia, dannet Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) i 1960. Det var et noe løsere samarbeid enn EEC som ikke fattet beslutninger overnasjonalt, men med tiden meldte flere seg heller inn i EU.

Hensikten med opprettelsen av dagens EU i 1993 var å få til større integrasjon i Europa, og gjøre verdensdelen mer konkurransedyktig med andre stater som USA og Japan. Med fri flyt av varer, kapital og tjenester uhindret av grensekontroller og ulik politikk ville Europa som marked styrkes. Planer ble lagt for en felles valuta, euroen, og for samkjøring av utenriks- innvandrings- og sikkerhetspolitikken i tillegg til den økonomiske politikken. I 1994 dannet Norge og Island EØS-samarbeidet med EU, for å ha tilgang til det indre markedet der uten å være fullt medlem av unionen.

En positiv følge av at de Øst-Europeiske landene har gått inn i unionen er at regionale forskjeller har minket samt at økonomiske vekst og demokratisk utvikling er i fokus. Likevel er forskjellene store når det kommer til lønn og rettigheter, og det frie markedet har styrket de rikeste økonomisk uten å være til stor fordel for de svakeste. Også avstanden til Brussel og meninger om mangel på demokrati er et skjær i sjøen som forklarer den lave oppslutningen ved valg til EU-parlamentet. Samtidig vil mange gjerne utvikle samarbeidet på nye områder, mens andre ikke er komfortable med å gi fra seg mer suverenitet og makt over egne politiske områder. Uenigheter om politikken er også stor selv om unionen opptrer med et samlet fjes mot resten av verden.

Meanwhile, in the pacific ocean … Japan var som Tyskland sammenrast etter krigen, mens USA - som hadde kjempet

mot dem - var alene som okkupant. Det betydde at de kunne diktere fredsbetingelsene, og

10

Kald krig

gjennom en mer demokratisk grunnlov ble keiseren fratatt reell makt, adelen ble avskaffet, kvinner fokk stemmerett og demokratiet fikk fotfeste. Grunnloven begrenset landets militære veldig, som ga rom for at USA kunne utplassere styrker på egne baser. Økonomien skjøt fart og teknologisk utvikling ga sterk økning i produksjonen av elektronisk utstyr. USA åpnet sitt marked for japanske varer, mens Japan selv satte høye tollsatser for å beskytte egen industri. Slik skulle Japan komme seg opp og stå som en alliert av USA mot Sovjet. Landet var allerede godt utdannet og lærd i tungindustri, men det ble opp til bedriftene å tilby velferden til sine arbeidere slik staten gjorde i Vest-Europa. Arbeidsdagene var lange og tempoet høyt, og karakterjaget i skolen var ekstremt.

I 1990 var Japan prosjektert til å bli det neste århundrets nye supermakt, men den gang ei. Landet hadde fått et større BNP enn Sovjet, og over halvparten så stort som USA, men bankene og industrien møtte etterhvert motgang som bremset veksten.

I ØSt-Europa kommer Kommunismen, og den går At folk ble utsatt for ideologisk ensretting og diktatoriske statsledere fra 1945 til 1991

er ikke en god forklaring på det nyanserte bildet som forklarer hvorfor kommunismen ble værende i Øst-Europa over en så lang periode. Nei, det som i stor grad faktisk holdt liv i de kommunistiske styrene var heller at Sovjet maktet å holde en posisjon i «den rike verden» og være en del av de ledende industrimakter. Utdanning og helse gikk fremover, og kvinners rettigheter ble styrket. Industrialiseringen tok et Øst-Europa som hadde ligget etter fremover, arbeidsløsheten var lav og den sosiale tryggheten ble styrket.

Det var i 1953 at begynnelsen på en positiv utvikling startet, for med Stalins død kom en «avstalinisering» til Øst-Europa som minket terroren og persondyrkingen. Bortsett fra i Jugoslavia fortsatte likevel styringen fra Moskva. Flere opprør fant sted, i Øst-Berlin i 1953 etterfulgt av Ungarn i 1956, men begge ble slått brutalt ned. Tsjekkoslovakia var hjemland for en motstandsbevegelse som krevde reformer, og også innad i kommunistpartiet ble de positive holdningene til demokrati og markedsøkonomi synlige våren 1968, da partilederen i landet fremmet en «sosialisme med et menneskelig ansikt». Hva som skjedde ble kalt Praha-våren, men den falt sammen da styrker fra Warszawapakten tok grep i august samme år.

Sovjetunionens fall

For å si det kort skjedde det i 1991 at Warszawapakten ble oppløst, Sovjetunionen la fra seg kommunismen, republikkene rev seg løs og landet ble formelt oppløst 1. juledag. Øst-Europa rev seg løs fra Moskva, og den kalde krigen tok slutt.

Grunnlaget for at alt dette skulle kunne skje ble lagt seks år før, da Mikhail Gorbatsjov ble valgt til Sovjetunionens leder i 1985 med ønsker om et mer åpent samfunn i større økonomiske vekst for å sikre fortsatt oppslutning om den kommunistiske styreformen. Når han kom til makten lanserte han begrepene «Glasnost» og «perestrojka», åpenhet og omstrukturering, som viktige prinsipper i landets videre utvikling. Ytringsfriheten fikk plass og det ble satset på teknologi og kunnskap i en begrenset markedsøkonomi.

Åpenheten ga rom for at kritikere kunne komme til ordet, og folk begynte å protestere. En reduksjon i prisene gjorde olje og gass mindre lønnsomt, og våpenkappløpet

11

Kald krig

med USA utarmet landet økonomisk og ga dårlige levekår som argumentasjon mot systemet. Protestene kom stadig fra nye kanter, og opposisjonen kjempet frem flerpartisystem, mer kapitalisme, religionsfrihet og større aktivitetsrom for den russisk-ortodokse kirken. Misnøyen med krigen i Afghanistan kom til syne, og miljøbevegelser påpekte sløsing og forurensing. Spesielt ble atomulykken i Tsjernobyl brukt som argumentasjon mot kjernekraft. Den økende friheten ga altså folk mulighet til å ikke lengre være like. De kunne støtte andre politikere enn de etnisk russiske, og i flere områder dannet de bevegelser som krevde full løsrivelse. Både de som likte landet bedre før, og de som ville at han skulle gå enda lengre, kritiserte Gorbatsjov. Reformene som skulle samle landet skapte en uro kommunistpartiet ikke kunne håndtere, og i 1990 kom Boris Jeltsin til makten i Russland mens Gorbatsjov ble satt til side, der han kunne følge med på at det han ville friskmelde falt sammen av medisinen. Han var av de som ville ta utviklingen enda lengre, og ut i det påfølgende året var Sovjetunionen hele 15 forskjellige stater der Russland var den klart mektigste, som overtok Sovjets plass i verdenssamfunnet.

Øst-Europa opplevde liknende tilstander allerede før Sovjetunionen ble oppløst. I 1989 holdt Polen sitt første fore valg, og ikke lenge etter kom flerpartisystemet til Ungarn. I Tsjekkoslovakia vant lederen for demokratibevegelsen valget som president, og landet ble ikke lenge etter splittet i to. Også i Albania og Bulgaria gikk det fredelig for seg. I Romania, derimot, var det hard motstand å finne blant makthaverne. Berlinmuren ble revet natt til 9. november 1989, og i 1990 var landet igjen samlet. Årsakene til at landene fikk rom til å tenke sjæl var mange. Sentralt ligger det at Gorbatsjov klargjorde at Sovjetunionen ikke kom til å forsvare kommunistregimene, altså ikke følge Warszawapakten, men viktigst var nok at planøkonomien ikke kunne tilby innbyggerne det arsenalet av forbruksvarer og den levestandarden folket igjennom vestlige medier så at «de andre» hadde. Så er det ikke til å stikke under en stol at misnøye med ideologi og politikk var en stor årsak til endringene. At diskusjoner ikke var tillat, mens lederne veltet seg i rikdom og holdt en god avstand til velgerne mens de heller ville høre på Moskva enn sitt eget folk er en faktor som gjorde at når dominobrikkene først begynte å falle var det vanskelig å stoppe dem.

KriG og uenighet på Balkan

Over alt bortsett fra i Jugoslavia gikk kommunismens fall merkverdig fredelig for seg. I Jugoslavia, derimot, fant grove folkemord og krig sted før landet ble revet fra hverandre. Det var Serbia som var den største, mest folkerike provinsen. Det ga en frykt for at de skulle ta ledelsen, så Bosnia-Hercegovina, Slovenia, Kroatia og Makedonia erklærte seg selvstendige i 1991. Jugoslavias hær var dominert av serbere, og den rykket inn i Slovenia i juni 1991 for å hindre løsrivelsen, men aksjonen ble avsluttet etter bare noen dager. Lik etter gjorde minoriteten av serbere i Kroatia opprør som ledet til krig mellom Kroatia og Serbia ut året før FN-styrker gikk inn. I 1992 blusset uenighetene opp i Bosnia-Hercegovina, der en rekke forskjellige religioner og minoriteter var representert. Landet ville oppnå selvstendighet, men både Serbia og Kroatia gikk til krig for å støtte hver sin part. NATO fulgte med FN-mandat, i i 1995 landet partene på en fredsavtale om todeling av staten.

En ny krig tok til i Serbia mot slutten av tiåret. Denne gangen var det albanere i Kosovo-provinsen som ville løsrive seg. Serbiske tropper ble satt inn, og krigen ble vitne til etnisk rensing og fordriving av den muslimske befolkningen. NATO deltok til slutt med bombing av Serbia og serbiskkontrollerte områder i Kosovo i 1999, men når de muslimske albanerne fra Kosovo dro hjem igjen var det serberne som ble utsatt for grove overgrep. Montenegro ble selvstendig i 2006, og Kosovo fulgte i 2008 mot sterke protester.

12

Kald krig

Et nytt Russland

Etter 1991 var det demokratiske valg som skulle bestemme de nye lederne i Russland og de andre øst-europeiske landene. Gamle gjengangere i kommunistpartiene var å finne i flere forskjellige partier, og begge de to første lederne av Russland etter 1991 hadde bakgrunn fra kommunistpartiet.

Innad i landet var det fortsatt politisk uro. Det var flere ikke-etniske russere som ville løsrive seg. Et eksempel på det var Tsjetsjenia, der en selvstendig stat hadde vært et mål for muslimene helt siden 1991. Andre stater som hadde vært nært tilknyttet Sovjet gikk inn i vennlige samtaler med vestlige land og meldte seg etterhvert inn i både NATO og EU.

Kapitalismens etablering i Russland skapte større forskjeller enn før. Over natta tok private over statlige selskaper og tjente seg raskt ekstremt rike mens millioner havnet i fattigdom og arbeidsløshet. Korrupsjonen og kriminaliteten vokste. En lengre rekke selskaper ble solgt til utlandet, og en god del miljøskadelig industri ble det nødvendig å legge ned.

Når kommunismen forsvant var ikke lengre sikkerhetsnettet som tok i mot mange som falt utenfor, til stede. Lave fødselstall, minkende levealder og høyere barnedødelighet gjorde så innbyggertallet sank. Ikke før Vladimir Putin tok over og skapte et mer autoritært styre etter 2000 gikk ting bedre, med økende oljepriser på laget.

Tor Ivars presentasjoner: Et

sammendrag

Følger av den andre verdenskrigen Før vi kan se på hva den kalde krigen bør vi se på status ved krigens slutt. Tenkt deg

til hvor stor katastrofe andre verdenskrig var: Hele Europa ligger i ruiner, Tyskland er maltraktert, Finnmark er brent ned, Sovjet er en ruinhaug, Hiroshima og Nagasaki er sprengt ut av denne verden. Det er usikkert hvor mange som mistet livet, men 50 millioner er et ganske realistisk anslag. Tallet blir massivt større hvis vi teller med alle som ble skadet eller traumatisert. Ikke nok med det har atomvåpen blitt brukt for første gang. krigen var egentlig over, men likevel velger USA å slippe bombene. Japan hadde ikke holdt ut lenge uansett, så amerikanerne gjorde det nok for å kunne vise Stalin at de hadde atomvåpen, at det kunne bruke det, og at de ikke var redd for å gjøre det. Det var to øyer som USA kjempet for å få og som tilhørte Japan, men japanerne beskyttet dem helt fanatisk. Japanerne sprengte

13

Kald krig

seg i lufta for å feie ned noen få amerikanere. Det ga konklusjonen at for USA ville det være totalt umulig å erobre Japan uten å miste kanskje en halv million soldater.

USA ble en supermakt økonomisk, politisk, kulturelt og ikke minst militært. Dette er en posisjon de har jobbet seg opp mot, og nå har de oppnådd det. Demokratiet er samtidig på fremgang, for nazismen og fascismen er slått i grus. Men USA er ikke en supermakt alene. Stalin mener at han har lyktes. Den kommunistiske ideologi og det sovjetiske landet er de som etter tallene åpenbart gjorde den største innsatsen for å slå ned nazistene. De har kommet såpass styrket ut av krigen at de har okkupert halve Europa.

Tysklandproblemet ble igjen en problemstilling, men fikk en annen løsning enn hva Versailles konkluderte med i 1918. Selv om Tyskland er nede med brukket rygg er de også nøkkelen til de som har mest makt i Europa. Hvis USA kontrollerer Tyskland vil USA være sterkest i Europa. dersom Sovjet har Tyskland vil de også stå sterkest i Europa. Løsningen blir til slutt at det deles mellom alle stormaktene, men at de allierte slår sine deler sammen etter noen år. Sist, men ikke minst, oppretter man FN, for en trenger et organ som kan hindre en ny global krig på en bedre måte enn Folkeforbundet, som ikke klarte å forhindre en krig litt på grunn av at USA ikke var med, Hitler-Tyskland ikke fikk være med, og Sovjet var ikke med. Når FN ble opprettet var det veldig viktig at stormaktene var med, så for å få dem med fikk de ekstra kake. I sikkerhetsrådet fikk derfor seierherrene vetorett (USA, Frankrike, Storbritannia, Sovjet og Kina). Kun sikkerhetsrådet kunne vedta å gå til krig, og alle vetolandene måtte være enige. Dersom USA ville gå til krig måtte Sovjet si "go for it" for at det skulle være en lovlig krig. Under den kalde krigen vetoa de hverandre herifra og til månen for å spolere planene.

Kald krig? Hva var den kalde krigen? Jo, en kald krig er en krig som ikke er blitt varm - som ikke

er en klassisk krig, men som er en maktkrig mellom på dette tidspunktet USA og Sovjet. De to hovedaktørene gikk aldri til krig mot hverandre, fordi de ville tape for mye og fordi de begge hadde atomvåpen til å sprenge jordkloden i filler x antall ganger. War by Proxy finner sted mye de neste 45 årene der USA støtter den ene siden, og Sovjet støtter den andre. Stormaktene er indirekte i krig med hverandre ved å bruke andre land i stede for seg selv. Koreakrigen er ett eksempel der Nord-Korea var kommunistisk støttet av Sovjet og Kina, og Sør-Korea var styrt av en diktator som var venn med USA. Stormaktene pumper inn våpen og trekker i trådene, men kriger helst ikke selv.

Konflikten utspilte seg må andre områder enn slagmarken. Ideologisk konflikt, masse propaganda ble brukt for å gjennomsyre meninger i befolkningen. Det var en økonomiske konflikt mellom kommunisme og markedsøkonomi, og Sovjet forsøker å spre kommunisme til hele verden mens USA vil spre demokrati og kapitalisme til hele verden. Man forsøker å gjøre andre land til sine venner. Snakker vi om kamp om innflytelse er det "den tredje verden det gikk ut over". Den første verden er den vestlige verden, med alle demokratiske, liberale land. Den andre verden er den kommunistiske. Og så har vi den tredje verden, alle land som ikke hadde valgt side, stort sett alle de fattige landene i verden, gjerne i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Den kalde krigen var en krig mellom to ulike stater i to ulike allianser og med to ulike ideologier:

14

Kald krig

USA og Sovjet fra allianse til fiendskap

De var til en viss grad gode venner i den andre verdenskrig når de sloss mot Hitler, men de var bare kompiser fordi de hadde en felles fiende. Når Hitler var beseiret startet mistenksomheten fra før krigen opp på nytt igjen. For å helt forstå det må vi se på hva de to stormaktene ønsker i 1945.

Sovjet er kommunistisk, og ønsker derfor å spre den kommunistiske ideologien for å gjøre alle land kommunistiske. I 1945 hadde Sovjet erobret halve Europa etter hvert som de slo Hitler tilbake. 8. mai 1945 står sovjetiske soldater i Øst-Tyskland, i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Bulgaria. De landene hadde de befridd fra nazismen, men Stalin trekker seg ikke tilbake. Den ene grunnen er at han vil gjøre de landene kommunistisk, og kanskje enda viktigere ønsker han å ha vennlige stater i Europa som blir en sovjetisk sikkerhetssone - en buffer - mot vestlandene. Napoleon angrep Russland, tyskerne prøvde det i første verdenskrig, og Hitler gjorde det i andre verdenskrig. De vil ha vennlige stater som kan ta i mor og stoppe nye fiender.

Hva tenker da USA om det? For dem er Stalin verdens mest onde person, som nå har erobret halve Europa. Dette kan rett og slett ikke være bra for dem. George Kennan var amerikansk diplomat stasjonert i Moskva og i Riga, som var en av de som i amerikansk politikk forsto Sovjet est. Han analyserer Sovjet og kommer frem til at Sovjet er en maskin som må ekspandere for å overleve. Kommunisme må spre seg til nye land for å overleve, og så lenge Stalin styrer skuta i Sovjet er de ikke til å stole på. Det eneste de forstår er rå kraft. For den frie verden ser det ut til at de må stoppe den sovjetiske ekspansjonen som drives med kun ett mål for øyet: Å erobre hele Europa. Der kommer Kennan inn på nøkkelen i sin analyse: Hvis Sovjet ekspanderer må USA gjøre det samme. De må demme opp for sovjet - containment. Dersom Sovjet prøver seg på noe må ikke USA bare stoppe det, men de må også slå tilbake. USA tolker ikke det at Sovjet vil ha en buffer som at de bare vil ha en buffer. President Truman holder en tale i 1947 der han forklarer at Sovjet har tatt halve Europa og kommer til å prøve å ta resten med mål om å erobre hele verden. Ingen ting tydet på at han skulle stoppe når han hadde tatt Estland, Latvia, Litauen, Polen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, DDR, Slovakia, Ungarn, Romania, og Bulgaria. Det USA må gjøre er å stoppe dem. På en måte erklæres det kald krig her, med Trumandoktrinen. Dominoeffekten må motvirkes, den tanken at tar Sovjet ett land er det ikke lenge før de tar nabolandet også. To supermakter er mistenkelige mot hverandre og tolker hverandre gjentatte ganger feil.

 

Trumandoktrinen

  "De frie folk som kjemper mot forsøk fra væpnede minoriteter eller fremmede interesser på å vinne herredømme" - de som står i mot kommunistene og sovjet - skal få støtte fra USA. Dette var spesifikt rettet mot Hellas og Tyrkia, for Sovjet var interessert i de

USA Sovjetunionen

- Demokrati- Liberalisme - kapitalisme og markedsøkonomi,

fri handel- Vestblokken- USA og allierte: NATO

- Ettpartistat/diktatur- Kommunisme - planøkonomi- Sprer kommunisme, veldig sterk statsstyring- Østblokken- Sovjet og allierte: Warszawapakten

15

Kald krig

områdene. Dersom noen sto opp og kjempet mot Sovjet skulle de få støtte. Marshallhjelpen kan sees i sammenheng med dette. Den hjelpen var et ledd i Trumandoktrinen. Sovjet er i ferd med å ta makten i Europa, så USA må stoppe dem. En måte å gjøre det på er å hjelpe vest-Eruropa, og den beste måten å hjelpe dem på er å bygge dem selv opp. Problemet med Europa er at Europa er lagt i ruiner. Alle land som ønsker det skulle få økonomisk hjelp, så lenge de sto med USA videre. USA er en økonomisk stormakt med  en overflod av varer, og Europa trenger varer. Med penger fra USA kjøper de kjøleskap, biler, alt, av USA igjen. Sånn sett blir den økonomiske motoren i USA enda sterkere. Marshallhjelpen var et ledd i en større plan om  stoppe kommunistene i Europa.

1945-1955: Deling av Europa

Den som dominerer Tyskland vil dominere i Europa. Våren 1945 kom sovjetene fra øst, britene fra nord, franskmennene fra sør-vest og amerikanerne fra sør. Man greier ikke finne ut hva man skal gjøre med landet, så det en gjør er å etter krigen beholde disse okkupasjonssonene. Berlin lå derimot mitt inne i sovjetisk del, og siden det var en viktig og stor by var også den delt mellom øst og vest. Berlin blir naturlig nok et konfliktområde, og Stalin blokkerer fra 24. juni 1948 til 12. mai 1949 alle veier inn til Vest-Berlin, hvor han hindrer han alle forsyninger av mat og medisin å nå frem. Vestmaktene greier omsider å etablere en luftbro der de fløy inn mat og andre forsyninger for å holde liv i tyskerne. Det hele utløser et rabalder som resulterer i en varig deling av Tyskland. I 1949 ble de vestlige delene av landet slått sammen til forbundsrepublikken Tyskland med Bonn som hovedstad, og den tyske demokratiske republikk DDR ble proklaminert i 1949 (Øst-Tyskland er kanskje det kommunistiske landet som har fungert best. Alle var i jobb, og det var null kriminalitet! Men likevel, 1/10 var omsider ansatt i den tyske etterretningstjenesten og tystet på sine bekjente dersom noen tenkte litt for vestlig.

Når Tyskland er delt i to synes frontene så veldig klart. USA får opprettet Atlanterhavspakten (NATO) i 1949 , og Sovjet svarer med å tvinge sine inn i Warszawapakten i 1955 som et motstykke. Et problem i Øst-Tyskland var at Vest-Berlin lå som en reddende og fri øy i et kommunistisk hav hvor de som ville flykte bare kunne spankulere over grensen. I 1961 får Sovjet nok, og legger over natten ut piggtråd langs hele grensen og setter i gang byggingen av en  mur som skal hindre at folk flykter. Resultatet blir, lagt i ordene av den fantastiske britiske statsministeren Winston Churchill "an iron curtain has descended across tie Continent" der vest og øst er skarpt adskilt. Jugoslavia er kommunistisk men ble ikke styrt av Moskva, Østerrike var kommunistisk men mer vestlig rettet, og Sveits var som vanlig litt for seg selv. Albania var også relativt fri fra kommunistene. Som på det nedre kartet til høyre så Europa ut frem til 1989.

Etter 1955 tok Asia over å være hovedscenen for den kalde krigen. Korea og Vietnam er neste steg, før det flytter seg over til Cubakrisen i 1962.

Den kalde krigen tar slutt

I 1985 blir Gorbatsjov valgt til øverste statsleder i Sovjetunionen. Han var en ganske die-hard kommunist, men han så at Sovjet ikke fungerte som det burde. Løsningen var ingen annen enn å myke opp den kommunistiske politikken, men det skjer ikke uten å ha stor betydning for landet. Russere kan skylde på at det var hand endring av politikken som la opp til unionens fall i 1991.

16

Kald krig

Etter at Sovjetunionen falt ble USA stående igjen som verdens eneste supermakt. Warszawapakten gikk i oppløsning, og mange av landene meldte seg inn i NATO. Det oppsto en del konflikter på Balkan i ettertid og i Midtøsten.

Hvorfor endte den kalde krigen? Berlinmuren faller natt til 9. november 1989. Når muren ble fjernet innrømte Sovjet at de øst-Europeiske landene skulle få bestemme over sin politikk selv. Ting skjer veldig raskt, og landene beveger seg fra Sovjetunionen i løpet av kort tid. Sovjetunionen oppløses i 1991, og skaper alle disse nabolandene til dagens Russland, som Hviterussland og Ukraina.

Det er ulike forklaringer på hvorfor dette skjedde. Den befolkningen i USA gjerne tror på var at Ronald Reagan hadde en så aggressiv politikk mot Sovjetunionen, der han presset dem til å bruke opp mot 40% av BNP på militære. Uten penger til mat og skole og mere kollapset Sovjet. For å gi illusjonen av at de selv brukte mye penger startet Reagan et "Star Wars-program" som skremte Sovjet til å bruke mer på militæret. En annen forklaring er at avskrekkings- og oppdemmingspolitikken var blitt ført sikkert av USAs presidenter fra Truman til Reagan. I tillegg er det mye støtte til at grunnen var de grunnleggende forandringene som skjedde i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov, hvor det ble innført mer pressefrihet, mer ytringsfrihet, mer "liberale" tanker som gjorde så det hele løsnet opp. Kommunismen fungerte ikke når den ikke var totalitær. Russere støtter gjerne den siste forklaringen, der de åpner opp armene og gir Europa frihet og demokratisering.

Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis

Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google

uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt.

Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt.

© Erlend C. L. Birkeland 2016

17